München, Tyskland

- Vi gir oss ikke nå. Dette er ingen avslutningsturné.

Der Morten Harket nylig kunne melde at a-ha er historie etter Cast In Steel -turneen som avsluttes i Norge til uken, mener Paul Waaktaar-Savoy at bandet har mer å gi.

- Ja, farvel-turneen var jo forrige gang?

- Ja. Dette er for å promotere platen. Vi kommer nok til å finne på noe sprøtt senere også.

- Hvor viktig er a-ha for deg i dag?

- Når det står på, er det det viktigste. Det er ingenting i livet mitt som ikke har kommet via a-ha.

Popstjernelivet krever sitt

Der ser de ham.

To gråhårede gubber piler over plenen utenfor luksushotellet The Charles i München. De har stø kurs mot en høy nordmann med svart lue og mørke solbriller, hilser pent og er på fornavn selv om de aldri før har møtt ham. Tyskerne rekker frem en sprittusj og drar opp bøker, bilder og CD-plater fra vesker og plastposer. Snart står det et kobbel grånende damer der også, med enda flere usignerte bilder fra 1980-tallet.

Til slutt slipper popstjernen unna. Han trekker pusten, kjenner at den fordømte pollensesongen er i gang igjen, og forsvinner inn en kullsvart Mercedes.

Hvordan fansen finner ut hvor a-ha bor, aner han ikke.

- Det har alltid vært et mysterium, sier Paul Waaktaar-Savoy idet limousinen glir ut i Münchens gater.

Gråhårede autografjegere i München sikrer seg et lite stykke Norge.
Paal Kvamme

Det er ennå noen timer til rundt 8000 tyskere skal trampe inn dørene til Olympiahalle, klare for å klappe i takt til norsk pophistorie.

Så er det heller ingen hvemsomhelst som skal på scenen. Gjennom tre tiår har hitmaskinen a-ha sikret seg et nesten ubegripelig antall førsteplasser og andre frekke listeplasseringer. Mengden nedlastninger, streaminger og radiospillinger er like drøy, og hvor mange millioner plater a-ha har solgt, er umulig å si. Et noenlunde edruelig anslag er 35 millioner album, og inkluderer du singler og DVD-er, kan tallet dobles.

- Blir det vemodig å gå av scenen etter siste konsert?

- Ikke i det hele tatt — det blir deilig. Jeg klør i fingrene etter å få vist musikken jeg har laget de siste årene. Først kommer World Of Trouble , et album jeg har laget med Zoë Gnecco fra New Jersey. Stemmen hennes gir meg gåsehud.

- Burde ikke de som kjøpte The Final Concert-platen fra 2011, få pengene igjen?

- Hehe. Jeg tror ikke a-ha er det første bandet som har hatt mer enn én farvel-turné.

Av alle som skulle hatt denne jobben, er nok jeg den som er minst egnet.

Så sjenert at han gjemte seg bak trommene

At den tobente hitfabrikken fra Manglerud i Oslo kan virke ukomfortabel i rampelyset, skyldes en sjenanse som har fulgt ham hele livet.

- Å deale med folk har aldri vært min store styrke. Det var jo derfor jeg begynte med trommer - de kunne jeg gjemme meg bak. Jeg var utrolig sjenert, og levde meg veldig inn i ting som skjedde i eget hode, sier han.

- Men fordi det betyr så mye for meg å skape musikk, så måtte jeg bare deale med det. På hjemmebane er jeg en ganske annen type, som spøker og ler. Sønnen min sier ofte at «I wish other people could see you like this». Heldigvis har Lauren fått døren min litt på gløtt. Hun er supersosial. Vi er rake motsetninger.

- En sjenert popstjerne er jo tidenes selvmotsigelse?

- Ja. Av alle som skulle hatt denne jobben, er nok jeg den som er minst egnet.

Plagsom sjenanse. Sjenansen har fulgt Paul Waaktaar-Savoy siden guttedagene. - Hjemme er jeg helt annerledes. Min sønn sier ofte «I wish other people could see you like this».
Paal Kvamme

Ingen skal kimse av Magne Furuholmen eller Morten Harkets innsats i a-ha, men mesteparten av trioens parade av hitlåter er signert Paul Waaktaar-Savoy. Mannen bak de mørke Mercedes-vinduene er ganske enkelt Norges største popskaper gjennom tidene. Og en avslappet, imøtekommende fyr, uten andre stjernenykker enn at han gjemmer seg bak solbrillene når fansen nærmer seg.

- Hva gjør deg mest stolt med a-ha?

- At vi er still rockin’ ! Det er kanskje fordi vi aldri har vært superfornøyde med ting vi har gjort. Vi sitter ikke og klapper hverandre på ryggen og tror vi har gjort noe dritbra. Jeg føler meg som en underachiever i alt jeg gjør.

Her er historien om da forsvunnet a-ha-materiale ble funnet igjen etter 30 år:

Woodstock på Manglerud

Høsten 1961 kunne Oslo høre de første skingrende tonene fra Pål Waaktaar Gamst. Far og mor hadde flyttet fra Finnmark for å studere i Oslo, og pjokken vokste opp i et rekkehus fylt av opera og klassisk musikk.

Poden var tidlig ute — ni år gammel tonesatte han en diktsamling med det eneste våpenet han hadde: skolens blokkfløyte. For en guttunge som han var det ikke bare stas å vokse opp i en østkantbydel der alt handlet om fotball og ishockey.

- Skulle jeg få høre en skarptromme, måtte jeg følge etter et korps. Jeg sto utenfor dansepuben Monty bare for å høre ordentlige instrumenter.

En nabogutt ved navn Magne Furuholmen hadde en gitarforsterker etter bestefaren, og for 400 oppsparte kroner fikk Pål kjøpt et brukt trommesett. De to rakk knapt å bli tenåringer før de holdt sin debutkonsert.

- Vi skulle lage vårt eget Woodstock, og dro instrumentene ut på gresset foran blokkene på Manglerud. Det var plass til tusenvis, men bare to-tre stykker dukket opp. Da naboene klaget, kom politiet og stoppet konserten. I våre hoder var det helt legendarisk.

Konserten slutter der eventyret startet

I Olympiahalle får damene fremdeles roser i kinnene da Morten Harket slentrer inn på scenen med trang T-skjorte og solbriller på nesen. Så fosser «I’ve Been Losing You» ut av høyttalerne, og a-has 601. konsert er i gang.

Tordenskrallet har knapt innledet «Crying In The Rain» før et voksent par begynner å smile lurt til hverandre. Gode minner blusser opp igjen, far smyger armen rundt mor og trekker henne nærmere, snart står de og kliner.

Hitsene strømmer på, og omsider får de treige tyskerne opp dampen. Etter «Hunting High And Low» vil jubelen ingen ende ta, og tusen mobiler lyser opp på «Under the Makeup».

Men snart er festen over, Morten Harket plundrer ikke lenger med ørepluggene, og konserten slutter der eventyret begynte:

Med «Take On Me».

Lørdag 30. april kommer «Cast in Steel»-turneen til Norge, et drøyt halvår etter at den startet i Argentina.
Paal Kvamme

Den catchy låten begynte å ta form da guttene bare var 16-17 år. Årene gikk, og den var igjennom et utall versjoner og rare navn før den ble gitt ut for tredje gang.

Da smalt det.

Drittlei av å deale med «Take on me»

  1. oktober 1985 skjøt låten til topps på selveste Billboard-listen i USA. Med hjelp fra en spektakulær musikkvideo solgte «Take On Me» syv millioner singler.

- Da det sto på som verst, solgte vi visst 40.000 singler om dagen — bare i England.

- Hvilket forhold har du til «Take On Me»?

- Jeg tenker ikke på den i det hele tatt.

- Liker du den?

- Vi var veldig, veldig unge da vi skrev den. Låten er full av energi, har et catchy riff, den har klimakset der Morten klatrer mot den høye tonen, der du merker at beina letter fra bakken i et par sekunder.

- Men liker du den?

- Jeg har ikke noe imot låten. Folk vil høre den, vi må spille den. Men jeg er drittlei av å deale med den hele tiden.

- Dere tjener greit på den fortsatt?

- Den tikker og går, ja. Det er bare et tidsspørsmål når den er spilt fem millioner ganger på amerikansk radio. Da den passerte tre millioner, var det samtidig med «She Loves You».

A-ha i Oslo sommeren 1985. Senere har de posert mange, mange ganger.
NTB SCANPIX

Vettskremt av nærgående fans

A-ha har fått sin andel beatlemania, ikke minst på den første turneen.

- Det var helt vilt. Vi pleide å spille skikkelig høyt i studio, men ingenting kunne forberede oss på lydnivået da vi gikk på scenen. En gang brakk sikkerhetsvakten min foten da han skulle få meg trygt gjennom en menneskemengde.

- Har du vært nervøs for din egen sikkerhet?

- I London var det en fyr som ble vel nærgående. Han hadde funnet ut koden på alarmen ved å bruke en spray og infrarødt lys eller noe sånt. En gang jeg kom hjem fra studio midt på natten, satt han i den mørklagte oppgangen vår og ventet på meg. Jeg var vettskremt.

Musikk-smaken min er ikke særlig kommersiell.

I skyggen av a-ha

Etter konserten skjenker 54-åringen seg et glass kjølig chablis i betonggarderoben, som noen har prøvd å gjøre koselig ved å dekke veggene med sorte gardiner.

- Er a-ha tre sterke personligheter i evig utakt med hverandre?

- Tror vi er blitt det mer og mer, ja. Når man vokser opp, får man andre ambisjoner, andre ønsker.

- Er a-ha dagjobben og Savoy hobbyen?

- Nei. Jeg ser meg selv som låtskriver. Hvis ingen hører låtene, er det som om de ikke eksisterer. Som om jeg ikke eksisterer.

- Var Savoy en motreaksjon til a-ha?

- Egentlig ikke. Da jeg skjønte at a-ha ikke kom til å følge opp Memorial Beach -albumet, var jeg litt fortapt. Jeg brukte et år på å finne ut hva jeg skulle gjøre, hvem jeg skulle skrive for. Jeg rykket inn annonser i amerikanske aviser, men uten hell. Hele denne tiden sa Lauren at hun likte måten jeg sang på. Jeg fnøs av henne — at jeg skulle synge, ville jo seriøst begrense sjansene for suksess!

- Hva skulle Savoy ikke bli?

- Stress og press.

- Kommersielt har Savoy vært en skygge av a-ha, er det kjipt?

- Musikksmaken min er ikke særlig kommersiell. Tjener Savoy nok til å betale for innspillinger og video, så er det bra.

- Men gode låter brukt i Savoy kunne jo blitt kjempehits med a-ha?

- Absolutt. Enkelte har trodd at jeg holdt unna de beste låtene til Savoy. Men jeg har alltid brukt det beste stoffet jeg har hatt til den neste platen, uansett band.

Tre menn og en lyspære

I London gikk sparepengene fort og karrièren tregt.

- Hver gang vi fikk dårligere råd, flyttet vi til dårligere leiligheter. De ble mindre og mindre, lenger og lenger ute på landet. Til slutt sov vi i et øvingslokale uten vinduer, med teppe på vegger, gulv og tak. Da døren ble lukket, var det fullstendig mørkt, og ingen luft. Men når du er i et band, bryr du deg ikke om sånt. Du har noe på gang, neste uke skal du møte en ny fyr, kanskje han er veien til store ting. Vi syntes livet var helt topp, et eventyr!

Da gjorde ingenting at standarden kunne vært høyere.

- Vi hadde en seng som ble delt i to, slik at én lå på mad­rassen på gulvet, en annen på sengerammen. Vannlekkasjen på veggen hengte vi et bilde over. Morten hadde en mus i et akvarium, den hadde han fanget i leiligheten. Vi hadde én lyspære som vi skrudde ut og tok med oss hvis vi trengte lys i et annet rom. Vi levde på havregraut, og ble ganske bleike etter hvert.

- Dere stjal mat for å overleve?

- Det skjedde kanskje noen ganger.

- Vi prøvde bare å bite oss fast så lenge som mulig. Vi hadde tro på det vi gjorde. Allerede 16-17 år gamle laget vi låter som senere ble hits. Vi hadde bare uflaks veldig, veldig lenge, sier 54-åringen.

Men litt flaks hadde han.

På Hippodrome.

Alien på disco

Hippodrome var det eneste stedet de lutfattige nordmennene slapp gratis inn, og der fikk Pål øye på Lauren. Hun hadde kommet til England for å studere kunsthistorie, og midt i new romantics-perioden gikk hun på diskotek i sjøstøvler.

- Jeg skremte vannet av henne da jeg prøvde å få kontakt. Hun syntes jeg så ut som en alien, med stort hår, rare klær og masse brunkrem. Til slutt rømte hun inn på dametoalettet. I samme sekund som hun kom ut igjen, stakk jeg frem neven og sa «hi, I’m Paul». Ett eller annet ved henne gjorde meg modig.

Frøken Savoy sa ja til en kaffe dagen etter. Romvesenet fra Oslo satt stort sett og nikket, noe Lauren tolket som at fyren var flink til å lytte. Så feil kan man ta.

- Hun snakket så fort at jeg ikke skjønte bæret av hva hun sa.

Paal Waaktaar-Savoy er Norges største popskaper gjennom tidene.
Paal Kvamme

Spilte tennis om natten

At ryggen verker, skyldes at Waaktaar-Savoy annenhver dag bryter opp turneens endeløse rutiner med tennis. Interessen har boblet i blodet hans siden guttedagene, der magre tennisforhold på Oslos østkant gjorde at han snek seg ut midt på natten og malte sin egen tennisbane på skøytebanen.

- Tennis er veldig intenst — og litt av et paradoks: For å få til et kjapt slag må du være helt løs i muskulaturen. Og akkurat som i sjakk må du se hva motstanderen kommer til å gjøre om fem trekk.

Det er av sine egne man skal ha det. Mot sønnen True August (16) kan Paul bare drømme om seier. Den stolte far forteller at junior er ranket som New Yorks 13. beste i sin aldersgruppe.

- Augie er skikkelig god, han spiller turneringer og slår som en proffspiller. Han gruser meg helt, men jeg kan jo ikke gi meg. Så jeg spiller jo over evne, bare for å henge med.

- Når han er i den alderen, er vel far og mor skikkelig teite?

- Han er kritisk. Jeg har gjort plenty av greier som han er flau over. Han erter meg stadig for teksten på «Butterfly, Butterfly».

Var rett ved da tårnene falt

I 1987 var a-ha invitert på middag i New York-bydelen SoHo. Paul Waaktaar falt pladask for bydelen og alle dens kunstnere, musikere og gallerier.

- Da vi fikk litt penger, kjøpte jeg et loft på Prince Street. Det var et røft område - da vi kom hjem om kvelden, måtte vi trampe tungt så rottene rakk å gjemme seg.

Naboene var Richard Gere og Jerry Harrison fra Talking Heads. Da Paul og Lauren flyttet til et større loft i samme bydel, bodde skuespiller Claire Danes og Billy Corgan fra Smashing Pumpkins i naboleilighetene.

I 1999 fikk de Augie, og livet var bra. Så kom morgenen de aldri vil glemme.

Familien var hjemme i leiligheten i Wooster Street da et American Airlines-fly traff World Trade Center, bare to kilometer unna.

- Det var helt absurd. Vi hadde TV-en på, samtidig som ting skjedde rett utenfor vinduet vårt. All verdens rykter svirret på radio og TV, og vi fikk inntrykk av at dette bare var starten på noe enda større. Da jeg løp ut på West Broadway for å kjøpe gassmasker, falt den første bygningen. Folk kom skrikende ut fra alle husene. Vi hadde et lite barn, og lurte på hva vi burde gjøre. Skulle vi forlate Manhattan til fots? Skulle vi bli der? Vi kjøpte det vi fikk tak i av mat og vann, teipet igjen vinduene og ble værende, sier han.

- Vi var redde på en helt ny måte, i et helt annet register.

På vei inn i garderoben i Munchen. Turneen fortsetter i Oslo og Stavanger og avsluttes i Bergen 7. mai.
Paal Kvamme

Neste stopp Brooklyn

I fjor fikk familien nok av hektiske Manhattan, og flyttet ut i roligere Brooklyn. Waaktaar-Savoy har laget sitt eget studio, der han ifølge bekjente sitter fra morgen til kveld og pirker på detaljer.

- Folk tror at det er perfeksjonisme, men det er det ikke. Får jeg ikke frysninger av det jeg driver med, pirker jeg til jeg får det. Jeg får panikk hvis låten jeg hører i huet mitt, ikke låter like bra i høyttalerne.

- Hvor søkkrik er du blitt på a-ha?

- Vi har tjent mye penger. Vi breaket da folk fremdeles kjøpte plater. Samtidig har vi havnet i mange økonomiske fallgruver. Musikere som kom etter oss, ble nok mer bevisste på å håndtere inntektene.

- Hvor viktig har pengene vært?

- Det er fint ikke å måtte tenke på neste ukes utgifter, sier Paul Waaktaar-Savoy.

- Jeg hadde jo aldri klart å holde på en vanlig jobb.

Her kan du lese andre gode portretter av kulturpersonligheter:

Snart klar for ny sesong av Game of Thrones:

Machomann og tøffelhelt:

Ikke lett å være norsk stjerne i Hollywood: