Margreth Olins forrige film, De andre , handlet om enslige, mindreårige asylsøkere som ble tvangsutsendt fra Norge. Denne gangen ønsket hun å lage film om positive opplevelser. Om håp. Det skulle vise seg å bli noe helt annet enn det filmskaperen hadde forutsett.

Les Aftenpostens anmeldelse av De andre :

— Din nye film handler det om Joralf Gjerstad, bedre kjent som Snåsamannen. Hvordan gikk det til?

- I arbeidet med De andre møtte jeg veldig mange ungdommer som var fratatt livshåpet. Så da tenkte jeg: Hva skjer med oss hvis vi mister håpet? Jo, da mister vi evnen til å ta vare på oss selv. Det som skjedde, var at jeg fikk en slags oppvåkning på flyet hjem fra Sør-Europa hvor jeg hadde sett flyktningkrisen på nært hold. Jeg hadde vært våken i tre døgn, og tankene surret i hodet mitt. Jeg dro opp en notatblokk og skrev: «Jeg vet hva ondskap er, og jeg vet hvor den kommer fra.»

Slik gikk det da Aftenposten portrettintervjuet Snåsamannen:

- Så hvordan førte dette til filmen Mannen fra Snåsa?

- Jeg innså at alle disse erfaringene hadde endret meg som menneske, og at jeg gradvis hadde beveget meg lenger inn i mørket. Det som slo meg, var: Jeg kan ikke igjen lage en film om mennesker som er fratatt livshåpet. Jeg må lage en film om betydningen av livshåp eller håp som får lov til å være levende. Og da jeg landet på Gardermoen, ringte jeg til Joralf og spurte om jeg kunne komme en tur til Snåsa.

Trailer: Mannen fra Snåsa Se klipp fra filmen her.

- I løpet av 65 år har 50.000 mennesker reist til Snåsa i håp om å få hjelp. Hva sier det om samfunnet vårt?

- For det første: Det er ikke en biografi om Joralf jeg har laget. Det har andre gjort før meg. Jeg er mer opptatt av hva det er som gjør at mennesker tar den telefonen til Joralf, skriver det brevet eller setter seg i bilen fra Oslo og kjører helt opp til Snåsa, uten å si det til noen, i håp om at han skal åpne døren når de banker på. Hva gjør vi når livskrisen rammer? Jeg har møtt folk i døren hos Joralf. Menn som har mistet kona, mennesker med uhelbredelig kreft, pårørende til mennesker som har vært utsatt for traumatiske ulykker. Hva er det de trenger da, har jeg spurt meg selv.

- I filmen blir vi vitne til mennesker som nærmest blir helbredet for åpent kamera. Hvordan opplevde du det?

- Det opplevde jeg slik jeg tror alle som ser filmen, vil oppleve det: at man blir både sterkt berørt og forbløffet på samme tid. Hva skjer nå, liksom? Jeg hadde ikke forventet at noe av det skulle skje under innspillingen.

- Hva sier det om Joralf Gjerstads evner?

- Den samtalen kan vi ha når publikum har sett filmen. Jeg ønsker at publikum skal gå til filmen, enten man er skeptiker eller overbevist, og gjøre seg opp sin egen mening. Jeg har hatt leger inne for å se underveis, også nevrologer. Det har vært spennende. Noe skjer, ulike mennesker har ulike forklaringer. Jeg opplever at det vi ser, kan forklares.

Margreth Olin i samtale med Joralf Gjerstad under arbeidet med filmen "Mannen fra Snåsa".
Norsk Filmdistribusjon

- Hvordan vil du beskrive Joralf Gjerstad som menneske?

- Jeg har aldri møtt noen som er så god til å lese andre mennesker. Han bekrefter folk og tar smerte, angst og sykdom på alvor. Og som Joralf selv forbløffet sa da han var på besøk her hos meg og så filmen: «Så du det, Margreth? Så du ansiktet på hun jenta da hun satte seg ned ved siden av meg? Og så du ansiktet da hun gikk ut igjen?» Joralf har en egen evne til å åpne opp folk. Det folk tidligere bare har fortalt om, finnes nå på film.

Jeg har aldri møtt noen som er så god til å lese andre mennesker.

— Det er ingen kritisk dokumentar du har laget. Vurderte du å bringe inn en stemme fra det medisinske fagmiljøet?

- Jeg snakket som sagt med leger underveis, men tok det ikke med i filmen. Jeg kom til at min rolle som dokumentarist er, og har alltid vært, å komme så nær som mulig. Ingen har noen gang fått den samme tilgangen som jeg. Debatten må gjerne komme etter at folk har sett filmen. Mitt formål er å vise deg noe som du ellers ikke ville sett. Samtidig er det viktig å si at jeg ikke har laget en film for å understøtte alternativ behandling eller for å løfte frem en healer. Joralf identifiserer seg ikke med healere. Jeg ser ham heller ikke som det. Jeg ser Joralfs livsgjerning.

- Gjerstad selv sier at han setter legevitenskapen høyest og er usikker på om han selv ville oppsøkt Snåsamannen. Hvorfor det, tror du?

- Han svarer jo godt på det i filmen. Han sier: «Det kommer an på om jeg hadde kjent ham.» Han er jo en vanskelig mann å kjenne, spøker han. Men det handler om tillit, og det er avgjørende. Men han sier jo også at han ikke tror at Snåsamannen kunne hjulpet ham med kneet han har operert. Det han mener, er jo at det er mye han ikke kan gjøre noe med, men som legevitenskapen må ta seg av. For eksempel kreft. Og det er viktig å få frem. Joralf er tydelig på dette.

Joralf har en egen evne til å åpne opp folk.

- Hva er det viktigste for deg når du skal lage en dokumentar?

- Redelighet både overfor dem som medvirker i filmen, og overfor publikum. Med redelighet mener jeg at det som møtte oss på Snåsa, skal også møte deg i kinosalen. Det er ikke slik at jeg går til et tema med en agenda om at jeg skal plukke Snåsamannen fra hverandre, eller at jeg skal hylle ham. Jeg ønsker å stille andre spørsmål. Jeg tror Joralf er svaret på noe i oss. Svaret på et behov som melder seg for mange én eller flere ganger i løpet av livet.

Fra dette hjemmekontoret i Oslo jobbet Margreth Olin med dokumentar­filmen som har premiere neste fredag.
Stig B. Hansen

- Hvorfor tror du filmene dine treffer publikum så sterkt?

- Jeg er opptatt av å formidle det som er menneskelig sant. Og det å komme veldig nært på enkeltmennesker som for eksempel Joralf, kan hjelpe oss å forstå mer av det å være menneske. Det er som om jo ærligere man blir, jo sannere blir det på et allmennmenneskelig plan. Og det er der filmene mine fungerer. Det er derfor de skaper debatt, fordi de oppleves sanne. Å være dokumentarist handler om se livet slik det er.

- Målet med filmen var å komme ut av mørket. Men så blir du plutselig rammet av en tragedie selv. Hva skjedde?

- Jeg sitter i sluttklippen av filmen da jeg får en telefon som endrer alt. Samboeren min har fått hjerneslag og holder på å dø. Hva gjør jeg nå, tenkte jeg.

- Hva gjorde du?

- Jeg ringte til Joralf. Plutselig var jeg ikke lenger den observatøren som dokumenterte menneskene som dro til Snåsa. Plutselig sto jeg der med behovet selv. Og det at jeg faktisk ringte til Joralf før jeg nesten hadde tenkt meg om, gir meg noen tanker. Hadde jeg ringt til ham hvis jeg ikke holdt på denne filmen? Det vet jeg ikke, men jeg gjorde det. Fordi jeg kunne.

- Hjalp han deg?

- Ja, han var - og er fortsatt - en utrolig støtte for meg og samboeren min. Han ringte meg hver dag de første fem ukene etter at det skjedde. Og det gjorde han ikke for at jeg laget en film om ham, det gjorde han fordi han er en varm og omsorgsfull mann.

Mange er det, men få liker å snakke om det. Hør Frode Thuen snakke om sjalusi i en ny episode av podcasten Leve Sammen:

Lyst til å lese mer om film?

Stort filmslipp:

Jakob Oftebros filmeventyr i Danmark:

Sterk debutfilm:

Mannen bak Flåklypa: