I SLUTTEN AV MAI kan du gå en tur i Torshovdalen i Oslo og sette deg i det nybygde amfiet. Foran deg står et monument du aldri har sett maken til: Et syv meter høyt dukkehode i bronse. 4,5 tonn, laget av Marianne Heske, regnet som en av Norges største nålevende kunstnere. Et arbeid som startet i Paris for over 40 år siden.

På høsten 1971 tusler Marianne Heske rundt på et loppemarked i Porte de Montreuil. Det er overskyet, og det begynner å bli sent på dag. Like ved inngangen stopper hun opp. Ved en uteliggers føtter står en eske med 40-50 mer eller mindre like dukkehoder. De er gamle, serieproduserte og har håndmalte ansikter. Uteliggeren forlanger 10 franc for det som skal bli en rød tråd i Marianne Heskes skapende virksomhet. Hun har brukt dukkehodene i så mange verk at hun forlengst har kommet ut av tellingen.

afp000715770.jpg
Kolstad, Tom A.

Støpes i Liverpool

Hodet som snart skal avdukes i Torshovparken, er det største hun har laget.

— Det største jeg har laget? Det må da være det største dukkehodet i verden! Men her er det nettopp størrelsen det kommer an på. Tradisjonelt skal dukker være mennesker i miniformat som er lett manipulerbare. Men her blir det motsatt.

Et støperi i Liverpool tar seg av den praktiske biten. De har holdt på i ett år. Heske selv reiser frem og tilbake og inspiserer. I tidligere dukkehode-verk har hun utfordret både afrikanske og asiatiske håndverkere til å lage sin versjon av dukkehodene. Hugget i stein, meislet i tre. Heske former ikke figurene sine selv.

— Nei, jeg gjør ikke det. Jeg pleier å si at jeg bruker hodet, så får andre bruke hendene!

Heskes internasjonale gjennombrudd kom med de såkalte computerbildene av vestlandsmotiver, stillbilder fra videoopptak forvandlet til kjempemalerier av en datamaskin. Hun har også sjokkert både nordmenn og franskmenn ved å flytte en laftet løe fra Tafjord til Pompidou-senteret i Paris. Det var i 1980.

— Nordmennene var sjokkerte fordi de hadde en forestilling om at en laftet løe skulle stå der den alltid hadde stått. Franskmennene trodde på sin side at løen var laget av plast, formet spesielt til den utstillingen. Og akkurat det der, å plukke på folks forutinntatthet, det liker jeg godt.

Kunstner Marianne Heske instruerer på verkstedet i Liverpool, hvor det syv meter høye dukkehodet blir laget. Teamet har holdt på i ett år. Hodet veier 4,5 tonn.
Mark Cocksedge

Inne og ute

Mer enn 40 år etter det første møtet med dukkehodene i Paris sitter kunstneren i sitt atelier på Uranienborg i Oslo og vil si et par ting om akkurat den opplevelsen der.

— Altså, det er et ytre og et indre plan her, det må du få med, skriv det, sier Heske og vifter en lett pekefinger mot arkene i fanget mitt.

Leiligheten vi sitter i, kjøpte hun billig for 20 år siden, «den kostet det samme som en hybel koster i dag». Vi sitter i den midtre stuen, det er minst fire meter under taket, og jeg tør vedde mye på at Heskes «hybel» er minimum 200 kvadratmeter.

— På det ytre planet gikk jeg altså rundt på dette loppemarkedet. Jeg var ikke helt frisk, husker jeg. Faktisk holdt jeg på å stryke med i Paris, blindtarmen sprakk, men det trenger du ikke ta med her, uansett gikk jeg der og fikk øye på disse dukkehodene, og jeg visste det med én gang, og nå er vi over på det indre planet; at de der kan jeg bruke. Jeg fikk en umiddelbar tanke om at dette er noe jeg har sett etter for å kunne jobbe videre med temaet uniformering og den menneskelige psyke, noe jeg allerede hadde uttrykt gjennom mine grafiske arbeider.

— Hva er det med disse hodene som fascinerer?

— Det er ikke hodene i seg selv, det er det de representerer! De er et bilde på oss, på mennesket, og det har de vært gjennom alle tider. I alle kulturer har dukker speilet mennesket og samfunnet, alt fra dagens data- og motedukker til marionettdukkene i de gamle europeiske og asiatiske teatrene, de som var styrt av usynlige tråder. Vi er også styrte, og det må vi våkne opp til, det må vi se!

I midten ett av dukke-hodene Marianne Heske kjøpte på loppemarked i Paris. Dukkehodene rundt er variasjoner laget av asiatiske og afrikanske håndverkere, på oppdrag fra Heske.
Kolstad, Tom A.

Bruk hodet!

Marianne Heske inneholder en hel del utropstegn, og hun strør dem gladelig rundt seg med en vestlendings knappe kontanthet. Hun er født i Ålesund, har vokst opp i Tafjord og elsker Bergen, hvor hun på slutten av 60-tallet gikk på Bergen Kunsthåndverkskole. Dukkehodet på Torshov har også et utropstegn bakt inn i de 4,5 tonnene med bronse. Verkets navn er «Hodet er rundt slik at tanken kan skifte retning» — et sitat av den franske dadaisten Picabia. Formulert på Heske-vis: Bruk hodet!

— Hva mener du med det?

— Vi må begynne å bruke hodet på riktig måte. Vi må se at vi møter andre mennesker med maskene på. Vi tør ikke være oss selv. I stedet uniformerer vi oss for å vise at vi tilhører spesifikke grupper. Vi er opphengt i det ytre, i ting og status. Må vi være nesten døde før vi innser at slikt ikke betyr noe? spør Heske.

— Møter betyr noe, fortsetter hun.

— Møtet mellom oss akkurat nå, for eksempel, det som skapes her og nå, mellom oss, betyr noe. Ingenting annet. Hvor fancy klær vi har, betyr egentlig ingenting. Og det må vi våkne opp til. Vi har en indre, autentisk kjerne som er uforanderlig, den er konstant, i motsetning til jaget etter ting og status. Hvis unge i dag lærte å bruke hodet på en slik måte, så ville de blitt spart for mye depresjon. Bare det motekjøret de utsettes for, der kan du snakke om konformitet, masker og likhetsjag. Når vi fokuserer på det overfladiske, går vi glipp av den indre kjernen, vi blir aldri kjent med oss selv.

— Fine ord, men hvordan gjør vi det?

— Koble ut verden fra tid til annen, sørge for å ha tid alene, tid til å kjenne etter, være til stede her og nå. Indre trening er viktigere enn å løpe fort og hoppe høyt.

— Mer meditasjon, med andre ord?

— Ja, kall det gjerne det. Men det er ikke nødvendig å sette seg i en spesiell stilling, selv om det kan være bra det også, det er mer snakk om en innstilling til verden. Mindfulness er jo så populært nå, og det er slett ikke dumt! Øk bevisstheten om det som skjer i deg, det du er. Len deg tilbake og la tankene komme og fare. Vi må slutte å henge oss opp i alt mulig, i det indre og det ytre, vi må lære å gi slipp. Det at vi klamrer oss til ting og eiendom, er selve årsaken til at det er krig i verden. Land sitter fast i sine forestillinger, enkeltmennesket i sine, sier Heske og slår igjen et slag for ungdommen.

— Tenk på generasjonen som vokser opp nå! De har ikke en eneste luke å puste ut i, hvert våkent øyeblikk er fylt med noe. Facebook og Twitter og Instagram og jeg vet ikke hva. Når vi er konstant , så lukkes muligheten for å kunne ha gode møter med sitt indre. Hvis vi ikke tar tak i dette, vil det få store konsekvenser for vår fremtid, fordi vi ikke har rom igjen hvor vi bare kan være.

afp000714674.jpg
Mark Cocksedge

Lar det flyte

Det er når Marianne Heske sitter for seg selv og bare er, at det skjer. Det er ofte da ideene bryter overflaten.

— Alt ligger latent. Jeg planlegger aldri noe. Jeg tenker at det får skje det som skjer, både i kunsten og i livet ellers. It’s a time and a place for everything.

— Hvordan merker du at det er en idé som vil opp og frem?

— Jeg føler meg «joyful» og har lyst til å begynne med én gang. Men nå er det jo ikke slik at ting plutselig bare skjer. Det jeg gjør, er et resultat av en lang modningsprosess.

Heske sier «bruk hodet», men egentlig bryr hun seg ikke allverden om akkurat hva vi tenker når vi sitter der i amfiet i Torshovdalen og betrakter det siste dukkehodet i rekken.

— Likegyldighet er egentlig det verste, sier Heske.

— Ja, Gud sier jo noe lignende.

— Gjør han? Det var jeg ikke klar over.

(For ordens skyld: «Jeg vet om dine gjerninger, du er hverken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn.» Johannes’ åpenbaring 3,15-16.)

— Jeg tror han som skrev det der, må ha hatt en dårlig dag. Jeg tror Gud er mye rausere enn som så, sier Heske etter uforvarende å ha havnet i selskap med Vårherre.

afp000714682.jpg
Mark Cocksedge

TV på slep

Om et par uker starter transporten av det 4,5 tonn tunge dukkehodet, fra støperiet i Liverpool til Torshovdalen i Oslo. Ferden følges av et fransk TV-team fra den europeiske kulturkanalen Arte.

— Hvem skulle trodd at en filleting fra et loppemarked skulle bli et monument. Et syv meter høyt dukkehode! Det strider jo mot alt vi har bestemt at et monument skal være. Det er jo ikke engang av en person! Enn si en mann! Det er jo et monument over ingen - eller alle.

— Er det noen som har protestert på å få dette kjempehodet i nabolaget?

— Ikke som jeg vet, men det kommer vel!

Heske virker fornøyd. Det synes hun forøvrig vi skal være, de aller fleste av oss. Det er så mye å være takknemlig for.

— Tenk å kunne gå ut i det vakre vårværet på sine egne to ben! Takknemlighet. Der har du det. Da bruker du hodet på en god måte.

Et lite hode kikker ut av det store. Veien fra Paris 1971 til Torshovdalen 2014 har vært lang. I begynnelsen av juni er det avdukning.
Må vi være nesten døde før vi innser at ting og status ikke betyr noe? Marianne Heske, kunstner
afp000714673.jpg
Mark Cocksedge
Et digert hode rullet gjennom natten på E18 Det var et spektakulært syn som møtte bilkjørere på E18 natt til tirsdag da Marianne Heskes kunstverk, et syv meter høyt dukkehode, ble fraktet fra Brevik til Oslo. Onsdag blir kunstverket satt opp i Torshovparken.