Den hvite Jeepen har tatt av fra hovedveien i Kenol, en liten landsby i Thika-området nordøst for Nairobi. Landsbyen er oppkalt etter den lokale bensinstasjonen, og knapt eksisterende på kartet. Den rødbrune jordveien heller kraftig. Langs kanten går det noen geiter, og på jordene ser vi sterke, bøyde rygger, hakker som beveger seg, og kurver som står klare til dagens teblad-fangst.

Christian Thommessen får ikke særlig god plass til sin 1,98 meter lange kropp i bilen. Barna som har samlet seg som en mottakskomité for de fremmede gjestene, gjør ikke noe forsøk på å skjule sin forbauselse da nordmannen bretter seg ut av bilen. Thommessen er langstrakt smil og vennlighet.

Tre år i FNs Utviklingsprogram UNDP og ni år i styrene i Redd Barna-systemet har gitt ham god erfaring både i å kjøre langt på humpete veier – og å raskt etablere kontakt med nye mennesker.

Nå er han på jakt etter nye investeringsobjekter i Kenya: Selskaper som har god økonomisk vekst, og som samtidig bidrar til å øke livskvaliteten blant de fattigste.

– Privat, lønnsom bistand har så sterk vekst at det faktisk kan bidra til å løse verdens bærekraftsutfordringer, er mantraet hans.

Helsefarlig parafin ble gründeridé

Et blikk og et håndtrykk oppretter kontakt. Han vises vei mellom friske grønne blader, geitetråkk og kaffeplanter, ned til småbruket der Emma Wangiko regjerer. Bølgeblikktak, plankebiter, litt linoleum og noen tøystykker gir en familie på fem ly for natten.

Nå er det dagslys, men om bare noen timer, når nattemørket faller på, har den eneste lyskilden vært en parafinlampe. Den forurenser, både lunger og atmosfære. Og parafin koster penger.

500 millioner husholdninger i verden bruker den helsefarlige parafinen til lys og brensel. 70–80 prosent av Kenyas befolkning er uten elektrisk strøm. Det er ikke bare et problem for sikkerheten og lekselesingen, men går også ut over produktiviteten.

For noen måneder siden ble Emma Wangiko invitert til et formiddagsmøte sammen med de andre kvinnene i gaten. Der snakket Judy Otieno fra bedriften M-Kopa om et nytt solcellesystemet som gir en husstand mulighet til å få lampelys, lommelykt, radio og ladestasjon for mobiler, abonnementsbasert, betalt via mobil – og til en lavere månedlig pris enn den forurensende parafinen, 50 shilling per dag.

– Det viktigste er at barna får lys nok til å gjøre lekser, sier Wangiko.

– Det viktigste er at barna kan få lese lekser om kvelden, sier Emma Wangiko fra landsbyen Kenol. Hun er en av kundene til M-Kopa, et firma som selger solcellesystemer til landsbybefolkningen i Kenya, Tanzania og Uganda. Christian Thommessen besøkte i vår Nairobi-området for å se på investeringsmuligheter.
Signe Dons

En tredelt oppgave

Emma Wangiko har investert i et solcellesystem som gir familien leselys, radio, lommelykt og ladere til mobiltelefon. Da slipper hun å fylle det vesle rommet med farlige gasser fra miljøskadelig parafin – og prisen er lavere. Wangiko er kunde hos M-Kopa, ett av selskapene som responsAbility har engasjert seg i på vegne av småsparere og investorer i vest og nord.
Signe Dons

En vanlig investor tenker rasjonelt:

Risiko. Marked. Stabilitet.

Finansmarkedet som organisme har ikke så mange følelser.

Jovisst finnes redselen for å tape, plassere pengene i feil porteføljer, bli overrumplet av samfunnsendringer eller skandaler man ikke kunne forutse, jubelen som kommer når pilene peker i din retning.

Men har du som mål å tjene penger, vet «alle» at det ikke er smart å la andre motiver få for stor plass.

Skal du tjene penger, kan det være gode grunner til å holde seg unna urolige markeder – da ser ikke Afrika ut som et sted det er særlig smart å være.

Christian Thommessen er i Nairobi for å se etter lønnsomme prosjekter. Det skiller ham ikke noe nevneverdig fra andre investorer. De siste tre årene har forretningsmannen lagt mye annet til side for å bidra til å bygge opp et relativt nytt felt, utviklingsinvesteringer. Han er blitt styremedlem i det Zürich-baserte selskapet reponsAbility investments AG. En av hans oppgaver er å etablere et nytt nordisk datterselskap i Oslo.

For dette investeringsselskapet er det altså ikke nok å tjene penger. Selskapet skaffer midler til å investere i utviklingsland, fra nord og vest. De selger fondsprodukter til pensjonskasser, store investorer og småsparere. Selskapet har det Thommessen kaller en trippel bunnlinje, den uimotståelige – og tilsynelatende umulige – kombinasjonen av å bidra til å løfte folk i utviklingsland ut av fattigdom, bidra til et bedre miljø – og i tillegg sørge for god finansiell avkastning.

I Thika, nord for Nairobi møter vi salgsteamet til ett av M-Kopas mange regionkontor. Christian Thommessen får en forklaring fra Stephen Kilonzo om hvordan selskapet gir kreditt til sine kunder. Solcellepanelet kjøpes med en bindingstid på ett år. Patrik Huber (bak) er direktør for responsAbility i Nairobi.
Signe Dons

Formiddagsmøte

Thommessen får høre hvordan Judy Otieno går frem for å selge solcellesystemer i hele Kenol-nabolaget.

Kundene betaler en inngangsbillett for systemet og har ett års bindingstid. Etter det kan de bygge ut med kokekar og TV – også basert på samme solcelleenergi.

– Vi må hele tiden vurdere hva folk har råd til å betale. Og så er det vår jobb å finne måter vi kan tjene penger på dette markedet. Denne løsningen gir folk muligheter de ikke har hatt før, sier Judy Otieno.

Totalt har M-Kopa solgt belysning til 260.000 husholdninger i Kenya. Også i nabolandet Uganda og Tanzania er bedriften i ekspansjon.

Christian Thommessen vil vite mer om hvordan M-Kopas ledelse tenker. ResponsAbility har bidratt med lån siden oppstarten, og vurderer nå hvordan de kan bidra videre.

– Vi er vanlig blåruss

Thommessen skjuler ikke begeistringen sin. Han er imponert over effektiviteten til M-Kopa. Dette selskapet er et veldig godt eksempel på hvordan vestlige investorpenger skaper grønn vekst i et land der fattige knapt har tilgang på en konto.

Utviklingsinvestorene opererer altså kun i den tredje verden, og er bare interessert i virksomheter som bidrar til å løfte folk ut av fattigdom.

– Kjerneområder for oss er finanssektoren, der vi i praksis bygger et sparebanksystem i fattige land, og landbrukssektoren. De siste årene har vi også lagt inn et krav om at investeringene også bør ha et positivt miljøbidrag. Dermed er energisektoren vårt tredje satsingsområde. Og i motsetning til bistand, donorgaver og andre bidrag, er disse investeringene skalerbare, sier Thommessen og ser med et blikk så intenst at du skjønner at dette er et budskap av høyeste viktighet.

- Vi investerer kun i tredje verden, og kun i virksomheter som har en inkluderende effekt på lavinntektsbefolkningen, sier Christian Thommessen, her i et av Nairobis travle handelsstrøk.
Signe Dons

Kvinner får ikke lån

Det å få kreditt i Kenya er ofte forbeholdt de som har landeiendom, kvinner har i mange deler av landet ikke hatt eiendomsrett, og lånerentene er skyhøye.

Patrik Huber, direktør i responsAbility i Nairobi forklarer hvordan systemet fungerer:

– Veiene vi har kjørt på ut av Nairobi er bygget av kinesiske investorpenger og bistandsmidler. Hele dette samfunnet har lenge vært avhengig av at noen andre bidrar med midler. Vi vil gjerne ta utviklingen til et nytt nivå, der vi ikke er avhengige av donorer. ResponsAbility bidrar med finansiering eller går inn på eiersiden, slik at bedrifter med et vekstpotensial har muligheter til å stå på egne ben og ekspandere, sier Huber.

I Thika, nord for Nairobi møter vi salgsteamet til et av M-Kopas mange regionkontor. Christian Thommessen får en forklaring fra Stephen Kilonzo om hvordan selskapet gir kreditt til sine kunder. Solcellepanelet kjøpes med en bindingstid på ett år. Patrik Huber (bak) er direktør for responsAbility i Nairobi.
Signe Dons

Snowboard-instruktøren byttet pasjon

Han innrømmer at dette er et landskap der det kan være vanskelig å manøvrere. Det finansielle systemet er skjørt. Korrupsjon og svindel er en faktor man ikke kan ta lett på. Men sveitsiske Huber som startet sin karrière som snowboardinstruktør i Alpene og fortsatte med klassisk bankvirksomhet i hjemlandet, er full av pasjon:

– Jeg elsker perspektivene her i Kenya. Alt går oppover. Det er en gründerånd her nede som er helt unik. Jeg liker følelsen av at det gror rundt meg – og at jeg kan bidra.

E-ordet er på vei inn

Hvis du som investor ikke tar hensyn til hverken etikk eller lovgivning, er det aller mest penger å hente i våpenhandel, narkotika og andre illegale markeder. Jo mer etisk du tenker, jo mindre er inntektsmulighetene – det har i hvert fall den uskrevne regel til nå.

Det hevder den canadiske investeringseksperten Matthew J. Kiernan fra Inflectionpoint. Han mener utviklingsinvesteringer er i ferd med å skape en ny verdensorden i de fleste investormiljøer.

– Det har vært en lang, pinefull reise, der vi stort sett er blitt møtt av skuldertrekk når vi har snakket med investorer. Hvis jeg har nevnt e-ordet for klienter (etikk, red.anm.), får de ofte flakkende blikk og begynner å sukke tungt. «Du vet det, Matthew. Jeg skal tjene penger, ikke drive med bistand». Nå er det annerledes, sier Kiernan da Aftenposten møter ham på et investeringsseminar arrangert av Norsk forum for ansvarlige og bærekraftige investeringer, Norsif.

Do good – eller do no harm?

Kirnan har vært i gamet i 30 år. Da kom de første pengesterke investorene på banen med etikk-krav. Det var i hovedsak amerikanske misjonærer og kirkesamfunn som ville ha en garanti for at de ikke støttet tobakksproduksjon og pornoindustri.

Etter det har feltet utviklet seg, via filantropene og de sosiale entreprenørene. Oljefondet trekker seg ut av kullselskaper og våpenproduksjon. Flere andre «snille» fond følger etter. Ut av aksen stikker en ny type investeringsselskaper seg frem, utviklingsinvestorene: De som ikke er fornøyde med å «ikke gjøre skade». Men som altså ønsker å «do good».

Etikk begynner å bli trendy i investeringsbankene, skal vi tro investeringseksperten Matthew Kiernan i selskapet Inflectionpoint. Han mener de beste lederne også tenker på bærekraft. I Kenya har det vært 5-6 prosent vekst de siste ti årene, og landet begynner å bli interessant for investorer. - De beste lederne er ikke fornøyd med bare å unngå å gjøre skade. De vil faktisk også bidra til å gjøre verden bedre, sier Kiernan.
Signe Dons

– I 2009 var det slik at 28 prosent av alle verdens selskaper bidro til problemene på kloden, mens 17 prosent bidro til løsningene. I 2016 er styrkeforholdet i ferd med å bli annerledes: 17 prosent av selskapene bidrar nå til problemene, mens 19 prosent bidrar til løsningene, sier Kiernan.

Han mener selskaper som bidrar til å løse problemer også vil være de mest attraktive å investere i fremover.

– Fordi de har de beste lederne, konstaterer han.

Fra tech til bistand – og videre

Christian Thommessen ser muligheter der andre ser fattigdom, dårlige avlinger og et råttent skolesystem der 40 prosent av alle som begynner på skolen, avslutter skolegangen før de har fylt 13 år. Annette Thommessen, hans mor, lærte ham mye om å tro på enkeltindividet og lete etter løsningene, ikke problemene. Hun var NOAS-grunnleggeren som med stort temperament fortalte det norske folk at selv asylsøkere har rettigheter og kan bidra i et samfunn.

- I FN etterspurte de min bakgrunn fra privat næringsliv, sier Christian Thommessen. Han ledet arbeidet med å bygge opp UNDP’s privat sektor-divisjon fra FN-hovedkvarteret i New York.
Signe Dons

Den eldste sønn Thommessen tok en annen rolle i offentligheten da han startet sin karrière. Han var en av tidenes yngste McKinsey-konsulenter og ble en av dot-com-bølgens mye omtalte aktører, med børseventyret Media Vision på åttitallet, IBM-direktørjobb og som bidragsyter som styreleder under oppbyggingen av suksesselskapet Opera Software. Opera-investeringene ga ham en pen slump penger på konto, men etter hvert var det ikke nok.

– Det er en femten års historie som har ført meg hit. Det startet med at jeg ble rådgiver for Røde Kors og etter hvert styreleder for Redd Barna. Familiære forhold bidro også til at jeg begynte å tenke annerledes. FN etterspurte min bakgrunn fra privat næringsliv, sier Thommessen, som bygget opp UNDP’s Privat Sektor Divisjon fra FN-hovedkvarteret i New York.

Ego-bistand?

I FN sto han bak rapporten «Creating value for all: Strategies for doing business with the poor», lansert i Oslo sammen med daværende Utviklingsminister Erik Solheim. Tittelen på rapporten fikk stor oppmerksomhet da den kom, og fikk enkelte til å bruke begrepet “ego-bistand”.

– Vi er opptatt av at det er landene i den fattige del av verden som selv må definere hvordan de ønsker å skape økonomisk vekst, ikke rike aktører fra vest og nord. Blander man interesser, kan det ofte bli veldig galt, sier Gunvor Knag Fylkesnes, leder for politikk og samfunn i Redd Barna.

Hun vil ikke karakterisere responsAbility som ego-bistand, men mener det er store etiske utfordringer knyttet til å gå inn i den tredje verden med motiv å om tjene penger.

– Vi vet at de aller fattigste ofte ikke får del i den økonomiske veksten som skjer i et utviklingsland når vestlige aktører går inn i prosjekter med et avkastningsmotiv, sier hun.

Thommessen er klar over de etiske problemstillingene.

– Å kalle dette egobistand er en unyansert betraktning og er ikke en vanlig oppfatning blant bistandsaktører. Vi er helt tydelig på hvem vi er, og hva vi ikke er. Det er ikke mine penger vi investerer. Det er andres penger. Og da ville det vært uansvarlig å gå inn i borgerkrigsområder eller områder der ingen ting fungerer. Utviklingsinvesteringer kjennetegnes nettopp ved at det er lavinntektspopulasjonen som inkluderes. Vi løser ikke alle problemer, men er kanskje den bidragsyteren som har potensial til å skaffe mest penger til utviklingen av den tredje verden, sier Thommessen.

Etter femten år på jakt etter et selskap som gjorde jobben på riktig måte, fant Christian Thommessen det sveitsiske selskapet responsAbility. Her sammen med co-gründeren Klaus Tischauser og toppsjef Rochus Mommartz på hovedkontoret i Zürich.
Signe Dons

Zürich-sporet

Christian Thommessen avrundet FN-karrieren sin, ryddet opp i egne selskaper etter finanskrisen og skulle forme veien videre. Tesen om at trippel bunnlinje er mulig, at man kan tjene penger og bidra samtidig, var ennå ikke bevist. Han endte opp i et nøkternt kontorbygg i den sveitsiske bankhovedstaden Zürich.

Dette er byen der 17 prosent av all verdens formuer passerer hvert år. Thommessen møtte flere bank- og investeringsfolk som hadde gått over fra den «andre» siden – fra tradisjonell bankvirksomhet der pengene råder, til det nye universet av mykere penger.

– Jeg har hatt mange morsomme jobber, men dette er der jeg virkelig føler jeg gjør en forskjell som betyr noe, sier han og ber oss om å prate med styrelederen i responsAbility, Kaspar Müller.

– Buy on bad news, var mantraet. Det var det eneste riktige å gjøre etter gasseksplosjonen som holdt på å kreve mitt og hele familiens liv, sett fra et finansielt ståsted. Jeg sa opp jobben i banken. Jeg skjønte at jeg ikke kunne jobbe i et system der dette var sannheten, sier Kaspar Müller, styreleder i ResponsAbility.
Signe Dons

Müller er en sindig sveitser av den typen som umiddelbart inngir tillit. En slik du gjerne overlater sparepengene dine til. Og det er nettopp det flere hundre tusen sveitsere har gjort. I Sveits har vanlige småsparere i en årrekke kunnet putte pengene inn i ulike investeringfond i reponsAbility-systemet. Etter 12 år har selskapet investeringskapital på 3 milliarder dollar. Det er like mye som det norske bistandsbudsjettet. Selskapet vokser raskt, og nå inviteres også norske småsparere og investorer inn.

En brann endret alt

Kaspar Müller var bankmann i Basel og stilte få spørsmål ved meningen ved den tilværelsen. En vanlig dag på jobben, 1. november 1986, endret alt seg. Et av Sandoz' gasselskaps lagerbygninger eksploderte og en hel by var i livsfare på grunn av giftutslipp.

– Vi måtte stenge alle vinduer, og kunne ikke forlate bygningene vi var i. Vi visste ikke om vi ville overleve. Jeg var redd jeg skulle miste hele familien min, sier Müller.

Katastrofen ble avverget i siste sekund. Neste dag kom Müller på jobb i investeringsbanken der han var rådgiver og fikk beskjed om å anbefale Sandoz-aksjer.

– Buy on bad news, var mantraet. Det var det eneste riktige å gjøre, sett fra et finansielt ståsted. Jeg sa opp jobben. Jeg skjønte at jeg ikke kunne jobbe i et system der dette var sannheten, sier Müller.

– Buy on bad news, var mantraet. Det var det eneste riktige å gjøre, sett fra et finansielt ståsted. Jeg sa opp jobben. Jeg skjønte at jeg ikke kunne jobbe i et system der dette var sannheten.

Vond smak i munnen av å gi bort penger

En silkeskjerf-kledd kar i eksklusiv dress ankommer også lokalene i Zürich. Det er multimilliardæren Stephen Brennikmeyer, varehuskjede-eier fra Nederland. Han forvalter en familieformue bygget opp over 125 år, og i mange år ga han og familien pengegaver til gode prosjekter. Det ga ham etter hvert en flau smak i munnen.

– Donasjoner stiller deg som giver over dem du gir penger til. Jeg ville gjerne gjøre noe mer, forteller han.

Ved foten av Mount Kenya sitter Stephen Nyanga. Han har i flere år bygget små kraftverk ved hjelp av dugnadsarbeid og folkefinansiering. Nå samarbeider han med ResponsAbility for å utvikle et større vannkraftverk i et område der kun 40 prosent av befolkningen har tilgang på elektrisk strøm. Sammen med Nyanga sitter Christian Thommessen og responsAbilitys representant Joseph N'gan'ga
Signe Dons

«When we see a white man, we see a donor.»

Ordene tilhører en annen Stephen, med etternavn Nyanga, som vi møter ved foten av Mount Kenya, to timers krevende kjøretur nord for Nairobi. I byen Mwea har de nylig fått nattelys på grunn av et av de lokale minikraftverk Stephen har bidratt til å få realisert ved hjelp av folkefinansiering og dugnad. Målet er å legge deler av elven Nyamindi i akvedukter og rør, for å gi ren kraft til flere landsbyer i området.

Thommessens investeringskompanjonger i Kenya har vurdert hans nye prosjekt som risikabelt, men interessant. Og nå er Thommessen tatt med på kjøretur mellom kaffeplantasjer og små landsbyer, for å ta prosjektet nærmere i øyesyn.

Et vanlig syn ved kenyanske utviklingsprosjekter: En oversikt over alle som har støttet prosjektet økonomisk. For gründeren Stephen Nyanga er det bedre å ha en partner enn å forholde seg til donorer. - Donorer blir propper i systemet, sier han.
Signe Dons

Nyanga er kritisk til rike givere fra vest.

– Donorer er blitt propper i systemet. Donorpenger går dessuten ikke dit de skal. Jeg har dårlig erfaring med bistandsmidler, derfor ønsket jeg en investor til dette prosjektet. De behandler meg som en likeverdig part.

Personligheten er den beste kredittsjekken

For ResponsAbilitys del er en kraftutbygging et risikoprosjekt. Stephen Nyangas personlighet er en del av kredittsjekken.

– Vi har ikke tradisjonelle kredittvurderingssystemer i utviklingsland, og det gjør vårt arbeid mer komplisert, sier Patrik Huber.

– Vi er avhengig av å skape nære relasjoner til de vi inngår samarbeid med.

Nyangas pasjon er det ingen som tviler på:

– Første gang jeg skjønte kraften i denne elven og hvilke muligheter som ligger i den, var da jeg var en liten gutt på fem-seks år. Min mor ba meg om å hente vann. Jeg ble utrolig fascinert av hvordan de små strykene beveget seg gjennom landskapet, og fant ut at jeg kunne bruke appelsinskall og pinner til å lage små vannhjul. Etter flere timer hadde jeg laget et helt nettverk av små vannkraftverk – og hadde for lengst glemt min mor og vannet jeg skulle hente. Hjemme trodde de at jeg hadde druknet. Men det jeg hadde funnet, var min indre motivasjon. Jeg vil gjerne tjene penger, men det er mye viktigere for meg å kunne arbeide for forandring i samfunnet jeg vokste opp i.

Nobelprisvinner-systemet

Det eneste finansielle systemet som noensinne har fått Nobels fredspris, er mikrofinans, representert ved Grameen Bank og Muhammad Yunus (2006). Fortsatt står 70 prosent del av den tredje verdens befolkning uten mulighet til å få en bankkonto eller tilgang på kreditt.

Og det var nettopp mikrofinans som var starten på responsAbility. Nåværende toppleder Rochus Mommartz var i Bolivia som økonomisk konsulent i 1992. En dag han hadde fri, kapret han en taxi og ba om å bli kjørt til det fattigste området i distriktet. Det han så, var elendighet så langt øyet kunne rekke. Mulighetene til å komme seg ut av fattigdommen var minimal. Som økonom gikk han systematisk til verks, begynte å undersøke hva som ville skje hvis noen kunne låne ut penger til de som bodde i området.

Rochus Mommartz har bistått sentralbanker og myndigheter i 40 utviklingsland til å bygge opp et sterkere finanssystem. Nå er han toppleder for utviklingsinvesteringene i responsAbility.
Signe Dons

– Jeg anslo at livet til 10–15 prosent vil endre seg signifikant. For 75 prosent av låntakerne ville livet kunne bli mer stabilt, mer forutsigbart. 5–10 prosent ville ikke klare å bruke lånet til å få et bedre liv. De ville nok kunne innfri det, hvis de riktige analysene ble gjort i forkant. Det var nok til at jeg gikk videre med arbeidet, forteller Mommartz.

Han har til nå bistått åtte sentralbanker verden over med å bygge opp en finansiell infrastruktur. Bare de siste tre årene har 700 millioner mennesker flere mennesker fått tilgang til banktjenester,ifølge Verdensbanken. Gjennom 250 ulike mikrofinansinstitusjoner som responsAbility er medeier eller investerer i, har 31,8 millioner låntakere fått tilgang på kapital. Det er snakk om småskalalandbrukere, handelsfolk og håndverkere. Rochus Mommartz vet at han bidrar til at enkeltmennesker får bedre liv, men er usentimental om sin egen innsats.

– Jeg fokuserer aldri på enkeltmennesket. Da mister vi målet av synet. Vi må skape de gode, trygge systemene. Først da kan vi få denne sektoren til å vokse seg moden, sier han.

Nancy Munga driver klesforretningen Lusons Boutique i Taveta Road. Hun er i ferd med å åpne sin tredje filial ved hjelp av lånefinansiering fra Rafiki Bank. Rafiki er delfinansiert av responsAbility. Christian Thommessen besøkte i mars Nairobi for å se hvordan utviklingsinvesteringene i selskapet virker for lavinntektsbefolkningen.
Signe Dons

Klesdronningen av Taveta road

I Kenya er det lett å få øye på enkeltmenneskene. Vi møter Nancy Munga, den stolte eier av moteforretningen Lusons Boutique i Taveta Road i Nairobi. Butikken er en halvannen åpning ut mot gaten ganger fem meter, og fra murgulv til tak er hver centimeter dekket med fargerike klær.

For to år siden hørte Munga om Rafiki bank, en mikrofinansinstitusjon som retter seg spesielt mot kvinner, delfinansiert av responsAbility. Hun søkte om lån til å etablere sin egen butikk. Da hadde hun forsøkt mange andre tradisjonelle banker – men uten landeiendom var det umulig.

– Først lånte jeg 1500 dollar for å få leie butikken. Da det lånet var betalt tilbake, kunne jeg få et større lån. Jeg betaler alltid tilbake. Hvis ikke får jeg ikke nye muligheter. Nå har jeg to slike butikker. Det gjør at jeg kan få bedre inntekter, siden jeg kan gjøre større innkjøp hver gang, forteller den rosakledde handelskvinnen. Ambisjonene er helt klare: – Jeg vet om et lokale til som er ledig i en enda bedre del av byen. Det skal jeg få tak i.

En kunde kommer innom. Hun er også en venninne av Nancy, og lurer på hva alt oppstyret handler om.

– Han sørger for at jeg får lån, sier Nancy og peker på Thommessen, fremmedelementet i den fargerike klesbutikken. Distriktsansvarlige i Rafiki Ken Obimbo tar over konsultasjonen.

– Mange av våre kunder har beveget seg fra bunnen av pyramiden opp til et steg der de kan skape verdige liv, sier Obimbo.

Sjefen hans, Paul Mulinge, direktør i Chase Bank, jobbet mange år i finansdistriktet i London, men ville hjem.

– Hver dag våkner jeg og kjenner gleden over at jeg kan gjøre en forskjell. Den følelsen hadde jeg aldri i London.

Har han fått bevist tesen?

Så hva med hypotesen til Christian Thommessen? Er den bevist?

Helt konkret fungerer systemet slik: En pensjonssparer, et fond eller en investor putter penger inn i et av reponsAbilitys mange fond, på samme måte som andre fondsprodukter. I Sveits finnes det en rekke ulike fond, noen er tilgjengelige via sparebanken, andre er forbeholdt profesjonelle investorer. I Norge er DNB blitt partner og har denne våren begynt å tilby to fondsprodukter til det nordiske markedet.

– Fondene har vist god avkastning siden starten i 2003, forteller Per Haagensen, daglig leder i ResponsAbility i Norden.

Grafene forteller at fondsproduktene har hatt høyere avkastning de siste 10 årene enn høyrentekontoer og ikke så mye lavere enn børsen. De viser også at det ikke var en dupp i avkastning under finanskrisen. (se figur)

– Det er fordi finanskrisen er et vestlig fenomen. Direkte investeringer i utviklingsland påvirkes i liten grad av aksjemarkedet, forklarer han.

– Etikkfond gjør det godt

Judy Otieno, øverst til venstre, drømmer om å fullføre økonomistudier i Nairobi. Nå jobber hun som salgsansvarlig i M-Kopa, og gjorde sterkt inntrykk på den norske næringslivstoppen. – Hun har blikket og viljen, sier Christian Thommessen.
Signe Dons

Fondsvurderingsselskapet Morningstars leder Thomas Furuset har god oversikt over fondsfeltet og bekrefter hypotesen, om enn på et mer generelt grunnlag, ettersom han ikke har studert ResponsAbilitys fond spesifikt:

Sosialt ansvarlige fond har en positiv skjevhet sammenlignet med andre fond, sier han.

– Er det rart jeg syns dette er meningsfullt?

Christian Thommessen har gjort unna dagens treningsøkt før han møter noen av de ansatte på Nairobi-kontoret over en lokal øl. Han finner seg vel til rette mellom fire kvinnelige økonomer og finansrådgivere med skarpe blikk og en nysgjerrig, men høflig interesse for styrelederen fra nord. Samtalen kretser raskt over på likestilling og ledelse, to av de temaene som stadig kommer opp i samtaler med Thommessen. Han lytter faktisk like mye som han snakker, men gir også de unge kvinnene råd om å være sjefen i sitt eget liv.

Bare én av dem har fått barn.

– Vi kan ikke jobbe mer hvis vi får barn, forteller porteføljeforvalteren på 29.

Overalt har vi møtt menn i dresser. På styrerommene, i samtaler i felt, i lokalene i Sveits. ResponsAbility har kvinner som målgruppe. Fordi de skaper mest vekst.

Styreleder Thommessen får energi i møte med mennesker.

Et av de sterkeste møtene fra turen var Judy Otieno, den eneste kvinnen blant en rekke menn i M-Kopa. Hun hadde det i seg. Blikket. Viljen. Nå drømte hun om å fullføre økonomiutdannelsen sin. Jeg har tilbudt meg å være mentoren hennes, hvis hun ønsker det, sier Thommessen.

Han er sikker på at det er en investering som vil gi trygg avkastning.