Om natten har hun mareritt. Hun er tolv år, oppvokst i Norge, liker å sykle og klatre og går i klasse 6a på Borkedalen skole. Det går bra med henne om dagen. Men når hun sover, drømmer Shaimaa Esam Mohammad Yusuf ofte om krigen vi sendte henne til.

– Jeg drømmer om krigen. At jeg ble død. At det kommer bomber. At noen skyter.

– Når er det dét skjer?

– Når jeg tenker veldig mye om det. Hvis jeg har snakket mye om det på dagen. Jeg får ikke sove ordentlig. Jeg våkner av og til.

– Hva gjør du da, da?

– Jeg setter meg og tenker. På noe annet. Jeg prøver å tenke på morsomme ting og sånn. Jeg og Laila og mammaene våre på Skjærgårdssenteret, for eksempel.

Nå er hun redd

UT AV HJEMMET, LILLESAND: Shaimaa klamrer seg til Ipaden sin i når det er tid for å forlate huset i Lillesand. Sivikledd politi følger henne i bakgrunnen.
Håvard BJelland

Dette er historien om Shaimaa Yusuf, en liten jente fra Sørlandet som ble sendt ut av landet som et ledd i Norges asylpolitikk. Det er historien om en tiåring og et år i konstant redsel for bomber og flukt i Jemen. Og det er historien om at hun fikk komme hjem igjen.I november 2014 sendte de henne ut. I november 2015 fikk hun komme tilbake. Og nå sitter hun her, på det ryddige, gule rommet sitt hjemme i Lillesand – og prøver å snakke om året langt, langt hjemmefra. Om marerittene. Ordene sitter langt inne. Hun sier at hun var redd «hele tiden». Nå er hun redd her også, av og til. Det var aldri sånn før, men nå blir det bare sånn.

– En gang hørte jeg et fly. Da tenkte jeg at det var bomber, forteller hun. Hun vet jo egentlig at det ikke er krig i Norge.

– Da jeg var på Jemen, pleide jeg av og til å drømme at jeg var på Norge.

– Hvordan var det å våkne da?

– Litt kjedelig. Jeg fikk vondt i hodet.

– Hvorfor fikk du vondt i hodet i Jemen?

– Fordi at der hører du liksom bombene. Så får jeg vondt i hodet.

– Hørte du bomber mye?

– Ja, men da prøvde jeg å tenke på noe annet.

Det vanskelige spørsmålet

Shaimaa ble symbolet på et av vår tids vanskeligste og mest smertefulle politiske spørsmål: hva gjør vi med barn som har tilbrakt nærmest hele sin oppvekst i Norge, men som har foreldre som myndighetene mener ikke har rett til å være her?

I utgangspunktet var Shaimaa bare et av mange såkalte «lengeværende asylbarn». Hun hadde vært her i syv år — lengre enn mange andre - da hun og familien ble sendt ut i 2014. Da var det flere år siden familien hennes første gang fikk avslag på asylsøknad i Norge. Senere søkte foreldrene likevel om å få bli, fordi Shaimaas tilknytning var så sterk. To ganger mente Utlendingsnemnda at hun kunne få opphold. Men fordi norske myndigheter mente at foreldrene hadde løyet om identiteten sin, ble de likevel utvist. Det var viktigere å vise en streng asylpolitikk, enn å følge opp FNs barnekonvensjon. Nå skulle familien tilbake til Jemen.

LILLESAND: Klokken fem om morgenen går seks politi fra Politiets utlendingsenhet inn i hjemmet til Shaimaa og familien. Leiligheten viser seg å være tom.
Håvard BJelland

Politiet hentet Shaimaa på skolen. Så hentet de Shaimaas gravide mor Afrah Aldhifi og lillebrødrene Suleiman (6) og Haron (3), begge født i Norge. Pappa Esam Mohammad Yusuf fant de ikke. Han fryktet å bli drept om han ble sendt tilbake til Jemen. Han gjemte seg og kom heller ikke da mor ringte ham og ba om det. Politiets melding var klar: Hun og barna ville ellers bli sendt ut alene.

OPT_ut4_doc6orgpw1zkx1h6padrb_doc6ovk0zxyr7csta0910c-eUSJWXvDhH.jpg
Håvard Bjelland
OPT_ut9_doc6orgq4uxvc91m0f3rrb_doc6ovk1098r7a1bfrq411g-Q5dt881EXT.jpg
Håvard Bjelland

Shaimaa klamret seg til Ipaden sin før hun klatret inn i politibilen. Så kjørte politibilen til Trandum leir, Politiets utlendingsinternat ved enden av rullebanen på Gardermoen.

OPT_ut11_doc6orguokche0biyb3rb_doc6ovkacpror6rqxc411g-aVqV0YHoL6.jpg
Håvard Bjelland

Best friends forever

Shaimaa snakket ikke arabisk, hun snakket sørlandsk. Hun skulle til Jemen, der det var krig, og hver tiende jente giftes bort når hun er 13 år eller yngre. Hun ble straks ikledd hijab.

Det året hun var ti år og skulle gått ferdig femte klasse og begynt i sjette, brukte hun dagene til å hente vann på vannposten. Hun hadde ingen sykkel å sykle på og ingen trær å klatre i. Hun var mye inne og kjedet seg. Hun fikk ikke gå på skolen, for Jemen godkjente ikke hennes norske skolegang. Hun prøvde så godt hun kunne å holde kontakten med klassevennene og å tenke på hvilke lekser de hadde, men det var ikke så lett. De sendte bilder på Snapchat. Hun svarte og skrev «BFF». Best friends for ever.

OPT_mobil1_doc6orwnva7thl6ffhkcyn_doc6ovjidvaricpevit11g-S9rAHYWbAg.jpg
PRIVAT

Fem ulike steder i Jemen bodde Shaimaa, mamma og søsknene i løpet av det ene året. Hver gang krigen innhentet dem måtte de dra. De dyttet seg inn i biler sammen med mange andre naboer, og flyktet, fort, sammen. Ingen kunne bli igjen alene. Om natten sov de rett på murgulvene. Ingen senger, ingen madrasser. Fra vinduene fotograferte de bombenedslag i nærheten. Det er dette hun har vonde drømmer om i dag.

OPT_shaimaa59_doc6orh4aea5cy3fq5b9qj_doc6ovjihv3ouhzib0g10c-n1GEYxPuFm.jpg
PRIVAT

Ikke lenge etter at de kom til Jemen, fødte mamma lillesøster Ruaa. Shaimaa hjalp til så godt hun kunne. Frem og tilbake til vannposten bar hun så mye som en spinkel jentunge klarte. Som oftest ble det fire turer om dagen.– Vann er veldig dyrt i Jemen. Hvis man vil ha det gratis, må man gå og hente det selv. Det var langt unna og veldig store flasker, eller kanner. Det var slitsomt, men jeg måtte gjøre det. Av og til ville jeg ikke, forklarer hun.

– Men så måtte du, likevel?

– Mmm. Men nå må jeg ikke.

Politiske konsekvenser

Shaimaas sak vakte oppsikt. Bergens Tidende fulgte barnefamilien da den ble uttransportert og fulgte opp med en rekke artikler. Like før jul 2014 avslørte de at norsk politi har prioritert å sende ut barnefamilier, til tross for politisk enighet om at instruksen er at barnefamiliene skal skjermes. Justisminister Anders Anundsen (Frp) beklaget og opposisjonen rettet mistillitsforslag. Dette forslaget ble avvist, men Anundsen fikk likevel skarp kritikk fra Stortinget.

Avsløringen førte våren 2015 til en oppmyking av regelverket rundt lengeværende asylbarn. Shaimaas sak var den første av sakene som ble omgjort, det ble bestemt at hun og familien skulle tilbake til Norge, fordi hun hadde vært her i syv år da familien ble kastet ut. Hennes tilknytning til Norge skaffet familien opphold. Alle fikk oppholdstillatelse – i første rekke for ett år.

Shaimaa husker godt den dagen de fikk vite at de skulle få reise hjem igjen til Norge. Hun startet nedtelling:

– Hver morgen telte jeg: «Det er to dager til». «Det er én dag til.»

  1. november 2015, nesten nøyaktig ett år etter at hun måtte reise, lander Shaimaa, de tre småsøsknene og mamma på flyplassen i Kristiansand.

Hvordan er det der nå

Hun sitter på sengen sin og lakker neglene. Annenhver grønn, annenhver sølv. I Jemen fikk hun ikke gå med neglelakk på fingrene. Hun forteller at hun savnet rommet sitt veldig da hun var i Jemen.

– Jeg tenkte: hvordan er det der nå, akkurat nå?, sier hun.

Hun liker å være litt alene der. Kanskje tegne, eller «neglelakke», som hun sier. Året i Jemen har rotet til norsken litt. Hun har glemt noen ord, sier hun. Noen små ord.

– Jeg håper ikke jeg glemmer det igjen.

Hun viser frem neglelakk-esken sin. Den var med da hun dro, den var med rundt i Jemen – og den var med hele veien hjem igjen.

– To av flaskene ble knust; én grønn en i flyplassen og en oransje i jakkelommen. Denne kjøpte mamma i Jemen, forteller Shaimaa.

Én neglelakkflaske. Hun sier det er alt hun har med seg hjem fra Jemen. Det er ikke sant. For om natten kommer drømmene.

– Tenker du mye på Jemen?

– Nei.

– Ikke i det hele tatt?

– Jo … på krigen. Hvordan det var og sånn.

– Vil du fortelle litt mer?

– Nei.

– Er det trist å tenke på?

– Ja.

Vekk med hijaben!

Én ting er hun veldig glad for å være kvitt: hijaben.

– Det føltes veldig rart å ha den på. Da jeg kom til Jemen, visste jeg ikke hva det var, og så tok de det bare på meg. I begynnelsen sa jeg bare sånn: Oi, det var kult. Men etter de første dagene begynte jeg å kjenne hva det var … Det var varmt. Irriterende. Man kan ha den løst, men jeg gikk med den litt stramt, sier Shaimaa i dag.

Innendørs i Jemen kunne hun ha vanlige klær. Et av stedene de bodde fantes det til og med prinsessekjoler og høyhælte sko som hun fikk låne. Men skulle hun ut, måtte hun ha den svarte hijaben på.

– Av og til, hvis jeg ikke ville ha den på meg, begynte jeg å skrike og gikk ut uten hijab. Da sa mamma «Nei, du får ikke lov.» Men av og til tok jeg den av ute på gaten også. Da så folk på meg. Ingen andre jenter gikk uten hijab.

I det øyeblikk hun satte seg inn på flyet ut av Jemen, tok hun hijaben av.

– Jeg spurte mamma, og hun sa: "det går greit".

Siden har ikke hijaben vært på. Mamma sier hun selv skal få bestemme om hun vil gå med hijab, når den tid kommer.

Aller mest savnet hun pappa det året. Det var vanskelig å ringe, men hun fortalte ham at hun ønsket seg nye klær. De lå og ventet på henne da hun kom tilbake til Norge.

Esam gjemte seg for politiet da resten av familien ble sendt ut. Senere dro han til Tyskland, der han oppholdt seg mesteparten av året de var i Jemen. Selv forklarer han at han ville blitt drept, kanskje halshugget, om han reiste tilbake, fordi han flyktet fra en uavgjort straffesak i rettsvesenet.

Ansvar

Shaimaa sier hun ikke klarte å fortelle mamma hvor redd hun var. Det var for vanskelig. Mamma hadde nok å tenke på. Hun tror mamma også var redd.

– Hun var annerledes. Sånn veldig bekymret. Av og til ville hun ikke høre hva vi sa til henne, sier hun.

– Hun hadde kanskje noe annet å tenke på?

– Ja.

Rundt stuebordet i det røde rekkehuset stabber lille Ruaa, lillesøsteren som ble født i Jemen. Shaimaa var en god hjelp i Jemen, forteller mamma Afran.

– Men av og til var det dager der hun bare gjemte seg bak en dør og spurte: "hva slags land er dette?" Det var veldig mye spørsmål. "Hvorfor har jeg ikke lov til å gå ut? Hvorfor må jeg dekke meg til? Hvorfor kan jeg ikke gå alene?" Det var mange hvorfor — spørsmål. For Shaimaa var det ikke noe liv der. Det var bare å være hjemme, og være redd, sier Afrah.

Hos mamma om natten

OPT_shaimaa79_doc6oadsubssv51l9g5y826_doc6ovk52h2g7d49el10c-O9k_0np4tk.jpg
Håvard Bjelland

Barnet som kom tilbake fra et år i krigen er annerledes enn det som dro, forteller mor.– Hun er blitt veldig alvorlig. Redselen for å ikke få mat sitter veldig i henne. Fordi hun har opplevd at vi ikke hadde mat å spise. Og hun er blitt mye mer forsiktig med alt. Rommet sitt, for eksempel. I Jemen sov vi bare rett på gulvet. Da klaget hun mye, og spurte «Mamma, mamma, hvorfor er det sånn?» Nå sier hun bare at alt er så fint. Hun passer på søsknene sine, på meg, hjelper til. Før brydde hun seg ikke om noe på den måten, det var bare lek, lek, lek. Nå tenker hun mye mer enn før.

OPT_shaimaa68_doc6oadsrjnbk8hw6t826_doc6ovjk3sws7t1g1wk910c-P7nTwJuhQx.jpg
Håvard Bjelland

Det er gått noen måneder siden Shaimaa kom tilbake til Norge. Til venner, skole og rommet sitt. Det går bra med henne. Men når de vonde drømmene kommer om natten, søker hun til mamma.– Hun gråter ikke, men er veldig redd. Da må jeg bare trøste henne. Jeg sier alltid at «nå trenger du ikke være redd lenger. Her er vi sammen. Her er vi trygge.» Etter hvert går hun tilbake til sengen.

Hun er blitt så glad i sengen sin etter at hun kom hjem. Rommet sitt. Den nye sykkelen. Hun klager ikke lenger på noe, forteller mor. Og i dag skal hun ha taco til middag.

— Hun kan bli det hun vil

Foreldrene har store forhåpninger til datteren i Norge. Faren håper hun vil bli lege.

– Her … jeg har så store tanker for henne … jeg vet at hun kommer til å bli noe stort. Men hun har fritt valg, selvsagt.

Shaimaas fremtid ville vært mørk i Jemen, all frihet ville forsvunnet, sier mor.

– Her får hun utdanning og frie valg. Hun kan bli det hun vil bli. Jeg håper hun velger noe som vil være til det gode for henne.

Før de ble sendt ut, jobbet mor gratis med barn på det lokale asylmottaket. I dag jobber ingen av foreldrene. Nå vil de lære bedre norsk.

Shaimaa selv har en tolvårings bekymringsløse holdning til fremtiden.

– Da jeg var litt mindre, tenkte jeg å bli sånn kjendis. Men nå er jeg jo det. Kanskje jeg skal bli kokk?

Nesten et halvt år er gått siden hun kom hjem igjen. De første dagene ville alle ha en bit av henne. Presse, TV, klassekamerater på tå utenfor klasseromvinduet. Nå er alt nesten normalt.

– Det er bare bra at vennene mine ikke spør så mye om krigen. De lurer bare på hvordan det var i Jemen. Om krigen spør de «Var det ikke skummelt». Jeg sier «Det var jo skummelt og sånn». Så sier de bare: «Det er bra at du er kommet tilbake».

OPT_shaimaa101_doc6oadshg7nbs8o4ujdb9_doc6ovjklztfc71dhnnr10c-eBwnIFfd2I.jpg
Håvard Bjelland