Kjellerrommet er trangt. Arbeidsstolen er ­fikset med gaffateip. Lyden av fete New York-rotter som tasser i luftekanalene akkompagnerer symaskinens jevne dur.

På gulvet står stabel på stabel med oppbevaringskasser merket «Tyrone». Vi er en halv time og en hel verden fra Broadways glamour og glam, men det er like fullt her en av New Yorks mest populære teaterstjerner blir til.

Levende: - Det er fascinerende ­ å se hvor levende «Tyrone» blir med en gang han kommer på hånden til skuespillerne, sier Marte Ekhougen. Her med Alex Mandell, som er stand in for hovedrolleinnehaveren.

Marte Johanne Ekhougen fra Arendal er designeren bak «Tyrone», en demonisk hånddukke som hovedpersonen i det kritikerroste Broadway-stykket Hand to God snakker gjennom. «Tyrone» er søt og djevelsk. Han er flåkjeftet og skarpsindig. Egoistisk og tøff. Følsom og voldelig.Han er Jasons alter ego og alt Jason (spilt av Steven Boyer) ikke tør være. Boyer og «Tyrone» var blant teaterkritikernes forhåndsfavoritt til å få Tony Awards, teaterbransjens svar Oscar, for beste mannlige skuespiller. Men det ble stang ut for nykommeren og underdogen Hand to God , som var innstilt til hele fem Tony Awards ved prisutdelingen tidlig i juni.

— Det er klart vi er skuffet nå, ikke minst fordi en pris betyr mye for hvor lenge stykket kommer til å gå. Akkurat nå er det hele litt uvisst, sier Marte Ekhougen, før hun raskt legger til:

— Nominasjonene er en seier i seg selv. All oppmerksomheten og de positive tilbakemeldingene er fantastisk. Men det er surrealistisk at den lille grå sokken er blitt kjendis. Helt surrealistisk.

03På Broadway.­ ­ - Uvirkelig og veldig morsomt, sier Marte Ekhougen om Broadwaysuksessen.

Mister hodet åtte ganger i uken

To av hovedpersonene i Hand to God snakker gjennom Ekhougen-dukker.

— Det er helt uvirkelig. «Tyrone» ble til bare et par måneder etter at min eldste sønn, Ragnar, ble født, så de har liksom vokst opp sammen. Han er som et familiemedlem som er blitt kjendis og stjerne på Broadway. Det føles rart, men veldig, veldig morsomt. Jeg er selvsagt stolt. Det er ikke alle som opplever å få designet sitt blåst opp på store billboards på Time Square, T-banestasjoner over hele New York og på første siden på New York Times, sier Marte Ekhougen.

Hun er utdannet scenograf og kostymedesigner fra New York University, men har altså her vært dukkedesigner. Så langt har hun laget 250 «Tyrones». Det tar på å få revet hodet av i åtte forestillinger i uken. Utagerende oppførsel sliter hardt på dukkene i stykket, som startet på et bitte lite teater off-off Broadway i 2011. 74 seter ble fylt av begeistret publikum kveld etter kveld og stykket avanserte til Off-Broadway og teateret MCC i 2014. I april 2015 hadde Hand to God première på Booth Theatre i hjertet av Broadway, New Yorks teaterdistrikt.

Teaterlivet sliter hardt på «Tyrone», så han trenger mange «vikarer». Så langt har Marte Ekhougen laget 250 stykker.

Fant kjærligheten på musikkforum

Tilfeldigheter, musikk og kjærlighet førte Marte Ekhougen til New York. I 2003 hadde hun tatt en bachelor ved Akademi for Scenekunst i Fredrikstad. Deretter hadde hun sammen med studievenninnen Cathrine Bjørndalen gjort et par store «stunt»: Big Bag og Glamour to Kill , en skrekkpop-performance med glitter og gørr. Oppdrag som kostymeansvarlig for små filmprosjekter og scenograf-jobber på oppsetninger utenfor institusjonsteatrene, var mer til å leve for enn leve av.

På fritiden hendte det hun chattet på et musikkforum på nett. Der kom hun i kontakt med en newyorker som gjerne ville ha hjelp til å finne musikk av folkemusikeren Kirsten Bråten Berg. Marte hjalp, og ble invitert på nyttårsfeiring i New York. Året var 2006. I dag er hun gift med folkemusikkentusiasten. Sammen har de to barn og er vel etablert på Washington Heights, helt nord på Manhattan.

Marte Ekhougen fra Arendal har etablert seg med mann og barn på Washington Heights.

— Det var "Superhelga" som reiste til New York, ikke Marte, sier Marte Ekhougen. Hun ler og forklarer: - Som tenåring var jeg sjenert og ikke veldig tøff. Så jeg laget et alter ego, Doktor Superhelga, som er mye modigere.

Ble advart av moren

Fingrene er i konstant bevegelse mens hun snakker. Ruller ut små hvite og svarte kuler av fimoleire og trykker dem flate. Det skal bli monsterøyne. Gjennom selskapet Doktor Superhelga selger hun monstre og barneleker for å spe på inntekten. Barnelekene blir til ved kjøkkenbordet, kjelleren er for grovarbeid. Selv med Broadway-suksess og en master fra NYU, er det fortsatt ikke mulig å livnære seg av å være scenograf.

— Jeg har en mor som er arkitekt. Og selv om jeg likte å tegne, advarte hun meg mot å bli arkitekt. Så endte jeg opp som noe mye «verre». Verre dersom stabil, trygg inntekt er målet. Jeg forsøkte virkelig hardt ikke å bli kunstner. Jeg tenkte jeg kunne bli dyrlege eller psykolog, men det var ikke noe for meg. Jeg kan ikke sitte stille. Jeg må gjøre noe hele tiden. Jeg føler meg veldig privilegert som får være kunstner.

- Hvorfor scenografi?

— Det har alt. Det er installasjon, arkitektur, teater, maleri. Som person er jeg ikke veldig verbal. Jeg uttrykker meg bedre gjennom bilder, enn gjennom ord. Scenografi er som å skape et univers, en ramme for kommunikasjon. Og som scenograf må jeg noen ganger jobbe med estetikk som ikke er min.

Jeg lærer mye av det. Å jobbe med egne ideer er greit, men det gir meg ingen motstand. I lengden blir det endimensjonalt og for enkelt. God scenografi handler om å legge til rette for at menneskene på scenen og det de prøver å formidle, understøttes fullt og helt.

Hun har vært opptatt av dukketeater helt siden Baldrian og Musa var årlig høydepunkt i gymsalen på barneskolen. Som nittenåring var hun dukkefører for Arendal Dukketeaters forestilling Solungen og ble omtalt som et stort talent av det danske dukketeaterikonet Ole Bruun-Rasmussen.

Broadway-dukkene er tydelig inspirert av forbildet Jim Henson - han med Muppet Show og Sesam Stasjon - og Ekhougen er godt fornøyd med anmelderen som beskrev stykket som «Sesam Stasjon møter Eksorsisten - en satanisk sokk på Broadway».

— Dukketeater er tradisjonelt noe som oppfattes som søtt og uskyldig. Noe man lager for barn. Jeg har alltid vært tiltrukket av det groteske og store kontraster. Jeg liker skrekkfilmer og ekstreme, bombastiske, mørke ting. «Tyrone» er søt og demonisk. Han forandrer karakter i løpet av stykket.

Til slutt vet ikke publikum om det er Jason som er besatt av djevelen, eller «Tyrone» som er demonen. Alt det ekstreme «Tyrone» gjør, forløser Jason og bringer ham videre. I mine øyne er ikke «Tyrone» ond, bare veldig ærlig - og ok - ganske voldelig. Men når alt kommer til alt er «Tyrone» en konstruktiv kraft. Egentlig tror jeg alle kunne ha godt av å ha en «Tyrone», et alter ego som pusher en ut av komfortsonen og konfronterer en med sine egne svakheter.

Kommer mer enn gjerne hjem

På det solgule kjøkkenet er det lite som vitner om dragning mot det mørke. Tre katter tusler rundt og maler. Ettåringen Tyri er i barnehagen og Ragnar, snart fire, på førskolen.

— Å kombinere barn og utøvende kunst er vanskelig. Blant dem som er med i forestillingen, er det bare jeg som har barn. Det er veldig vanskelig å forsvare tidsbruken når det ikke blir penger av det. Det må enten være penger eller veldig interessant. Hand to God var et prosjekt som var så bra at jeg ikke kunne si nei. Nå tjener jeg heldigvis penger på det også.

Sommeren 2014 hadde Ekhougen ansvaret for scenografi og kostymer da Lille Eyolf gikk på Rogaland Teater. Møtet med norsk institusjonsteater var utelukkende positivt.

— Med så mange flinke folk kunne jeg bare levere en skisse eller en modell, så var det andre som laget det. Jeg kommer mer enn gjerne hjem og jobber hvis noen vil gi meg oppdrag.

- Hjem?

— Hehe. Ja, Norge er hjem. Jeg lengter hjem til familien min. Til vennene mine. Til Sørlandet om sommeren. Men hadde jeg flyttet, hadde jeg savnet New York noe vanvittig. New York er fantastisk å bo i, og et inspirerende sted for en kunstner. Det er hele verden i én by, hvert nabolag er eget land. Det er så stort, det gir en voldsom frihet.

Å kombinere teaterjobbing og rollen som småbarnsmor kan være utfordrende, men Marte tar seg god tid til frokost sammen med Tyri (1) og Ragnar (snart 4).
  • Les flere saker fra A-magasinet her