1. mai 1996 sto den amerikanske klatreren og journalisten Jon Krakauer på toppen av Mount Everest, verdens høyeste fjell. Han var på jobb for Outside Magazine. Krakauer deltok i en ekspedisjon ledet av Newzealandske Rob Hall. Oppdraget besto i å skrive om den økende kommersialiseringen av Everest.

Krakauer hadde motvillig sagt ja til å delta. Han tilbrakte under fem minutter på toppen. Mange av kameratene hans var fortsatt på vei opp da han snudde.

Før han begynte nedstigningen, la han merke til en skyformasjon som ikke hadde vært der tidligere på dagen. Så kom stormen. Krakauer kom seg i sikkerhet, men da vinden omsider løyet var over halvparten av kameratene hans døde. I tynn luft er historien om hva som skjedde.

Et minnesmerke for ekspedisjonsleder Scott Fischer på ruten mot Everest Base Camp i Nepal, May 15. Fisher var leder "Mountain Madness"-teamet fra Seattle som 10. mai 1996 gikk galt.
GURINDER OSAN

«Eksklusivt intervju»

Det er tidlig ettermiddag i Boulder, den største byen i staten Colorado, ved foten av den berømte fjellkjeden Rocky Mountains. Vi har Jon Krakauer på tråden. Vi hadde fått beskjed om at han egentlig ikke hadde tid til å snakke. Han gir absolutt ingen intervjuer, for han befinner seg i innspurten på et nytt bokprosjekt og er oppslukt av det, hadde agenten hans i New York fortalt oss.

Jon Krakauer
Brennan Linsley

Hun hadde også sagt at Krakauer kunne gjøre et unntak for oss.Hvorfor Krakauer skulle gjøre et unntak nettopp for oss er ikke enkelt å forstå, og kanskje var det heller ikke sant. Kanskje var det noe hun sa for å få oss til å føle oss eksklusive. I så fall lyktes hun godt. Vi grep sjansen, og da vi ringte Krakauer var vi fylt av en merkelig blanding av selvtillit og ærefrykt, muligens det verst tenkelige utgangspunkt for et vellykket intervju.

Men Krakauer var velvilligheten selv, blid og pratsom på hjemmekontoret. Han fortalte at han ikke hadde lest i Into thin Air på flere år, men at han hadde bladd litt i den nå i formiddag, for å friske opp hukommelsen før intervjuet. Nå er han aktuell med boken i Norge, som på norsk har fått tittelen I tynn luft .

Les også:

Mysteriet Chris McCandless

Hvis du er opptatt av bøker om friluftsliv er Jon Krakauer antagelig et navn du har hørt, først og fremst på grunn av verdensbestselgeren Into the wild . Historien ble første gang utgitt i 1996, det samme året som Krakauer besteg Mount Everest.

Boken lå over to år på New York Times' bestselgerlister og ble senere film under Sean Penns regi. Det er en dokumentarisk fortelling om den amerikanske middelklassegutten Chris McCandles, som forlot det trygge forstadslivet i Washington for å skape seg et nytt liv i Alaskas villmark. Krakauer dokumenterer McCandless' reise gjennom USA, helt fra han som nyuteksaminert collegestudent legger i vei i sin falleferdige Datsun – til han blir funnet død i en buss på The Stampede Trail i Denali nasjonalpark to år senere.

Les også anmeldelse av filmen:

I boken skisser Krakauer opp Chris McCandless historie med de sparsomme kildene han kommer over. Den er fengslende og intenst godt fortalt. Mange elsker boken og gutten som de mener tok ansvar for sitt liv. Andre har bare forakt til overs for det han gjorde. Chris McCandless forblir uansett et mysterium etter at han ble funnet død i 1992. Også for Jon Krakauer.

Både boken og filmversjonen har nådd et stort publikum.
United International Pictures

I tynn luft

Natten mellom 10. og 11. mai 1996 døde åtte klatrere på Mount Everest. I løpet av sesongen 1996 mistet tilsammen 15 mennesker livet under forsøket på å nå toppen. Fram våren 2014, da 16 mennesker ble tatt av et snøskred, var dette det dødeligste året på verdens høyeste fjell.

Jeg leverte artikkelen fem uker etter at jeg kom hjem, og den ble publisert i septemberutgaven av Outside . Jeg prøvde å få Everest ut av hodet og komme meg videre, men det gikk ikke. Jeg fortsatte å gruble over hva som egentlig skjedde der oppe og hvorfor så mange av ekspedisjonskameratene mine mistet livet, forteller Jon Krakauer.

Etter at Outside -artikkelen hadde stått på trykk oppdaget han at den inneholdt noen faktafeil. Dessuten hadde han måttet utelate masse materiale. Så han bestemte meg for å skrive bok.

– Mange frarådet meg å skrive den så kort tid etter ulykken. Men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle til Antarktis i desember. Jeg hadde tre måneder på meg, så jeg satt meg ned og skrev.

afp000813974-KBsHw8GCYT.jpg
Pax Forlag

Into Thin Air ble en umiddelbar bestselger da den utkom i USA i 1997. Krakauer er sterkt kritisk til hvordan de kommersielle ekspedisjonene på Everest er lagt opp. Han hevder at konkurransen om å få sine klienter opp til toppen, går utover sikkerheten.I boken går han særlig hardt ut mot den russiske klatreren Anatoli Boukreev, som var guide på en av de andre ekspedisjonene som var der samtidig. Boukreev forlot toppen av Everest før klientene han hadde ansvaret for hadde kommet opp. Krakauer setter spørsmålstegn ved Boukreevs dømmekraft og antyder at han kan ha begått en fatal feil som følge av at han ikke brukte ekstra oksygen. Boukreev imøtegikk Krakauers påstander i boken The Climb som kom ut sommeren 1997.

– Everest har fortsatt en enorm kraft, og snøskredet i april 2014 (da 16 sherpaer mistet livet, red.anm.) fikk frem mange dårlige minner og sterke følelser i meg, forteller Krakauer i dag, nesten tyve år senere.

Les også:

– Da jeg kom hjem fra Everest var jeg sint, jeg ville ikke snakke med kona mi og var umulig å være sammen med. Jeg mistet uskylden min på Everest. Jeg så meg selv i et annet lys. Det er den verste opplevelsen i mitt liv. Jeg skulle ønske jeg ikke dro dit.

– Du beskriver et skrekkinngytende sted, et øde punkt på jordkloden hvor døden er en konstant trussel og hvor mennesker neppe er ment å være. Hvordan var det å bestige Everest sammenlignet med hva du hadde forventet deg?

Jon Krakauer beskrev kommersialiseringen av Mount Everest i sin bok Into thin air. Siden er det blitt verre.
Adrian Ballinger

– Det var ikke klatring i det hele tatt sånn som jeg kjente det. Da jeg var der så vi fortsatt bare begynnelsen på Everest som kommersielt klatrested. I dag er det enda verre. Jeg var vant til å klatre alene eller et par venner, jeg var vant til at vi delte på ansvaret og tok selvstendige avgjørelser underveis. Å klatre Everest var som å være soldat, ta imot ordrer og følge dem. Jeg hadde heller ingen erfaring fra å klatre i så store høyder. Jeg var vant til å være både kald og utslitt, men Everest var fysisk utmattende på en måte jeg aldri tidligere hadde opplevd.

Å klatre Everest var som å være soldat, ta imot ordrer og følge dem.

Into the wild

I april 1992 haiket en ung mann fra østkysten av USA og opp til Alaska. Han gikk alene inn i villmarken nord for Mount McKinley. Fire måneder senere ble han funnet av elgjegere. Da hadde han vært død en god stund.

Chris McCandless forblir i stor grad et mysterium.
Courtesy of Jon Krakauer

Into Thin Air og Into the Wild har flere tydelige fellestrekk. Et er at begge handler om forholdet mellom mennesket og naturen. Om menneskets ønske om å være del av den ( Into the Wild ) eller beseire den ( Into thin Air ). Et annet er at Krakauer i begge bøkene forsøker å rekonstruere fortidige begivenheter som det knytter seg masse usikkerhet til.I Into the wild fordi han faktisk aldri var der da det skjedde, eller møtte Chris McCandless. I Into thin Air fordi utmattelsen og oksygenmangelen gjør at han ikke engang kan stole på din egen hukommelse. I Into the wild må Krakauer lene seg på mennesker som kun møtte McCandless i korte, flyktige perioder, og til hvem han dessuten var svært sparsom med betroelsene.

Noen dager før dette intervjuet fant sted ga Chris McCandless søster, Carine, ut en bok om sin bror. Boken The wild Thruth forteller om en oppvekst med en voldelig far og en dominerende mor. Mange av dem som har kritisert Chris McCandless, har beskyld ham for å være en bortskjemt overklassegutt, en som kun har mytologisert sin egen oppvekst og sitt eget opprør, og som egentlig ikke hadde noen grunn til å gjøre det han gjorde.

I et intervju med Outside Magazine forteller Carine McCandless at den eneste som har visst om familievolden i alle disse årene, er Jon Krakauer. Men da han arbeidet med Into the wild fikk hun ham til å love at å holde det hemmelig og ikke skrive om det i boken. Det løftet har han holdt.

Sean Penn (t.h.) regisserte filmversjonen av Into the Wild. Den gang kom ikke bakgrunnen med familievold frem.
United International Pictures

— I årene som har gått siden boken kom ut første gang har det vært viktig for meg å få folk til å forstå at Chris dro inn i villmarken av samme grunner som jeg selv gjorde da jeg var på hans alder. At den eneste forskjellen var at han gjorde det mer radikalt. Jeg er glad for at Carine nå forteller hele historien. Da jeg skrev Into the Wild lovet jeg henne at jeg ikke skulle skrive om volden hun Chris og hun ble utsatt for, og det gjorde jeg heller ikke. Som journalist må man holde det man lover. Det er jobben min. Jeg lover folk stillhet hele tiden, jeg har ikke noe valg. Men jeg er glad for at Carine har skrevet boken og med den fortalt hele sannheten. - Hvorfor tror du Into the Wild har fått så mange lesere?

– Jeg vet virkelig ikke. Det var faktisk bare så vidt den ble utgitt, for ingen hadde tro på den rent kommersielt, ikke engang jeg selv. Jeg kan ikke forklare det på noen bedre måte enn at historien må ha truffet leserne på samme måte som den traff meg. Og at selve kjernen i den, dette med å forlate det moderne livet for å søke et mer ekte liv i villmarken, er noe som har universell appell. «Det manglet ikke på drømmere ved foten av Everest våren 1996; forutsetningene til mange av dem som hadde kommet for å klatre fjellet, var like svake som mine, om ikke svakere. Når hver enkelt av oss skulle evaluere våre egne evner og veien dem mot de formidable utfordringene på verdens høyeste fjell, kunne det iblant virke som om halvparten av Base Camps innbyggere led av vrangforestillinger. Everest har alltid hatt en magnetisk tiltrekning på tullinger, berømmelsesjegere, håpløse romantikere og andre med et famlende grep om virkeligheten. »

Fra boken I tynn luft

Det heter seg at du må vite to ting som klatreguide: Klientene prøver alltid å ta livet av seg selv – og klientene prøver alltid å ta livet av guiden.

– Både Into the Wild og Into Thin Air handler om hybris, overmot. I Into the wild forteller du også om ditt eget overmot, da du som 23-åring ble den første til å bestige fjellet Devils Thumb i Alaska. Blir overmotet mindre ettersom man blir eldre?

- Dette er en problemstilling som jeg er veldig interessert i. Guidene på Everest har ikke mye hybris, for det har de ikke råd til. De er noen av verdens beste klatrere, de elsker fjell, men det er også yrket deres. Med klientene er det annerledes. Mange av dem vet ikke hva de begir seg ut på, og sånn sett kan du helt klart snakke om hybris. Det heter seg at du må vite to ting som klatreguide: Klientene prøver alltid å ta livet av seg selv – og klientene prøver alltid å ta livet av guiden. Det kan høres flåsete ut, men det er helt seriøst ment. Så Everest handler alltid om hybris, og min solobestigning av Devils Thumb var definitivt et utslag av hybris. Men når det gjelder Chris McCandless er jeg ikke enig. Chris kjempet ikke mot naturen. Han prøvde på sin ukvalifiserte måte å leve i pakt med den, sier Jon Krakauer og legger til:

— Og til spørsmålet om hybris er noe som avtar med alderen, så tror jeg at svaret er ja for de fleste. Nå er jeg 60 år. Jeg klatrer fortsatt og jeg liker både utfordringer og følelsen av risiko. Men jeg tenker ikke lenger som jeg gjorde da jeg klatret Devils Thumb. Jeg husker at jeg den gangen vurderte at det var 70 prosent sjanse for at jeg ville overleve, og det syntes jeg var mer enn bra nok.