Fredag 24. juni 2011 var en trist dag for Else Ravn. Hennes far skulle bisettes fra Haslum kirke. Dødsfallet var på sett og vis ventet, faren hadde slitt med sykdom.

Men det var likevel vondt, selvsagt. Og utenfor villaen på Jar høljregnet det.

V anskelig tid

I det hele tatt hadde det vært en tøff forsommer for hele familien. Sønnen Joakim (24) hadde som vanlig hatt mange jern i ilden.

Han hadde hatt en egen tømrerbedrift, men var lei, ønsket å omskolere seg, ville studere jus, og hadde tatt studieforberedende det året. Alle fag på ett år ved siden av jobb, og nylig hadde det vært matteeksamen.

I tillegg hadde det vært mye styr med salg av huset han hadde eid i Drammen, datteren på 1 1/2 år krevde sitt, og så dette – bestefarens dødsfall.

Joakim hadde alltid hatt vanskeligheter med å slappe av. Men Else hadde sett at han var sliten, virket mer stresset enn vanlig. På den annen side: Med tanke på alt han hadde så mye å styre med, var ikke det så unaturlig.

Joakim (24) hadde mange venner og en datter han elsket så høyt.
PRIVAT

Samtidig, hadde hun slått seg til ro med, er det menneskelig å bli preget, føle seg nedstemt, når det hoper seg litt opp. I alle fall når man var såpass ambisiøs som Joakim. Alt – jobben, studiene, utseendet, klærne – måtte være på stell, tipp topp.

Hun kunne faktisk kjenne seg igjen i sønnens ærgjerrighet.

Else hadde derfor sett frem til tiden etter farens bisettelse. Til sol, sommer, avslapning og deilige dager med Joakim og hennes barnebarn.

Plutselig ringte telefonen denne fredag morgenen. Det var ham.

D en mørkeste helgen

Joakim var helt fortvilet, oppløst i tårer.

– Det regner, og jeg har ikke regntøy til ungen her i leiligheten, gråt han. I flytteprosessen hadde han plassert mange av tingene sine på et lager.

Else ble litt bekymret. En så liten detalj ble plutselig til et så stort uoverkommelig problem? Hun hadde aldri hørt ham sånn før.

Klart de hadde regntøy til låns i barnehagen, sa hun. Han slo seg til ro med det, men kort tid etter ringte han igjen, like fortvilet. Det var ikke bare dette med regntøyet. Han hadde ikke den svarte dressen. Hva skulle han da ha i bisettelsen? Han gråt fortsatt.

Slik startet den mørkeste helgen i Else Ravns liv.

« Syk i tankene»

– Han hadde alt. Det var i alle fall slik vi så det, sier Else Ravn i dag, nesten tre år etter.

I leiligheten i Oslo har hun innredet et eget barnerom, fylt av bilder og bamser. Her er barnebarnet ofte på besøk.

Når de snakker om pappaen, sier Else:

Han døde fordi han ble syk i tankene sine. Før tenkte han på fine farger og vakre sommerfugler, ting som gjorde ham glad. Men etter hvert ble tankene grå, svarte og triste — de visnet.

Ti minutter før bisettelsen startet, hadde Joakim ankommet kapellet. Det hadde løst seg med regntøyet.

Men Else la merke til at han hadde sittet med hodet i hendene, og blikket i gulvet. Hun hadde også lagt merke til han etterpå hadde hilst så oppmerksomt på absolutt alle under minnestunden. I ettertid skulle hun tenke: Var det et tegn? Tok han farvel?

Else Ravn har skrevet mye etter sønnens død.
Fartein Rudjord

Kvelden etter var han ute med venner, mens Else passet datteren. De to hadde vært i byen, på café og shoppet. Else skrev en SMS, liksom fra barnebarnet:

«Nå har farmor og jeg vært på Simba og kjøpt rosa Diesel-bukse og en kul olabukse. Nå skal vi spise pizza på Olivia. Glad i deg!»

Hun sendte den aldri.

Else snakket med Joakim på telefon én gang i løpet av kvelden. Han virket sprudlende og blid. Hun ble glad, trodde han hadde kommet over kneika. "Men nå går batteriet snart ut, mamma".

På morgenen søndag 26. juni 2011 tok Joakim livet sitt i en leilighet i Oslo, der han nylig hadde flyttet inn. Han ble funnet dagen etter.

I ngen diagnose

Joakim hadde hatt visse vansker i ungdomsårene. Han hadde en periode vært i kontakt med psykolog. Men han hadde ingen diagnose.

I ettertid, tror Else likevel at han må ha vært inne i en dyp depresjon og var syk på tidspunktet han tok livet sitt. På mange måter levde han et slags dobbeltliv, tror hun.

Som hun skrev i julebrevet det året, det første og eneste hun noen gang har skrevet: "På den ene siden intenst til stede i livet, så åpen, meddelsom og raus. Men han kunne også trekke seg tilbake og bli stille og tankefull."

Ved et par anledninger hadde han satt ord på det han følte: En indre uro.

Selv om han hadde mange venner, et stort sosialt nettverk og nært forhold til alle i familien, hadde han én gang sagt: "Mamma, jeg har ingenting å leve for." Da hadde hun motsagt han. Han hadde jo så mange, ikke minst datteren og henne selv? "Men dere er også de eneste", hadde han svart.

Ble han konfrontert med slike utsagn, blåste han det senere bort. Else sier han var sosial, nær, åpen – men hadde samtidig en sårbarhet, et lukket rom der ingen slapp inn.

Ingen referanser

– De fleste mennesker kan kjenne på å være litt nedfor og deppa iblant. Men de aller fleste har jo ballasten og ressursene til å komme seg opp igjen. Det som er så vanskelig med selvmord, er at man ikke har noen referanser. Man vet ikke hva man skal se etter.

– Joakim bar på noe han ikke klarte å sette ord på. Derfor opplevdes dette som lyn fra klar himmel.

Else Ravns klare råd er å ta depresjoner eller nedstemthet på alvor. Still spørsmål, lytt, vær åpen og vær oppmerksom dersom unge menn er uvanlig stresset eller går med en uro.

F ortellingen i skrinet

En stund etter Joakims begravelse fant Else et skrin i et kjøkkenskap hjemme hos seg selv. Åpenbart nyinnkjøpt, det luktet fortsatt skinn. I skrinet lå det flere brev fra Joakim. Ett av dem var en fortelling.

Detet skrinet fant Else Ravn i et kjøkkenskap. Det inneholdt en fortelling.
Kolstad, Tom A./Aftenposten

Da hun leser det opp for A-magasinet, minner det mest om en bibelsk lignelse. Velformulert, men kryptisk. Han skriver:

Stakkars alle menneskene. Det er for sent og de forstår ikke.

Som alt annet ved foranledningen til Joakims selvmord må det tolkes. Else vet ikke hva hun skal tro om brevet, men hun får assosiasjoner til en slags kamp mellom onde og gode krefter.

– Jeg synes det sier noe om en indre uro. Jeg vet ikke. Men kanskje han der og da så døden som eneste utvei for å finne fred.