Denne artikkelen bør leses i vanlig nettleser, klikk her for å åpne

Utenfor Vietnams grønne kyst kjører en ung mann frem og tilbake med en liten fiskebåt av tre. Hverken Khuu eller familien har noensinne møtt ham, men snart skal de legge livene sine i hans hender.

Det er 13. september 1977. 25 år gamle Duy Hoan har ingen erfaring som sjømann, han er sykepleier. Men de siste dagene har han lært seg å bruke kompass.

Nå har han vært på havet i ett døgn. Sammen med seks andre menn fra landsbyen holder han utkikk mot land. Han har prøvd å flykte før. Da ble han satt i fengsel. Skulle han bli tatt igjen, vil det være livsfarlig.

Ved midnatt speider de syv mennene etter det nesten usynlige tegnet som skal signalisere «her er vi» inne fra land: to blink fra en lighter. To ganger kjører båten forbi det avtalte stedet. De ser ingenting, men hører barnegråt og jammer fra et tempel. Er det dem? Nei, det er ikke mitt folk, tenker Duy Hoan. Han vet at også hans egen familie, kona og deres to små gutter på 16 måneder og tre år er blant dem som venter på ham. Han fortsetter å se etter lyset, men alt han ser, er svart himmel.

Barføtt i sanden

Under den samme himmelen, i skogen innenfor stranden, går seks år gamle Phat barføtt i sanden bak pappa Trung. Den lille gutten tenker på de nye joggeskoene som ble igjen hjemme, men sammen med søsknene følger han faren på vei mot møtestedet. Der treffer de mange andre fra landsbyen. Så går de sammen ut i natten.

Khuus sønn Trung sammen med tre av sine barn, trolig i 1977. Fra høyre: Phat, Annie og Linn.
Privat

Følget gjennom skogen bærer nesten ingenting med seg. Khuu har surret en strømpe rundt magen. I den har den 64 år gamle, gråhårede bestemoren samlet alt gullet hun eier. Ingen vet at hun har den der, men akkurat nå er dette hele hennes formue. Også sønnen Trung har gjemt noe verdifullt: I bukselommen har han en notisblokk med adressen til slektninger i Thailand.Ingen snakker. Alle går så stille de kan. Phat og søsknene skjønner at et alvor har senket seg over faren og bestemoren. De små ser ingenting i mørket, men oppfatter noe om en båt. De går og går. Hver voksen har fått ansvar for å passe på ett eller flere barn. De bærer og løfter barna gjennom det ugjestmilde terrenget. Så kjenner de lukten av hav. Og til slutt: lyden av bølger.

Den overfylte båten

Den unge, uerfarne kapteinen i trebåten er i ferd med å gi opp da han endelig ser blinkene fra en lighter inne på land. Han styrer mot stedet. Og snart ser ham dem, en stor menneskemengde som velter ut av skogen. Flokken vasser ut mot båten, som ikke kan kjøre helt til land. Vannet når dem til brystet, til halsen, men de klyver, løfter og drar hverandre om bord: voksne, småbarn, eldre, en høygravid kvinne.

I kaoset sklir Khuu og faller i vannet. Hun kaver, men må være stille og kan ikke skrike. Hun blir raskt hentet opp igjen, men angsten setter seg i henne. Hun vet at ingen i familien kan svømme.

Unge kaptein Duy Hoan rekker ikke å telle passasjerene i kaoset, men han skjønner at de er mange flere enn planlagt og trolig for mange for den vesle båten. Han blir urolig, men de har veldig dårlig tid og kan ikke la noen stå igjen. Først da alle er om bord og båten kjører fort fra land, får den unge mannen en slags oversikt. På forhånd har han regnet ut at båten kan bære 30 mennesker.

Nå teller han over 70.

De nære ting

Mens Khuu Ngan tar med seg sønnen og barnebarna i en overfylt fiskebåt ut på havet utenfor Vietnam, går Borghild Kronsel Kristiansen rundt i et norsk tettsted og gleder seg til å få sitt første oldebarn. De to bestemødrene er født samme dag. Men der kinesiske Khuu for andre gang har brutt opp og på dramatisk vis forlatt hjemmet sitt, har Borghild alltid blitt værende i det trygge arbeidersamfunnet Lillestrøm.

Borghild (t.h.) sammen med søstrene sine Ingeborg, Randi og Hjørdis i barnebarnet Hildes konfirmasjon i 1975.
PRIVAT

Borghild er en kvinne for de nære ting. Middag med familien, litt bingo eller dansemoro med søstrene. Hver kveld passer hun på å få med seg Dagsrevyen og værmeldingen. Hun liker ikke bildene fra kriger og kriser på andre siden av jorden. «Uff, bare elendighet», pleier hun å si når hun ser slikt. Om Vietnamkrigen og hundretusenvis av båtflyktninger vet hun lite.Hun vet ikke hvilke lidelser de gjennomgår, de som i nyhetssendingene kalles «båtfolket».

Båten slår sprekker

Flyktningene fra Vietnam vet ikke hvor de skal eller hvor lenge de skal være på sjøen. De har vann og mat til 30 personer, kanskje 40, i noen få dager. Men om bord er de 75 mennesker, og forsyningene i ferd med å tømmes.

64 år gamle Khuu Ngan er båtens eldste. Hun har håret i en knute i nakken, øredobber og sin typiske, kinesiske jakke: blå, med kort maokrage. På dekk, i lasterommet, overalt er hun omgitt av tørste og sultne mennesker. Få av dem kan svømme. Nå må alle sitte tett i tett, uten å røre seg, på den lille plassen de har fått tildelt, med knærne trukket opp under seg.

Khuu vokter de fire barnebarna godt. Hun er livredd for vannet. Den svarte himmelen er full av stjerner. Hun ser på dem og tenker at blant disse, et sted på himmelen, finnes ektemannen og svigerdatteren som holder et godt øye med dem.

Den lille fiskebåten er skrøpelig, laget av tre og har bare tak over motorrommet. Den er ikke konstruert for ferd over verdenshav.

Det første døgnet kjører de i høye bølger. Vinden er sterk og båten for tung. Bunnen støter så hardt mot bølgene at den etter hvert slår små sprekker. Den begynner å trekke vann. Uroen som Duy Hoan har kjent på siden de la ut på havet, er i ferd med å gå over i redsel. Han skjønner at de kan ikke fortsette i dette været. De må søke ly. En liten øy er redningen.

De går i land og finner litt regnvann. Den første natten sover de i båten, ankret opp ved øya. Det blåser kraftig, og de klarer ikke feste ankeret godt nok. Igjen og igjen driver de ut fra øya, igjen og igjen kaver de seg tilbake. Noen sover sittende, andre får ikke sove. Morgenen etter lukter fiskebåten så vondt at Duy Hoan kommanderer alle på land. Han setter noen av de mannlige passasjerene til å skrubbe båten og deler alle inn i arbeidslag for å tømme den for vann.

Vakt ved vanntønna

Langt, langt borte på havet ser noen en stor, hvit båt. Flokken av mennesker på den lille øya fylles igjen med håp. Noen roper: «Vi blir reddet!», andre tenner på olje for å lage røyk, andre igjen vinker med flagg. Ingenting skjer. Men Duy Hoan får alle om bord i båten igjen og kjører mot skipet. Håpet han kjente ved synet av den mulige redningen, svinner fort. Et par timer etter er det store skipet borte i horisonten.

Da den lille trebåten la ut fra fastlandet, hadde de 50 kilo ris og en eske med tørket mat om bord. Nå er maten nesten borte. Minst like alvorlig er det at de 200 literne med vann snart er drukket opp. Til nå har alle fått drikke litt tre ganger i døgnet. Hver kveld koker de litt ris.

Drikkevannet er blitt det mest verdifulle de har. Kapteinen organiserer vakthold rundt vanntønnen. En mann passer den til enhver tid, så ingen kan stjele. De er enige om at de ikke har annet valg enn å kjøre videre. Noen mener de vil bli plukket opp straks de når internasjonal sone. Å returnere til Vietnam er ikke et alternativ. Der vil de dø i fengsel, mener de.

Da vil de heller dø på havet.

Den slitne kapteinen

Neste morgen er det stille. Vinden har løyet. Fiskebåten fortsetter ferden. Ombord begynner noen å synge. Phat og de andre barna ler av de store, morsomme dyrene som er dukket opp. Delfinene følger båten og fortsetter å glede barna.

Blant de voksne ombord stiger frustrasjonen. De opplever stadig skip som er nødt til å ha sett dem, men som likevel kjører forbi. I løpet av dagene på havet teller Duy Hoan rundt 15 små og store skip. Ingen av dem stopper.

Den unge kapteinen begynner å miste håpet. Døgnene med lite mat, mye redsel og ansvar for 75 mennesker, deriblant hans kone, hans to små gutter og 24 andre barn, har slitt ham helt ut. Duy Hoan trenger hvile. Han må sove. Og da en ung mann tilbyr seg å overta kapteinansvaret en liten stund, sovner han øyeblikkelig.

Da han våkner, er bølgene og vinden tilbake. I horisonten ser han nok et stort skip.

Lyskasterne som forsvant

Det er mørk kveld da de omsider når frem til skipet. Havet har blåst opp, stjernene er borte, og det er storm på vei. Noen roper at kvinner og barn må komme opp på dekk slik at de som styrer det store skipet, forstår at dette ikke er pirater, men flyktninger.

De blir sett. Og når trebåten er helt nær det store skipet, får de alle håpet tilbake i noen minutter. Skipets lyskastere glir frem og tilbake over dem. Over ungguttene som øser vann ut av trebåten. Over den høygravide, syke kvinnen. Over de små barna på dekk.

Frem og tilbake glir lyskasterne.

Så slås lyset av. Og så kjører det store skipet sakte bort.