Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i A-magasinet, i august 2014.

«Har vurdert frem og tilbake om jeg skulle tørre å skrive ... Jeg er nå på sykehuset i Kristiansand ... med min datter (9 år) som har en diagnose som i realiteten ikke finnes. Hun har kronisk store smerter ... Det triste er at de til nå ikke har funnet smertestillende som fungerer på henne. Men en god bok gjør at man «glemmer» smertene litt, og sannelig ble denne boken en god smertelindring.»

En septemberdag for snart to år siden tikker en Facebook-melding inn i skrivestuen til Jørn Lier Horst i Stavern. Den er fra mammaen til ni år gamle Frida; en lys, liten jente med fine fregner over neseroten. Frida har en sykdom som gir henne store smerter. Helt siden barnehagen har smertene vært der, i perioder døgnet rundt. Ingen smertelindring har virket, sykdommen har nektet henne fred. Så Frida har sluttet på håndballen, sluttet å syk­le, og i lengre tid har hun gått på skole på sykehuset. Mina — hennes beste sykehusvenn - har dødd fra henne.

Venner. I dette huset klekker Jørn Lier Horst ut drap, bestialitet og gugge. Det var her han fikk mailen fra Fridas mamma.
Line Ørnes Søndergaard

Takk

Så når mamma Kristine en høstkveld tar mot til seg og skriver til en av Norges mest suksessrike krimforfattere, er det fordi hun vil takke. Hun vil takke for at Frida, gjennom Jørn Lier Horst, har funnet bøkene. Når jenta med den fregnete nesen dukker ned i en bok, forsvinner smertene, og hun flyr til en annen verden, løftet av bokstavene og fortellingene, slik nesten bare barn klarer. «En drømmereise», forklarer mamma Kristine.

Å lese den meldingen den septemberdagen gir Jørn Lier Horst mot. Han er forlengst en både bestselgende og prisbelønt forfatter, men fremdeles ansatt som etterforskningsleder i Vestfold politidistrikt. Nå gjør han det han lenge har utsatt: Å sende sin oppsigelse. Senere skriver han til Fridas mamma:

Det var det du skrev den gangen - om at hun glemte smertene og alt annet når hun leste, som fikk meg for alvor til å vurdere å slutte i politiet og bli forfatter på heltid.

På mange måter er det Fridas skyld at jeg sluttet i politiet og ble heltidsforfatter.

«Fram til det tenkte jeg på politiyrket som noe viktig. At det var i den jobben jeg kunne avslutte en arbeidsdag og tenke at jeg hadde gjort verden til et litt tryggere sted. Det var denne følelsen av å utrette noe betydningsfullt som jeg ikke trodde jeg kunne få som forfatter. Med ordene dine forsto jeg også hvordan forfatterrollen kan være betydningsfull. På mange måter er det derfor Fridas skyld at jeg sluttet i politiet og ble heltidsforfatter», svarer han Kristine.

TIDLIG KRØKES. Her er forfatteren på Fridas alder. Først i 2004 debuterer han med kriminalromanen <i>Nøkkelvitnet</i>. Politietterforskeren William Wisting er helten.

Lindring

Han begynner å sende Frida bøkene sine. Hver gang han har skrevet en ny bok i Clue-serien, hans krimserie for barn og ungdom, sender han det aller første eksemplaret videre til Frida. Hun får bøkene før alle andre. Lydbøkene også; han vet at de hjelper henne når hun våkner om natten. Han skriver og spør hvordan det går. Og mammaen svarer.

Vanskelig å finne ord etter denne meldingen, ble rett og slett rørt ... Frida lever seg inn, ser bilder og blir en del av historien. På denne måten blir bøker en form for smertelindring. Lydbøkene går natten gjennom; Frida sovner raskere med dem, og når hun våkner om natten, blir det sovemedisin .... Tusen hjertelig takk for alle bøkene, skulle ønske du kunne sett gleden og hvor varsomt hun pakket ned den siste boken hun fikk i sekken for å vise den til lærer og elever.

Siden er Frida blitt 11 år og har møtt Jørn flere ganger. I vår hos henne på Sørlandet, og i sommer, på en av disse varme, døsige ettermiddagene med leende barn og luntende badegjester utenfor forfatterens skrivestue i Stavern. Hun i rosa T-skjorte, stadig litt sjenert, og han sommerjovial i shorts.

2012. Frida på sykehuset med <i>Salamandergåten, </i>, Jørns debut som barnebokforfatter. Året etter sier han opp jobben i politiet.

Verden åpner seg. - Jeg glemmer litt at jeg har vondt. Det er veldig spennende bøker.Slik oppsummer en 11 år gammel jente bøkene til en av Norges mest populære krimforfattere. Selv kaller han ungdomsbøkene for sitt «litterære pauserom».

- Det rørte ved meg. At hun glemte smertene når hun leste. Det er stort for en forfatter å få sånne tilbakemeldinger. Skal du få barn og unge til å lese, må du skrive spennende historier. For det er jo dét som er så fint med bøker; at man glemmer tid og sted, sier Lier Horst, som ga ut sin første barnebok i 2012.

- Den første voksenboken leste jeg da jeg var like gammel som deg, Frida, sier han. For mange barn blir barne— og ungdomsbøker et springbrett inn i voksenlitteraturen.

- Selv hadde jeg ikke vært en leser uten Fem-serien og Hardyguttene. Jeg prøver å gjenskape følelsen jeg selv fikk da jeg leste dem. Man kan si mye om forfattersyndikatene som sto bak dem, men for meg var det viktige bøker. Å åpne opp en bok var å åpne opp en hel verden.

Ansvaret

Meldingen fra Kristine var en av de første tilbakemeldingene Lier Horst fikk da han begynte å skrive barnebøker. Siden har han fått flere lignende henvendelser fra små fans, blant annet fra en kreftsyk gutt.

- Så uforbeholdne tilbakemeldinger får du ikke fra voksne. Det er rart; det jeg sitter her og skriver i den største ensomhet, griper inn i and­res liv. Det føles ansvarsfullt, men også tyngende.

Han hadde aldri drømt om å bli hverken politi eller forfatter. Han ble begge deler, men det gikk altså mange år før han sa opp politijobben og ble heltidsforfatter.

Det kunne ha skjedd da han en gang, for 22 bøker siden, frustrert slengte en dårlig krimbok i soveromsveggen og raste til kona at han kunne gjort det bedre selv. Hvorpå hans kone svarte at da syntes hun nok at han burde gjøre det. Og han sto opp av sengen og begynte på sitt første manus.

Det kunne også ha skjedd åtte år senere, i 2011, da han hørte kulturminister Anniken Huitfeldts tale til årets vinner av Bokhandler-prisen og for første gang følte seg mer som forfatter enn politimann. Det styrket selvtilliten hans, sier han, men Jørn Lier Horst er en strukturert og ordentlig mann med plikt og huslån, så han måtte forsikre seg enda litt mer om at det ville være klokt å si opp jobben. Og så kom mailen fra Kristine.

Line Ørnes Søndergaard

Selvfølelsen

I dag er Frida i gang med å trappe ned på smertestillende. Sykdommen, som heter vaskulær malformasjon, er kronisk. Blodårene hennes er filtret sammen til et slags nøste, som gjør at hun har hatt endel blodpropper. Hun synes det er litt skummelt, for hun lurer på om hun kommer til å få veldig vondt igjen.

-  Foreløpig tar vi en dag av gangen. Vi prøver å ikke ha fokus på hvordan tilstanden vil være i fremtiden, forklarer moren.

Jørn skriver for tiden på tre bøker. En av dem er til Clue-serien, den kommer i høst.

- Jeg vurderer å ha med en sint, gammel dame som heter Frida i en bok. Men da blir du kanskje sur? spør han Frida. Ingenting ved reaksjonen hennes tyder på at hun vil bli sur. Tvert imot. Hun ser riktig glad ut.

Et dilemma

Den tidligere politimannen sier han har stor nytte av sin yrkesbakgrunn. Flere kriminalsaker har inspirert ham direkte i skrivingen. Og skal man være ærlig, og det må man når man snakker om eks-politifolk, så lager han jo underholdning av andres tragedie.

- Ja. Det har jeg tenkt mye på. For meg ble det et voksende dilemma. Jeg tror det skaper en nerve i bøkene at jeg har stått ansikt til ansikt med andres fortvilelse, sorg og anger. Jeg har vært tett på mennesker i ekstreme situasjoner. Store personlige tragedier. Jeg treffer av og til faren til en jente som ble drept. Jeg etterforsket drapet, og jeg treffer ham på årsdagen og litt innimellom. Så jeg spurte ham om dette. Først ble han helt stille. Så sa han: «Vi har alle bøkene dine». Han syntes det var interessant å følge en etterforskers tanker og vurderinger. I tillegg var det en virkelighetsflukt. Han visste at rettferdigheten ville skje fyllest, og at det ville bli orden i kaoset.

Politiblikket

POLITIMANNEN. I årene fra 1995 til 2013 hadde Jørn diverse stillinger i Vestfold politidistrikt.

Det hender at han savner politijobben. Å være en del av det som skjer, når det skjer. Å ha den innsidekunnskapen. Nå kan han bare lese om det i avisene.- Jeg har fremdeles det de kaller «politiblikket». Når jeg kommer inn et sted, lar jeg blikket gli over lokalet. Jeg setter meg gjerne innerst for å kunne ha oversikt. Det er en årvåkenhet som kom med jobben. På den annen side: Det er greit å slippe å være et sted og vite at to bord bortenfor sitter en som banket opp kona i forrige uke. Jeg brukte tre år av yrkeslivet mitt på en sak der gjerningsmannen forsvant på moped. Fremdeles memorerer jeg skiltene på mopeder. Det er en yrkesskade. Men det som har vært viktigst å beholde, er det som alltid har vært min største drivkraft: Nysgjerrigheten og engasjementet, sier Jørn Lier Horst.

Julegaven

I fjor, på julaften, åpnet en spedbygd, liten jente med fine fregner den pakken hun hadde gledet seg aller mest til. Hun hadde lagt bak seg et halvt år med store smerter, fire av månedene på sykehus. Og nå åpnet hun pakken fra Jørn Lier Horst. Noen dager etter tikket det inn en melding til forfatteren:

Finnes det engler på jord, må du være en av dem ... Frida hadde en god dag på julaften (i den grad det er mulig)... Som hun sa selv i går: «Mamma, ikkje det at æ ikkje blei glad for alle gavene æ fekk, men æ blei mest glad for bøkene.» Tror jeg aldri kan takke deg nok.