De fleste artikler om Joyce Carol Oates (76) starter med en oppramsing av hennes enorme produksjon. Noe annet ville være som å skrive om Den kinesiske mur uten å nevne at den er lang. I løpet av sin drøyt 50 år lange karrière har hun skrevet over 40 romaner, nesten like mange novellesamlinger og 11 teaterstykker under eget navn. Under pseudonymene Rosamond Smith og Lauren Kelly har hun utgitt henholdsvis åtte og tre romaner. Hun har også skrevet flere kortromaner, essays og barne— og ungdomsbøker. I gjennomsnitt har forfatteren utgitt to bøker i året.

30.000 Middager

Oates tenker ikke på sitt eget livsverk på denne måten, og sier at å telle antallet bøker er å misforstå hennes arbeid.

— For meg er hver bok poenget. Jeg skriver for å utforske noe jeg bryr meg om der og da. At det er blitt mange, er nesten irrelevant.

Joyce Carol Oates er liten og vever, nesten spøkelsesaktig. Mørkt, krøllete hår omgir et lite ansikt dominert av store øyne. Bøkene hennes er fylt av mørke og ofte sorg. Hun er blitt kalt en moderne gotiker for sine dystre, til tider overnaturlige fortellinger om død og tapt uskyld. Hennes foreløpig siste bok, Karthago , handler om den enorme smerten og belastningen som rammer den vellykkede familien til Zeno Mayfield - tidligere ordfører i den lille byen Kartago - da datteren Cressida en dag forsvinner etter en uvanlig kveld på bar sammen med krigsskadede og traumatiserte Brett Kincaid.

Oates går opp kjente stier når hun utforsker det skjøre familielivet. Hennes 20 år gamle roman Vi var familien Mulvaney forteller hvordan den brutale voldtekten av en ung pike fører til at hele familien går i oppløsning. Det er vanskelig ikke å trekke paralleller mellom denne og Karthago . Men sistnevnte tar også for seg andre temaer. Tragedien til familien Mayfield er pakket inn i det amerikanske samfunnets traumer etter Irak-krigen og spørsmålet om dødsstraff. Oates bruker alle sine historier til å utforske deler av samfunnet som fascinerer og interesserer henne.

Hyllemetere. Forfatteren Joyce Carol Oates har skrevet over 40 romaner. I bokhyllen på kontoret sitt ved Princeton University i New Jersey har hun flere av dem.
Linus Sundahl-Djerf

Knuste idealer

— For et par år siden besøkte jeg et universitet i West Virginia. En dag jeg spaserte på universitetsområdet, så jeg en liten klynge veteraner fra Irak-krigen i rullestol. Det sjokkerte meg. Der jeg bor, i den rike delen av Amerika, har vi ikke veteraner. Krigen i Irak og i Afghanistan er kjempet av fattige, og når de kommer tilbake, skadet, ødelagte og traumatiserte, glemmer vi dem. Det var derfor jeg ville skrive Karthago, sier Oates.

I boken er den sønderknuste Mayfield-familien blitt et mikrokosmos av USA etter Irak-krigen.

— Familien blir kastet ut i kaos, sier hun.

— Idealene deres blir knust.

Bryr seg ikke om inntektene

Joyce Carol Oates ble født i en liten by nord i delstaten New York i 1938. Hun har beskrevet familien sin som sammensveiset og oppveksten som ganske vanlig. Hun var sterkt knyttet til mormoren Blanche, som ga henne Alice i Eventyrland av Lewis Carroll. Noe av det første Oates husker at hun gjorde, var å tegne og fortelle historier, og at Alice i Eventyrland var en fantastisk oppdagelse som fortsatt inspirerer henne.

— Det er mye skremmende i boken, men det er også mye som er morsomt, overraskende og ikke minst grotesk. Den har fantastiske karikaturer av voksen oppførsel. Jeg els­ket den boken, og har mye av den med meg fortsatt, mest av alt at kunsten bør være leken og overraskende.

Noen år senere ga mormoren henne en skrivemaskin, og allerede før Oates var ferdig på ungdomsskolen, hadde hun skrevet flere romaner. Alle kastet i søpla fordi hun så på dem som treningsromaner og ikke noe som noen gang burde utgis.

— Jeg ville aldri at skrivingen skulle bli en jobb. Om man ser på den som en jobb og ikke som en lidenskap, blir den korrumpert. Jeg vil at skrivingen min skal være helt adskilt fra alt kommersielt.

Ifølge Oates aner hun ikke hvor mye hun har tjent på bøkene sine.

Ingen personlighet

Etter universitetet bodde Oates i Texas en kort periode, før hun reiste til Detroit i 1962 for å undervise. Året før hadde hun giftet seg med Raymond J. Smith, som hun møtte som student. I passet heter hun fortsatt Joyce Carol Smith.

I et intervju hun gjorde med seg selv for Washington Post i 2013, skrev hun: «Jeg møtte noen i matvarebutikken som kjente meg igjen. Jeg kunne ikke forklare henne at «jeg er ikke Joyce Carol Oates akkurat nå». Vi har alle mange forskjellige identiteter som skifter med omstendighetene. Det skrivende jeget er svært privat og må manes frem - du vil aldri finne henne i en matvarebutikk.»

— Ofte føles det som om jeg bare er arbeidet mitt, sier hun.

— Jeg liker å sammenligne det med en kirurg som opererer. Han behøver ikke å ha en personlighet, bare sine ferdigheter som kirurg. Da jeg skrev Karthago, tilbrakte jeg timevis i karakterenes verden, og Joyce Carol Oates forsvant fullstendig.

Skrivingen en transcendental opplevelse, som tar henne ut av seg selv. Hun arbeider uansett hvordan humøret og formen er, fordi humør og form forsvinner når hun skriver.

— Skriving skal ta deg ut av det du føler der og da, sier hun.

— Om jeg er distrahert, forsvinner distraksjonene når jeg begynner å jobbe.

Tykkhudet som et neshorn

Oates var 24 år da hun flyttet til Detroit for å undervise i engelsk og skriving på en kveldsskole for voksne. Hun bodde der til 1968, da hun og mannen flyttet til Ontario i Canada, hvor de startet The Ontario Review , et litterært magasin som Smith var redaktør for frem til han døde i 2008. De flyttet til Princeton i New Jersey i 1978, der Joyce Carol Oates fortsatt bor. Hun sørget dypt over ektemannen, og i en lang periode klarte hun ikke skrive. Etterpå kom A Widow’s Story: A Memoir, om det å miste sin mann.

Hun giftet seg igjen ikke lenge etter, noe flere har kritisert henne for.

— Hvis du skal være en produktiv forfatter, må du utvikle en hud som et neshorn, og et indre som en sommerfugl, sier hun.

— Andre folks meninger om deg, kritikernes meninger, kan være lammende og deprimerende.

Forfatteren leser aldri anmeldelser om ikke venner har tipset henne om noen hun bør se.

— Det er nedstemmende når anmelderen ikke forstår hva du forsøker å formidle. Derimot er det fantastisk når man føler at anmelderen virkelig skjønner det jeg vil si.

Ideer kan ikke læres bort

I et essay i New York Review of Books skrev Caroline Fraser at «ingen amerikansk forfatter har dedikert seg selv med slik urovekkende intensitet til opplevelsen og konsekvensene av å bli gjort til offer».

— Jeg skriver ikke om temaer som er spesifikke for meg, sier hun.

— Jeg skriver om den amerikanske opplevelsen. Dessverre er en stor del av den overgrep mot kvinner og barn.

For tiden jobber Oates med å ferdigstille to bøker, en om abortmotstandere og en om rasisme i politiet. Begge temaene betyr mye for henne, og de er kontroversielle i USA akkurat nå.

Hun skriver konstant, og sier at hun ser på sitt enorme livsverk så langt som en kontinuerlig leting etter noe hun ikke helt klarer å finne.

— Det å skrive er et håndverk. Kunst er noe visjonært, og håndverket er å få kunsten ned på siden slik at den kan blas om. Å redigere en tekst kan læres, men det kan du ikke med ideer.

Hun har ingen planer om å gi seg. Hver nye bok er et steg videre på veien mot det hun prøver å finne.

— Min favorittbok er alltid den siste jeg har skrevet. Det er det nærmeste jeg har kommet hittil, kan du si.