frode thuen.png

Jeg gifter meg da ikke for å bli lykkelig. Jeg gifter meg for å få barn, gjøre noe godt for noen, skape noe.Det var en inder jeg hørte referert til på denne måten. Ikke mange i Vesten ville ment dette. Men jeg må si jeg tenker mye på det for tiden. Har vært gift i mange år og har to tenåringer som er ute av redet om ikke så altfor lenge. Et parforhold som best karakteriseres av hva jeg skrev på bursdagskortet til min ektefelle sist: «Tidene skifter og følelsene svinger, men én ting er sikkert: Du vil alltid være min beste venn!» Venn, altså. Det ble forståelig nok mottatt med blandede følelser.

Kjærestefølelsen er dessverre sjelden til stede lenger, inkludert lysten på intimitet. Slik har det vært i to-tre år. Vi har gått til kompetente rådgivere og reflektert og snakket og følt på dette uten at det har hjulpet. Samtidig har den stabile og trygge og gode vennefølelsen bare vokst, og det er mye glede i den. Barna har det fint. Det er et paradoks.

Jeg nærmer meg den oppfatningen at et fortsatt ekteskap må bygge på en ny plattform for meg om det skal fortsette. At det heretter må være aller mest hva jeg gir, ikke hva jeg får, som skal være i sentrum. Det betyr å gi avkall på en del behov, det betyr å døyve en del ensomhetsfølelse, blant annet for å gi barna den stabiliteten de fremdeles trenger.

Jeg synes jeg hører mange tenke: «Du skal da ikke fortsette å leve slik!» For meg er det langtfra så enkelt. Jeg er veldig i tvil. Det er et grunnleggende veivalg, som kanskje gjelder resten av livet. Nå er ikke du moralfilosof, men kanskje du har tanker om dette likevel? Jeg tror det er langt flere som har dette dilemmaet enn dem som snakker om det.

Et samlivsbrudd kan naturligvis være både fristende og gi en kortsiktig løsning på en vanskelig situasjon

Svar

Ja, det å leve sammen over tid er utfordrende, og mange vil nok før eller siden stå overfor et «grunnleggende veivalg», som du skriver, om man skal fortsette eller bryte ut av samlivet. Et veivalg som også reflekterer et verdivalg — om det er hensynet til egne ønsker og behov som skal stå i sentrum, eller hensynet til barna og familien som helhet . I dette ligger også et spørsmål om forpliktelse; i hvor stor grad man føler seg forpliktet til å bli værende i samlivet av hensyn til den familien man har vært med på å skape.

Hensynet til familien.

Noen lever i parforhold som de aller fleste kan være enige om er destruktive. Forhold som i stor grad er preget av fysisk eller psykisk mishandling og undertrykking eller av følelsesmessig kulde og avvisning. Når det er slik, vil samlivet undergrave den psykiske helsen, livsgleden og selvfølelsen, og man gjør sannsynligvis klokt i å komme seg ut av det. Selv om barna eventuelt ønsker at foreldrene skal fortsette sammen. Men i de fleste tilfeller er ikke bildet så klart og tydelig. Det typiske er heller en situasjon som minner om den du beskriver, hvor lidenskapen og intimiteten mer eller mindre er forsvunnet, men hvor det likevel er mange gode og verdifulle kvaliteter ved forholdet. Eller hvor det er både lidenskap og begjær, men også mye uenighet og konflikt. I de tilfellene handler det ikke bare om hvordan man har det, men vel så mye om hvordan man tar det - for å ty til en litt forslitt klisjé. For eksempel hvordan man oppfatter og fortolker situasjonen, hvilke forventninger man har til samlivet, hvor forpliktet man føler seg i samlivet, og hvordan man ser for seg et eventuelt brudd. For å nevne noe.

Tenker man - som du - at hensynet til familien må veie mer enn egne hensyn, vil man ikke bare lande på en annen konklusjon enn om man setter seg selv i høysetet. Man vil sannsynligvis også oppfatte og oppleve samlivsutfordringene i et mer positivt lys. Og likeledes, hvis man føler seg sterkt forpliktet til å bevare familien, vil et brudd fremstå som et mindre attraktivt alternativ enn om forpliktelsene er svakere. Slike vurderinger er forøvrig ikke noe den enkelte foretar uavhengig av omgivelsene rundt seg; de reflekterer den tiden og kulturen man lever i.

Endringer i familiemønsteret.

Filosofer og samfunnsforskere beskriver gjerne de mange ustabile familiene i den vestlige verden som et av de sentrale kjennetegn ved vår moderne tid. Satt litt på spissen er vi alle i individualismens tidsalder overlatt til oss selv, der vi flyter av gårde på livets hav løsrevet fra samfunnets tradisjoner og egen fortid, og uten noen klare mål for øye. I en slik flytende modernitet, som sosiologen Zygmunt Bauman kaller det, preges vi av strømninger og trender som hele tiden er i forandring, og av stadig nye roller og relasjoner vi går inn og ut av. Også kjærlighetsrelasjoner. Det er som om vår identitet og livsstil i stor grad handler om å velge og velge bort både ting, ideer, meninger, verdier, og relasjoner - avhengig av hva som til enhver tid gir oss følelse av tilhørighet og mening. En slik beskrivelse er heldigvis ikke like dekkende for oss alle. Like fullt er det ikke tvil om at endringene i familiemøns­teret som har skjedd de senere tiårene, også reflekterer dype endringer i våre verdier og normer. Endringer som ikke nødvendigvis bare er til det bedre.

Kortsiktig løsning.

Samtidig som vi naturligvis påvirkes av den tiden og kulturen vi lever i, vil vi også selv kunne være med på å påvirke kulturen. Og med ditt innlegg er du med på å skape en motvekt mot vår tids individualisme på et område hvor vi etter mitt syn virkelig trenger motkrefter, nemlig i møte med samlivsutfordringer. Jeg tenker at de individualistiske kreftene i familielivet bør stagges av minst to grunner: Først og fremst fordi det altfor ofte er barna som må betale prisen for foreldrenes frihet. Men også fordi samlivsbrudd i mange tilfeller ikke egentlig løser problemet. Man bare skyver det foran seg til neste forhold, og eventuelt til neste kull med barn. Utford­ringen er å klare å skille mellom hva som er klokt og hva som bare er fristende, og mellom langsiktige og kortsiktige løsninger. Et samlivsbrudd kan naturligvis være både fristende og gi en kortsiktig løsning på en vanskelig situasjon. Men det er ikke nødvendigvis en klok beslutning på lang sikt. For ofte fører det med seg mer problemer enn det løser. Og man blir sjelden spesielt mye lykkeligere. Tvert imot er skilsmissestatistikken høyere i ekteskap nummer to. På den bakgrunn burde nok flere tenke som deg.

Gå til amagasinet.no