God nok. Var hun det? Ine var åtte år og lurte på dette. Nora, Hedda - de store Ibsen-rollene. Kom hun noen gang til å få spille dem?

34 år senere: Ine Jansen er klar. Hun lener seg over bordet, skjerpet og lyttende. Et ord som går igjen når venner og familie skal beskrive Ine, er «seriøs». Hun tar ting på alvor - jobben som skuespiller, morsrollen, vennskap og sin relativt nye status som kjendis. Skal hun intervjues, så bør hun by på seg selv, mener Ine. Hun stapper en pris snus under leppen, skyver solbrillene opp på hodet, senker skuldrene. Så er hun klar.

Helikoptermammaen

42-åringen kommer rett fra prøve på forestillingen Helikopter . Her spiller hun og Trond Espen Seim et ektepar fra Oslo vest som ikke orker å forholde seg til verdens elendighet, men lever i sin lille, perfekte boble og foretrekker å bruke all energi på oppussing og barna. I Helikopter har Ines rollefigur en sønn som ble født prematurt. I virkeligheten har hun to tvillinggutter som kom 15 uker før tiden. Regissør Cecilie Mosli mener Ine er typecastet til rollen som helikoptermamma.

Ine med tvillingsønnnene Ole og Jonas (13),som hun har med eksmannen Erik Ulfsby.
Privat.

- Sa hun det? Jo, jeg går jo hele tiden rundt og er redd for at det skal skje noe med ungene mine. At de skal bli påkjørt av en bil, at de skal bli syke - at de ikke skal ha det bra. Jeg prøver å ikke vise det, men bekymringene er der alltid.Ine Jansen og sønnene Ole og Jonas bor på tjukkeste Grünerløkka i Oslo - i praktisk nærhet til pappa Erik Ulfsby, der tvillingene er annenhver uke. Selv vokste Ine opp i en bygate mellom Majorstuen og Bislett. Det var ingen som kjørte henne hit og dit, eller var redde for å la henne stikke ut og leke på egen hånd.

- Vi hadde en helt annen frihet enn barn i dag. Vi måtte lære oss hva som var farlig, løse kriser og finne brødet i brødboksen selv, sier Ine, som husker hun dro alene på ski i Nordmarka da hun var 12 år.

- Ville du latt Ole og Jonas gjøre det?

- Eh. Nei.

Ines hemmelighet.

Det er tidlig på 80-tallet. En liten jente med linjalrett pannelugg og skolesekk på ryggen er på vei inn døren til NRK. Hun finner veien opp til Fjernsynsteatrets studio og setter seg på en stol i venterommet utenfor, slik hun gjør stort sett hver dag når dagen på Marienlyst skole er over. Der inne er pappa Per Jansen og mamma Evy Finholt. Han er skuespiller, hun er sufflør. Ine elsker å sitte der og lytte og være en del av dette spennende universet. Observere.

- Jeg husker jeg tenkte at det var helt fantastisk at voksne mennesker kunne få lov til å leke på den måten. At det fantes en verden der man kunne være noe helt annet.

At den veloppdragne, lille jenta bærer på en skuespillerdrøm, sier hun ikke til noen. Hun driver med judo, langrenn og fotball, og foreldrene er stolte over å ha fått en skikkelig idrettsjente i familien. Det er ikke før i 17-18-årsalderen hun lar foreldrene forstå at hun har lyst til å bli skuespiller.

- Jeg holdt det inni meg i mange år. Jeg er litt sånn at jeg tenker at hvis man sier ting høyt, blir de ikke noe av. I min familie var det viktig å være god. Pappa snakket jo stadig om hvor viktig det var at «støkket ble bra», at den og den var «god i rollen».

Så unge Ine holder kjeft om drømmen sin. Hun vet jo ikke om hun er god.

Ine med skuespillerpappa Per Jansen en gang for lenge siden...
Privat

Veid og funnet for lett.

Første gang Ine Jansen søkte Statens teaterhøgskole, hadde hun valgt en monolog av Linn Skåber til opptaksprøven. Ine husker ikke helt hva den handlet om, men mener det var noe om incest. Ine imponerer juryen og kommer videre, helt til tredje prøve. Men ikke lenger. Det samme skjer året etter. Og året etter det igjen.

- De prøvene er knallharde. Du gir alt og er igjennom flere uker med fysisk og psykisk press. Så blir du gjennomanalysert av juryen. Og funnet for lett.

- Det må gjøre noe med selvtilliten?

- Det er klart det gjorde det.

Men Ine hadde en overbevisning, en stahet og en slags besettelse: Hun ville inn på den skolen. Fire forsøk og fire år skulle det ta før hun kom inn.

- I ettertid tenker jeg at det var riktig at jeg ikke kom inn før. Jeg var nok for redd.

- For hva?

- For ikke å være god nok.

Statist med orgasme.

«Ja, Ine — jag tänkte du skulle onanera lite. Sen tänker jag du skall få orgasm.» Det var 1993, og Ine hadde fått en rolle på Nationaltheatret. En statistrolle, riktignok, men likevel hundre ganger bedre enn jobben hun hadde på Burger King. Forestillingen het Parken , og rollelisten var full av folk hun så opp til: Henrik Mestad, Bjarte Hjelmeland, Nils Ole Oftebro, Kim Haugen. Nå satt de og smilte mens Ine altså fikk beskjed av regissøren, svenske Ragnar Lyth, om å onanere.

- Jeg trodde jeg skulle dø der og da, men du må jo bare gjøre det du får beskjed om. Sånn er det å være skuespiller.

behaine5_doc6m6wahqbxdt13h05bjtl.jpg
Stig B. Hansen

Som skuespiller på Nationaltheatret har Ine gjort det hun har fått beskjed om, tatt imot rollene hun er blitt tildelt, små som store. Hun har skaffet barnevakt til Ole og Jonas og dratt ned på teateret, kveld etter kveld. Tatt imot applaus.

At hun var morsom, med et stort komisk talent, fikk hun liksom aldri vist.

- Som skuespiller på et teater er du prisgitt teatersjefens smak, og det kan være lett å bli satt i bås, mener Ine.

At Per Jansens datter er en god skuespiller, har man visst lenge. Men hun er ikke blitt kjent igjen på gaten. Ine Jansen har ikke vært noen kjendis. Det blir du ikke før du har vært på TV.

Dama til Giertsen

Ine kjente såvidt Thomas Giertsen fra før, fra da hun bodde i kollektiv med Linn Skåber. Thomas og Linn var kjærester, og han hang en del i den rotete leiligheten med brunt heldekkende teppe og lav designfaktor. I 2011 ble Ine invitert på audition til en ny TV-serie. Like etter fikk hun svaret: Hun og Thomas Giertsen skulle bli et par. Det har de vært siden.

- Nå føler jeg at vi kjenner hverandre ganske godt. Vi har jo tilbrakt en del tid sammen, for å si det sånn. Når vi er på opptak og ligger der i sengen og pludrer under dynen, blir man godt kjent. Thomas er en snill og morsom fyr, sier hun.

Etter å ha jobbet tett med Thomas Giertsen i flere år, føler Ine Jansen at hun kjenner ham ganske godt.
Sebastian Ludvigsen/TinAgent

Rollen som dama til Thomas Giertsen i Helt perfekt skulle gi Ine Jansen ny status.- TV når et mye større publikum, og plutselig blir du synlig på en helt annen måte. Det genererer både flere jobber og mer oppmerksomhet. Det er ganske rart å oppleve, sier Ine, og vinker til Pia Tjelta, som er på vei mot et bord lenger inne i kafélokalet der vi befinner oss.

Da nominasjonene til Komiprisen 2015 var klare, var Ine Jansen en av de nominerte. At hun måtte finne noe litt fint å ha på seg til prisutdelingen, kom hun på kvelden før. Hun skulle jo bare sitte der i salen, så det var vel ikke så nøye? Typisk Ine, ifølge sikre kilder.

Men så, under showet, hørte hun navnet sitt bli ropt opp. Kamera ble rettet mot henne: Ine Jansen, årets kvinnelige TV-komiker!

- Du, det der var faktisk veldig stort. De komikerne er jo en litt annen bransje. De kule. Jeg kommer fra den seriøse teaterbransjen, men har liksom håpet å få være med i den kule gjengen. Jeg får fortsatt litt sånn åååh - pustebesvær (Ine gjør noen litt udefinerbare bevegelser med armer og skuldre) når jeg ser på den lille samefiguren eller hva det er — statuetten, altså. Er det en same?

Ine funderer et øyeblikk.

- En narr, kanskje?

Like barn leker best.

De fleste i Ines omgangskrets er i samme bransje. Eksmannen er teatersjef, faren er skuespiller og de fleste av Ines venner jobber med film og teater. I høst har dessuten begge sønnene skaffet seg roller på hvert sitt teater. Jonas i Hakkebakkeskogen på Nationaltheatret, der mamma jobber. Ole i Tonje Glimmerdal på Det Norske Teatret, der pappa Erik er sjef. At de ville spille teater, har guttene kommet på av seg selv. Ine har hverken rådet eller frarådet dem til å følge i hennes fotspor.

- Jeg har kolleger som er veldig opptatt av å ha venner og nettverk utenfor bransjen. Det er ikke jeg. Jeg ser ikke noe galt i å ha en kjæreste eller venner med samme yrke. Eller familie, for den saks skyld. Som skuespillere jobber vi mye, har mye felles, og går gjerne ut etter jobb og på premièrer. Vi har litt annerledes arbeidstid enn de fleste andre, så det er lettest å møte folk gjennom jobb, hvis du skjønner hva jeg mener?

Ine sjekker telefonen. Regissør Cecilie Mosli skal ha med seg en av Ines sønner på hytta. Det later til at alt er under kontroll. Den andre sønnen skal være med Ine og en scenograf på hytta til teatersjef Hanne Tømta.

Reisen mot stjernene.

- Den lille jenta som satt og ventet på foreldrene sine i NRK, hvor forskjellig er hun fra den du er i dag?

Ine ler.

- Ganske forskjellig. Men det med ikke å si høyt hva jeg drømmer om, og gleden over å kunne sitte og betrakte folk, har vi felles.

Under Gullruten 2012 ble Ine Jansen årets beste kvinnelige skuespiller.
Marit Hommeldal.

Nå går det såpass i ett at Ine har skaffet seg manager. Tilbudene tikker inn: Teaterroller, roller i TV-seriene Dag og Helt perfekt , kursing av næringslivsledere, nye manusprosjekter og andre, litt hemmelige fremtidsplaner.Og så denne nye kjendisstatusen.

- Helt ærlig, jeg har aldri ønsket å bli kjent. Å være skuespiller har i seg selv noe ekshibisjonistisk over seg. Men dette - å skulle bli intervjuet og sitte og prøve å si noe smart, er ganske nytt for meg. Det er jo skummelt å utlevere seg og vite at folk leser det og gjør seg opp tanker om hvem jeg er. Er hun smart? Er hun tjukk i huet?

Ine tar en liten pause.

- Jeg har aldri spilt Nora eller Hedda eller hatt noen store Ibsen-roller. Ikke det at jeg er misfornøyd, jeg har jo hatt mange andre spennende roller.

Hun ser ut i luften.

- Kanskje man bare tror de rollene er store? Eller kanskje jeg bare sier det for å beskytte meg, i tilfelle de aldri kommer?