Runar Wichstrøm står i kø utenfor en helsestasjon i Oslo og venter på sin daglige dose metadon. Bak seg hører han en bekjent si: Mandag skal jeg i retten og vitne om drapet på Marius Kolstad.

Wichstrøm snur seg og utbryter:

- Men han var det jo jeg som drepte!

Det er oktober 2002. Der og da tok 39-åringen et av sine viktigste valg.

Under press

Wichstrøm hadde levd med sin hemmelighet i tre og et halvt år.

I Lyngdal bor fire kamerater som kanskje har tiet om sin hemmelighet betydelig lenger. Hvis politiets siktelse holder, har fire menn levd i 15 år med vissheten om at en eller flere av dem drepte Tina Jørgensen. Bare de selv vet i så fall hvilke konsekvenser det har hatt.

Uansett er det i dag 32 uoppklarte drap i Norge, og mange går rundt og vet at forbrytelsen de har klart å skjule, en dag kan bli avslørt. Og det finnes mennesker som ikke har klart å leve med presset.

Feil mann

Da Runar Wichstrøm sto i metadonkø høsten 2002, hadde han nesten sluttet å tenke på den kvelden på hybelen til barndomskompisen Marius Kolstad tre og et halvt år tidligere. Begge hadde brukt heroin. Kolstad skal i tillegg ha tatt steroider.

De to kom opp i en heftig pengekrangel. Kolstad, tidligere Norgesmester i bodybuilding, skal ha låst døren til leiligheten og begynt å slå kompisen i ansiktet med skaftet på en hammer. Så skal han ha truet med å lempe ham ut gjennom vinduet fra fjerde etasje.

-  Da nappet jeg fra ham hammeren og slo til han var død, erkjenner Wichstrøm i dag.

Etter drapet ble han raskt innkalt til flere avhør og fortalte politiet alt — bortsett fra at han slo. Da han etter hvert ikke hørte mer, trodde han saken var henlagt.

Det var den slett ikke. Den unge etterforskeren Ole Jakob Øglænd hadde sirklet inn en annen mistenkt og var sikker på det var riktig mann. Riksadvokaten hadde tatt ut tiltale. Og drapssaken var berammet i Oslo tingrett.

Få dager før retten skulle settes, ble etterforskeren kalt inn til et forhørsrom på Politihuset. I stolen satt Wichstrøm, en mann han hadde hatt inne til flere forhør tidligere.

En snikende følelse av ubehag fylte ham. Så fortalte en kollega at Wichstrøm faktisk hadde fortalt at det var han som hadde drept Marius Kolstad.

- Min første reaksjon var at det umulig kunne stemme, sier Øglænd i dag.

Uansett var det bare å avlyse rettssaken og innkalle etterforskningsledelsen.

Mye gikk galt for politiet i denne saken. Men de brukte den til å lære mest mulig av sine feil.

Det kan du lese mer om her.

Og den «nye» drapsmannen sto for det han hadde sagt.

Vel hjemme fra metadonutdelingen hadde han bedt vakten på hospitset der han bodde å tilkalle politiet. Men de hadde ingen bil å sende. I stedet valgte Wichstrøm å utløse to pulverapparater, velte en TV og tenne på en stol. Da kom politiet og hentet ham.

- Jeg kunne jo ikke la en annen sone og ta skylden. En som var uskyldig. Det hadde jeg ikke samvittighet til. Og jeg har samvittighet, sier Wichstrøm som nå er blitt 52 år.

- Men drapet har jeg ikke dårlig samvittighet for. Det var ham eller meg.

Tilståelsen ga ham strafferabatt, men han ble ikke trodd på at han handlet i nødverge og fikk en dom på seks og et halvt år. Han sonet fire år i Ringerike fengsel.

- Jeg trivdes. Men synes det er råttent at jeg ble dømt, sier han.

Runar Wichstrøm kan ikke begripe at flere personer skal kunne ha holdt et drap hemmelig i 15 år.
Tor Stenersen

- Hva tenker du om at fire kamerater kan ha tiet om et drap i 15 år? Wichstrøm rister på hodet.

- Jeg kan ikke begripe hvordan noen kan ha klart å leve med det. Og at fire stykker skal ha holdt tett er bare utrolig.

Flere blir avslørt

Men 32 drap begått i Norge de siste 25 årene er altså pr. i dag uoppklarte. I tillegg er det sannsynlig at drapsmenn har gått fri fordi noen er feilaktig dømt, mens mistenkelige dødsfall og forsvinninger også kan handle om drap.

Med andre ord følger et ukjent antall mennesker trolig nå spesielt godt med på etterforskningen av Tina-saken. Og sin egen uro.

Finn Abrahamsen tror flere gamle drap vil bli oppklart fremover
Urdahl Olav

Den erfarne politimannen Finn Abrahamsen tror slike påminnelser om at fortiden kan innhente deg, bidrar til å øke belastningen for allerede plagede mennesker.- Mange er nok ekstra redde for å bli avhørt nå, med god grunn. Politimetodene er blitt stadig bedre, oppmerksomheten i sosiale medier er større, sier han og har ikke minst forventningner til den nye gruppen i Kripos som skal jobbe med de uoppklarte sakene.

Cold case-gruppe

Hos Kripos på Bryn har politiinspektør Espen Erdal nettopp startet i jobben som leder for den nye «Cold case-gruppen» — eller Seksjon for alvorlige uoppklarte saker, som det heter på byråkrat-norsk.

Lurer du på hva en slik gruppe skal jobbe med? Her får du vite mer.

I løpet av høsten skal han ha på plass åtte medarbeidere som bare skal jobbe med gamle drapssaker og andre gamle saker som kan dreie seg om drap.

Ikke minst av hensyn til pårørende er han forsiktig med å skape for høye forventninger.

- Men det at vi endelig har fått et fast, dedikert miljø, i tillegg til bedre taktiske og teknologiske metoder, gir grunn til en viss optimisme. Jeg tror vi vil få flere oppklaringer, men det vil være tidkrevende, sier han.

Til nå har det uansett vært langt mellom de gamle sakene som plutselig er blitt oppklart. Men noen ganger skjer det nesten utenkelige.

13-årig drapsmann

- Det er jeg som har gjort det. Jeg tilstår!

Sarpsborg en vårdag i 2007. En mann banker på døren til advokat Harald Otterstad. Han presenterer seg og setter seg i en stol. Mannen er 42 år, familiefar med god jobb og tidligere ustraffet. Han sier han har kommet for å fortelle om noe viktig. En hemmelighet han har båret på i 29 år.

- Det er jeg som drepte fru Apenes, og jeg vil at du skal være med meg til politiet.

Inger Johanne Apenes (61) ble drept i sitt hjem i Fredrikstad 6. mai 1978.Det er sønnen sønnen Georg som finner henne.Han ble senere mest kjent som direktør i Datatilsynet. Hun ble påført flere knivstikk, men drapsvåpenet ble aldri funnet. Mer enn 3000 personer ble avhørt i saken.

I dette huset i Fredrikstad ble 61 år gamle Inger Johanne Apenes stukket i hjel med kniv i mai 1978. Til tross for intens etterforskning og avhør av mer enn 3000 personer, var drapet en av Norges mest omtalte krimgåter i 29 år. Foto: Terje Jansson/VG

42-åringen som kom til advokat Otterstads kontor for åtte år siden var bare 13 år i 1978. Tenåringsgutten ble drapsmann den maidagen. Bare én gang i løpet av 29 år snakket han om det. Til sin far. Det var kort tid etter drapet, men faren trodde ikke på sønnen. Da faren senere tok det opp med ham, blånektet han.Advokat Otterstad ble først sjokkert og trodde egentlig ikke på historien. Så gikk han og mannen en tur og snakket.

- Jeg sa til ham hvilket mediesirkus det ville bli om han fastholdt sin forklaring overfor politiet. Samtidig ga jeg uttrykk for at jeg personlig synes det ville være en flott handling. Endelig kunne familien Apenes få et svar.

Ikke minst mente Otterstad tilståelsen ville bety mye for en person som tidligere var blitt siktet i saken og som dessuten i en periode satt i varetekt. Selv om siktelsen ble frafalt, trodde mange mennesker i lokalmiljøet at vedkommende var skyldig.

42-åringen er nå blitt 50 år. Han har aldri snakket med mediene om hendelsen, og lar advokaten snakke for seg. Men han gjennomførte sitt ønske om å tilstå:

Den milde maidagen i 1978 sto 13-åringen utenfor huset til Inger Johanne Apenes i Gamlebyen i Fredrikstad. Han visste det kunne være penger der inne og brøt seg inn for å stjele dem. Plutselig sto fru Apenes i stuen. Gutten fikk panikk og knivstakk henne til døde.

- En dag orket han bare ikke lenger å bære på den grusomme hemmeligheten. Det var en stor lettelse for ham å fortelle sannheten. Det var tragisk for alle involverte, sier Otterstad.

Gutten var under den kriminelle lavalderen da ugjerningen skjedde, og drapet ble foreldet i 2003. Derfor ble det aldri reist noen straffesak.

Men fordi det er et faktum at mange tilstår drap de aldri har begått, ble saken likevel gjenåpnet og etterforsket på nytt.

- Min klient ga politiet detaljerte opplysninger, og saken ble til slutt lukket, forteller Otterstad.

Tiet i 18 år

Også drapet på nattportier Jan Petter Jensen på Grand Hotel i Tønsberg i august 1971, var i praksis regnet som lukket og uoppklart.

En høstkveld 18 år senere kjører sognediakon Per Emmanuelsen gjennom Telemark på vei til en liten bygd. Det er kirketjeneren og graveren i den lokale kirken som har bedt ham om å komme.

Kirketjeneren var beruset, hadde funnet frem en ladd pistol og gjorde det klart at han var så fortvilet at han bare hadde to valg: Å ta sitt eget liv. Eller å tilstå det han hadde holdt skjult i 18 år.

Det den totalt uforberedte sjelesørgeren fikk høre, var at han nå satt foran mannen som i panikk hadde drept nattportieren på Grand Hotel i Larvik. En hemmelighet han aldri hadde delt.

Diakonen lyttet til historien og prøvde å oppmuntre den fortvilte mannen til å gå til politiet og legge kortene på bordet. Men i stedet gjorde kirketjeneren det klart at han ville bruke pistolen.

- Det er ditt valg. Men det kan jeg ikke se på, sa jeg, minnes Emmanuelsen, som reiste seg og gikk langsomt bort fra møtestedet. Da kom mannen etter. Han ville likevel tilstå.

Her, bak resepsjonen på Grand Hotel i Tønsberg, ble nattportier Jan Petter Jensen, drept i august 1971. Drapet ble aldri oppklart og ble ansett som et mysterium. Etter 19 år ble likevel drapsmannen dømt. FOTO: Arne Iversen/VG

I rettsreferatet kom det frem at mannen i det lengste ventet på at politiet skulle innkalle ham til avhør. Etter som tiden gikk, prøvde han å fortrenge drapet, ikke minst med alkohol. Årene gikk, og det ble fjernere.Men han visste godt hva han hadde gjort. Til slutt ble det for vanskelig å leve med livsløgnen, mener Emmanuelsen.

- 18 år hadde gått, og saken ville snart bli foreldet. Men hemmeligheter blir aldri foreldet.

Etter et langt liv som sjelesørger vet Emmanuelsen at mennesker kan bruke mange ulike metoder for å leve med en mørk hemmelighet. Noen kan leve tilsynelatende uanfektet. De klarer å gjøre seg harde og blir eksperter på å flytte fokus.

-  Men jeg tror mange fortrenger på en måte som ødelegger noe inne i dem. Selv om noen paradoksalt nok kan ha et godt liv når de får pakket det nok vekk.

Under rettssaken i mai i 1990 ble kirketjeneren dømt til seks års fengsel. Etter fire år slapp han ut og fikk tilbake jobben som kirketjener. Han holdt kontakten med diakonen.

- Han kunne jo ha lagt meg for hat. For ham tror jeg det handlet om å ta konsekvensen av sine handlinger og begynne på et nytt liv. Det ble han også respektert for i bygda.

Kirketjeneren er nå død.

Hemmeligheten blir limet

Kirketjeneren i Telemark tiet om drap i 18 år. Ifølge rettspsykolog og forsker Pål Grøndahl er det helt spesielt hvis det viser seg at fire menn fra Lyngdal har klart det samme i 15 år.

- Det kan vitne om psykologisk styrke og sterk gruppetilhørighet, sier Grøndahl, som presiserer at han kun snakker på bakgrunn av det han vet om saken fra mediene.

Retsspsykolog Pål Grøndahl mener det er individuelle forskjeller som avgjør hvem av de kriminelle som snakker elelr forblir tause.

- Hemmeligheten kan ha vært limet i gruppen. Lojalitet og det faktum at man ikke svikter sine venner, kan være én grunn til at ikke noen av dem har «sprukket» før nå. I en gruppe har man dessuten noen å snakke med. Noen man kan bruke som ventil når trykket blir for stort og som man stoler på ikke vil gå videre med betroelsene.En annen grunn til at gruppetilhørighet gir styrke, kan ifølge Grøndal være trusler og frykt for represalier: «Hvis ikke du tier stille, gjør vi livet ubehagelig for deg!»

- Mennesker er skrudd sammen ulikt, og for dem som bærer på hemmelighet alene, er det individforskjellene som avgjør om noen snakker eller forblir tause. Noen av dem som begår alvorlige kriminelle handlinger får sterk skyldfølelse, blir redde og har dårlig samvittighet. De ønsker som regel å legge kortene på bordet. Så er det de som holder masken, er mer kyniske og legger det ubehagelige bort, sier Pål Grøndahl.

Han mener noen av disse har lett for å glemme og bare går videre i livet. Andre igjen er gjerne i et miljø med voldskriminalitet. De har ofte en holdning om at vold «følger med jobben.»

- Hva gjør det med mennesker som bærer med seg slike hemmeligheter i årevis?

- Det vil for de fleste være en stor påkjenning og en betydelig stressfaktor.

- Er det mulig å fortrenge et drap?

- Nei, ikke etter min mening. Man kan fortrenge følelsen og skammen som kommer med ugjerningen. Mange orker rett og slett ikke å dvele ved det man har gjort. Men minnene om hendelsen blir aldri helt borte.

Det siste ønsket

Minnene kan også forfølge noen helt inn i døden. En mørk morgen før jul i 2005 fikk prosten i Namsos, Inge Torset, en telefon fra sykehuset. En pasient lå på det siste og ville snakke med en prest.

Presten skjønte umiddelbart at mannen i sengen var svak og hadde kort tid igjen. Med uklar stemme fortalte han om to drap han hadde på samvittigheten. Han hadde ikke kraft til å være veldig detaljert, men det dreide seg om de to unge kvinnene Fritz Moen var dømt for å ha drept i Trondheim i 1976 og 1977.

-  Etterpå spurte jeg ham hva han ville jeg skulle gjøre med det han hadde fortalt, minnes Torset.

Svaret var at rette myndighet måtte varsles, så uretten mot Fritz Moen kunne rettes opp. Lokale politifolk rakk en kort samtale med mannen. Men før de som kjente saken rakk frem fra Trondheim, var han død.

Over denne broen, gikk den 20 år gamle studenten Torunn Finstad på vei hjem fra Studentersamfunnet i Trondheim i oktober 1977. Hun ble funnet drept ved vannkanten på den andre siden. Fritz Moen ble dømt for drapet på både henne og Sigrid Heggheim. Men nesten 25 år senere lettet en mann sitt hjerte på dødsleiet.

Torset har ofte tenkt på samtalen og hvordan mannen må ha slåss med seg selv gjennom 30 år for å våge å fortelle.- Når dette blir det viktigste å bruke sine aller siste timer på, må det ha vært en ganske kraftig stein i hans livs sko. Han må ha opplevd det som en seier at han rakk det.

Faksimile fra Aftenposten Aften 23. desember 2005.
Aftenposten AS

Fritz Moen rakk derimot ikke å oppleve at han faktisk ble frikjent for begge drapene — etter å ha sonet nesten 20 år. Han døde bare tre måneder etter mannen som påtok seg skylden.

Mange mener Fritz Moen var offer for et av Norges verste justismord. Les Harald Stanghelles minneord her.

Frykten for ensomheten

Så hva er det som gjør at noen i det hele tatt velger å tilstå?

I Stavern sitter den erfarne politietterforskeren og krimforfatteren Jørn Lier Horst og tenker tilbake på drapsmenn og andre forbrytere som har valgt å legge kortene på bordet. På hvorfor de snakket, selv om de hadde alt å tape.

Han tror blant annet det handler om frykten for å være alene.

-  Vi er alle redde for ensomheten. Vi vil gjerne bli sett. Vi har behov for å bli hørt. Derfor tilstår selv de verste drapsmenn. For det er vanskelig for et menneske å være alene med en stor hemmelighet, sier Lier Horst, og minner om hvordan de fleste av oss har behov for å snakke med noen om problemer på jobben, skilsmissen, utroskap eller sykdom. Mens en gjerningsmann kan være villig til å si ting som kan sende ham mange år i fengsel.

- Simpelthen fordi behovet for å bli hørt overskygger frykten for konsekvensene av å snakke.

Vil du lese mer om uoppklarte drapssaker? Her er noen forslag:

Vurderer gamle DNA-spor på nytt etter Kristin-saken

Intensiverer jakten i elleve år gammel drapssak

17 gjengrelaterte drap er uoppklart i Gøteborg