FØRSTE NATT. Mannen på taket

Vi møter Jamal Lisla (61) på taket av et hus som har delt seg i to. Her byr han på kruttsterk kaffe i små glass, hjemmelaget brød og en sterk krydderblanding som får oss til å hoste.

- Dette er mitt hjem. Det er her jeg har ro i sjelen. Selvfølgelig kan dere overnatte her hvis dere vil. Jeg sitter her hver natt uansett. Det er ingenting som er som hjemme, sier Lisla og slår ut med armene.

Det er ikke så mye av et hjem lenger. Den ene halvdelen av huset er en stenrøys, den andre et skjelett av betong og armeringsjern. Rundt ruinene ligger klær, kladdebøker, gummistøvler og møbelrester strødd utover. Dekket av et lag med ubestemmelig, blått støv.

  1. juli kjørte israelske styrker inn i bydelen Shejaiya. Naboene hadde fått vite gjennom ferdiginnspilte telefonmeldinger at de burde flykte, men mange ventet til de hørte artilleriet og så flammene. På få timer ble 78 mennesker drept. Blant dem var 17 palestinske barn, 14 kvinner og 13 israelske soldater.

Jamal Lisla husker at han så en dame bli skutt ned rett foran ham den dagen de flyktet de fire kilometerne mot Gaza by. Han kjente henne ikke, men i ettertid lurer han på: Var hun virkelig Hamas?

Israels motivasjon for å angripe akkurat dette området av Gaza by var de mange smuglertunnelene som gikk fra Shejaiya og over grensene til Israel og Egypt. Det israelske forsvaret sa også at et hundretall raketter var skutt mot Israel fra dette tett bebodde nabolaget.

Lisla tenner seg atter en sigarett og legger seg på trebenken han har plassert på kanten av taket.

- La Hamas gjøre hva de vil, jeg bryr meg ikke. Jeg vil bare leve et fredelig liv med familien min, sier han.

I to uker har han ventet på at noen skal komme og undersøke boligen. Men før noen hjelpeorganisasjoner kan komme hit, må området ryddes for udetonerte bomber.

- Sail! Sail! roper Lisla utover ruinene.

En spinkel gutt i joggebukse kommer løpende med kaffe, ved og kanne. Sail er nabogutten på 15. Da han var 8 år, ble faren drept i en slåsskamp, og etter det har Jamal tatt seg av ham.

Sail sluttet på skolen et halvt år før krigen.

- Egentlig vil jeg bli profesjonell fotballspiller. Vi pleier å spille på stadion utenfor skolen, og jeg og fetteren min er best av alle guttene her, sier han.

- Men du vil ikke gå på skolen?

- Nei, det er så kjedelig.

Sail bodde med moren, broren og søstrene på andre siden av veien, men huset er der ikke lenger. Han forsøker å forklare oss hvor det en gang lå. Alt vi ser, er hauger av stein.

- Hva tenker du når du ser ned på hjemmet ditt?

Sail svarer ikke. Isteden bøyer han hodet og biter seg hardt i hånden. Jamal Lisla hever stemmen:

- Du må ikke spørre en liten gutt om det. Hva kan han si? Han er bare et barn!

Det mørkner. Snart er det stille. Når siste bønnerop er over klokken åtte, er det bare kattenes jammer igjen. Sail og Jamal tenner et bål. Varmer kveldens siste kaffe. Lisla småerter Sail med at han burde bli med journalistene til Norge. — Vrooom ... til Norge, sier han og gjør en flybevegelse. Sail snur seg vekk, han synes visst ikke at det er morsomt.

- Kanskje vil de ødelegge alt i neste krig. Jeg vet ikke. Imen Harara (18) har nettopp flyttet tilbake til sitt nedbombede hjem. Se hvordan pikerommet så ut etter at bombene falt i Gaza.

ANDRE NATT. Den unge jenta, sinnet og håpet- Selvfølgelig kan dere bo hos oss. Vi venter på dere klokken 18, og da kommer også mine to søstre. De snakker begge engelsk, sier Mahmoud Harara (23).

Hver kveld går strømmen i huset på tre etasjer som familien Harara eier i Shejaiya. Da sier de til hverandre at de like godt kan legge seg, selv om klokken bare er åtte. Men før de går til sengs, går Imen (18) og moren bort til vinduet for å se på stripen av lys i horisonten. Det er Israel.

- Når jeg ser lysene, tenker jeg at jødene har lys, og det har ikke vi, sier Imen.

Hun bor i øverste etasje med brødrene, søsteren og moren. Faren ble syk og døde for fire år siden, og siden da har broren Mahmoud drevet dagligvarebutikk på gateplan. Moren tok til seg et fosterbarn, og brukte støttepengene til å sende de eldste barna på universitetet. Nå har den eldste datteren, Rana, fått jobb som lærer, er blitt giftet bort og har fått to barn; det tredje er på vei. Hun oversetter for oss med hes stemme bak den svarte niqaben.

- Vi hadde hørt telefonmeldingene fra jødene om at vi måtte flykte, men vi tenkte at det var trygt, sier Rana.

Så hørte de smellene. Imen løp over til storebror Mahmoud. Vekket ham opp og skrek at de måtte komme seg vekk. Ute var det et inferno av redsel, smell og flammer. Duene i hagen flyktet. Hønene ble drept av røyken og støvet. Men familien klarte seg, alle som en.

En av de fire leilighetene i storfamilien Hararas hus er totalødelagt. De tre andre har ett rom hver. Menneskene her trenger ikke så mye mer. Ungene tør ikke sove alene uansett, så de kryper opp i de voksnes senger så snart det mørkner. Foreldrene forsøker å venne dem av med det, men barna våkner om natten og skriker etter nærhet.

Beskyttelse. Barna i Harara-familien henger opp tepper om natten for å skjule synet av ruinene utenfor. Så kryper de gjerne opp i foreldrenes seng, der livet kan oppleves noenlunde trygt.

Mahmouds gutterom er knust. Skolebøkene til Imen er brent. Lekesykkelen til minstebror Amir er smeltet, kjøleskapet vrengt, vaskemaskinen ødelagt. Stuen var full av ukjent, blått støv som ungene får utslett av. Ungene skrapte sprengstoffet ut fra de udetonerte granatene og puttet plastblomster inn i dem.- Det er farlig å leke med dem, sier vi.

- Ja, men ungene hører ikke på hva jeg sier, ler Rana.

Dagen etter skjærer morgenlyset inn de glassløse vinduene. En av småguttene sendes av gårde til skolen, for første gang siden krigen. Om to uker skal Imen Harara fortsette på universitetet, som ligger fire kilometer unna. Hun pleier å ta taxi fra dør til dør, mens hun har moren på øret gjennom telefonen.

- Jeg er ikke så mye ute. Bare i moskeen, der vi leser om Allah og gjør treningsøvelser — og på universitetet, da.

- Hva vil du i fremtiden?

- Jeg vil være her. Hjelpe mor og gjøre huset vårt enda finere enn det en gang var. Hva annet kan vi gjøre?

Blomsterpotter. Da de vendte tilbake til hjemmet sitt, skrapte barna i familien Harara sprengstoff ut av bombene for å bruke dem til blomsterpotter. FN sliter med å nå ut med informasjon om hvordan bomber skal håndteres.

TREDJE NATT. Hjemme hos Hani NasimHani Nasim gruer seg til vinteren. Da vil regnet dryppe inn i leiligheten fra det hullete taket, og kulden vil smyge seg gjennom de istykkerskutte vinduene.

- Vi er ikke militære. Vi er ikke Hamas. Vi bare bor her med vår familie. Hvorfor skulle de skyte på oss? sier Hani Nasim.

Han er bredskuldret, solbrun og har kraftige arbeidsnever. Det var disse nevene som bygget opp huset, etasje for etasje. Det var de som hentet plast, smeltet den og reparerte hullene etter splintene i vanntanken. Det var verre den dagen de måtte flykte. Da var ikke engang kraftige pappanever nok.

- Vi hørte smellene fra alle kanter og løp fra rom til rom. Det var som å vente på å dø, vi var ikke trygge noe sted. Han ser alvorlig på oss der vi står på taket. Stemmen er klar og usentimental.

Sint. Imen Harara blir rasende når hun tenker på Israel, eller «jødene», som hun sier. Snart skal hun fortsette på universitetet.

- Vi hadde aldri klart å flykte hvis jeg ikke hadde hatt en bror som er ambulansesjåfør. Han risikerte livet og hentet oss. Hele familien på ti fikk plass i bilen.Når Nasim ser utover nabolaget fra taket, ser han et landskap av tomme boligblokker som kan rase når som helst. Familien var tross alt heldig.

- Men hele taket vårt må rives, og det koster mye. Vi aner jo ikke om det kommer en ny krig og om alt blir ødelagt igjen. Vi kan ikke leve slik. Vi har ingen fremtid.

Plutselig er det mørkt. Strømmen er gått, slik den gjør hver kveld.

Hani Nasim tenner stearinlys og tar frem de batteridrevne lampene. Han dekker teppet i stuen med falafel, hummus og poteter. Skjenker opp te. Spør om vi vil ha kaffe.

- Hvordan er livet om ett år? spør vi.

- Vi vil være her, og alt vil være det samme. Hvis vi i det hele tatt lever.

På taket. Hele nabolaget Shaaf i bydelen Shejaiya i Gaza by er bombet. Her hadde Jamal Isla et familiehus som besto av to bygninger og en dagligvareforretning. Jamal vil heller bo her enn i leilighetene familien har leid.

EN NY MORGEN. På taket til Jamal LislaJamal Lisla står opp med et grynt. Setter seg i knestående på betongen og begynner å be. Sail henter kaffe. Finner ut hvilke av sigarettpakkene som ikke er tomme og rekker dem til den eldre mannen. En ny dag kan begynne. Kommer hjelpen i dag?

I 40 år jobbet Lisla som handelsreisende. Han reiste over Erez-grensen fra Gaza til Israel med klær som han solgte i de israelske byene. Han bodde der i dager, uker — og i noen perioder flere år av gangen.

- Jeg fikk mange israelske venner og kolleger. De tok meg i forsvar når andre var rasistiske mot meg, sier han.

Men 18. april 2007 står som en vond kile i yrkeslivet hans. Det var dagen da han ble stoppet på grensen til Israel. Hamas hadde vunnet valget i Palestina, og nåløyet for å komme over grensen ble stadig trangere.

Etter noen timers utspørring ropte Lisla til vaktene: «Samme kan det være. Jeg er snart 60 år. Jeg er trøtt av alt dette.» Så snudde han og dro tilbake til Gaza for godt.

- Når denne krigen er over, vil jeg søke tillatelse til å reise over grensen på nytt og fortsette med mitt arbeid. Hvorfor skulle jeg hate israelerne? Jeg bryr meg bare om folk jeg kjenner, og flere israelere er mine gode venner. De ville gjort hva som helst for å hjelpe meg. Jeg kan ringe dem når som helst, sier Jamal Lisla.

- Har du ringt?

- Nei, jeg liker ikke å snakke med folk når jeg ikke har det bra.

Han reiser seg fra trebenken han har sovet på. Ber Sail samle sammen varene vi kjøpte til dem. Appelsinjuicen, kjeksen, småsjokoladene, kaffeposen. Vi kan ta det med når vi reiser. Han vil ikke ha noen almisser.

- Jeg spør aldri noen om hjelp. Aldri, sier Jamal Lisla og ser utover ruinene.

Denne uken kan du også lese om dette i A-magasinet:

Leve sammen: Lillesøster plager oss

Samuel Massi: skoletaperen som ble Berserk-farer