Etter å ha gjestet filmfestivalene i Cannes og Toronto settes nå den unge svenskens debutfilm Etterskjelv opp på kino i Norge.

— Filmen starter idet hovedpersonen, 17 år gamle John, slipper ut fra ungdomsans­talten hvor han har oppholdt seg i to år etter å ha drept kjæresten sin. Hvor fikk du ideen fra?

— Jeg har lenge hatt en fascinasjon for helt vanlige mennesker som gjør onde handlinger. Da jeg kom over denne hendelsen i Sverige, hvor en 15 år gammel gutt hadde kvalt sin egen kjæreste fordi hun hadde sluttet å elske ham, ble jeg veldig nysgjerrig. Jeg leste alt jeg kom over, og i mitt hode frem­­sto spesielt politiets avhørsprotokoller som et skuespill uten scener, som en dialog. Det var fascinerende, men samtidig sjokkerende lesning, sier Magnus von Horn (31).

Les anmeldelsen av filmen:

— På hvilken måte?

— Jeg ble sterkt berørt av historien, spesielt da det gikk opp for meg at dette var en helt vanlig gutt fra en tilsynelatende helt vanlig familie. Så jeg stilte meg spørsmålet: Kunne jeg havnet i denne situasjonen da jeg var 15 år? Det var umulig å svare ubetinget nei på det spørsmålet, og det provoserte meg.

- I filmen får vi ikke vite noe særlig om det som har skjedd, men mer om det som skjer etterpå. Hvorfor det?

— Hvis man er under 18 år og begår et drap i Sverige, soner man maksimalt tre år i en anstalt. Det betyr at man fremdeles er et barn når man slipper ut. Så det som interes­serer meg mest, er ikke selve ugjerningen, men hva som skjer med ham etterpå. Hva med familien? Hva med skolevennene hans? Hvordan skal de forholde seg til gutten?

- Du hever aldri noen moralsk pekefinger i filmen. Du legger frem historien og lar det simpelthen være opp til publikum å ta stil­l­ing til spørsmålene. Hvorfor det?

— Jeg er ingen moralsk fanebærer som kan sette seg til doms over publikum. Jeg er ingen filosof, geni eller en politiker som sitter med alle svarene. Jeg er bare en vanlig gutt som stiller spørsmålene jeg synes er interessante. Kunne jeg vært hovedpersonen? Hvordan hadde jeg reagert som pårørende? Det som imidlertid er viktig å ha klart for seg, er at John også er et menneske. Han er ikke et monster vi ikke kan relatere oss til. Han er som deg og meg.

Alminnelig. - Jeg har lenge hatt en fascinasjon for helt vanlige mennesker som gjør onde handlinger, sier Magnus von Horn i møte med A-magasinet i sin fødeby Göteborg.
Tom A. Kolstad

— Hvordan hadde du reagert hvis du for eks­empel hadde vært i familie med den drepte jenta?- Jeg tror jeg hadde reagert slik som moren gjør i filmen. Jeg hadde blitt veldig sint og prøvd å drepe han som hadde gjort det. Det er en normal følelsesmessig reaksjon. Men hvis jeg hadde fått sjansen til å tenke over det to ganger, hadde jeg nok ikke gjort det. Det samme gjelder for John. Det var ikke et overlagt drap, det var noe som skjedde i øye­blikket.

- Det er ingen kvinner i Johns familie. Han har en far, en syk farfar og en lillebror. Hvorfor valgte du det bakteppet?

— Det er denne tematikken som interes­serer meg mest, kanskje fordi jeg selv er mann. Jeg tror alle gutter og menn bærer på en slags innestengt aggresjon, og at det bunner i at vi menn har et mer undertrykt følelsesliv enn kvinner. Vi savner et språk for følelsene våre. I filmen er dette en slags sykdom som rir det lille samfunnet, og hvor alle karakterene på en måte er frakoblet sine egne følelser. Det er derfor pappaen i filmen er så redd for sønnen sin. Han vet at de samme følels­ene finnes i ham også.

- Filmens handling er lagt til et lite sted i Sverige. Hvorfor det?

— I en større by som Oslo eller Stockholm hadde man hatt sjansen til å leve anonymt. Det er ikke mulig her. Dette er på en måte det lille samfunnet som sto igjen på perrongen da toget dro. Det er et lite sted hvor alle som bor der, kjenner til John, og alle vet hva han har gjort.

- Filmen er lavmælt, men besitter samtidig en spenning og en intensitet som sakte, men sikkert bygger seg opp til et slags klimaks. Hvorfor valgte du dette fortellergrepet?

— For meg var det viktig at historien skulle ha en naturlig rytme først og fremst for karakterene i filmen, og ikke nødvendigvis for kinopubli­kumet. Det er akkurat som om kamera tilfeldigvis blir skrudd på på et tidspunkt, noe som betyr at de ikke agerer annerledes enn i virkelig­heten, og skrudd av igjen etter en periode. Vi ser ikke hva som skjer før eller etter akkurat dette. Det jeg ønsker å vise, er at livet selv i de mest dramatiske periodene kan være ganske udramatisk. Det var viktig for meg at det skulle være nesten hyperrealistisk, og ikke filmatisk realistisk.

- Men filmen slutter ikke etter klimakset?

— Jeg ønsket å ha en livsnær handling og vise at livet går videre på et vis. Derfor synes jeg at en åpen slutt er det følelsesmessig rik­t­­ige i denne historien. Jeg er ikke så glad i en lukket avslutning. En bra film for meg er en fortelling som fortsetter å leve i hodene på publikum etter at rulleteksten er ferdig.

- Du har valgt en «less is more»-tilnærm­ing i innspillingen, som blant annet innebærer lange klipp og ukonvensjonell kamera­føring. Hvorfor?

— På samme måte som karakterene i filmen lever i en verden hvor følelseslivet deres er frakoblet, er også kameraet frakoblet situasjonene. Jo mer dramatikk det er i en scene, jo lengre avstand holder kameraet. Det skaper en slags kontrast i spenningsnivået. Men det handler også om å tvinge publikum til å være mer delaktige og observante for å få med seg hva som skjer. Kameraføringen, klipptempoet og rytmen i fortellingen skapes således av karakterenes indre konflikt. Den viktigste reg­elen på settet var at kameraet skulle være en katt og ikke en hund. En hund springer rundt og er aktiv, mens en katt liker å ligge i vindus­kar­men og betrakter alt kjølig på avstand.

- Du er utdannet fra den anerkjente polske filmskolen i Lodz og bor fortsatt i Polen. Har det hatt noe å si for filmen?

— Jeg kunne nok aldri ha laget denne filmen om jeg ikke hadde bodd i Polen. Utviklingen av ideen og hele manuset er skrevet i Polen, og de fleste filmarbeiderne er polske. Det viktigste er imidlertid at jeg har hatt den rette distansen. Denne historien er på en måte min betraktning av det svenske samfunnet sett fra Polen.