En tirsdag ettermiddag i februar: I en halvmeter-bred kube på St. Hanshaugen i Oslo sover dronning Sigrid tungt. I nabokuben sover dronning Zum Zum. Monarkiet debatteres sjelden i det lille nabolaget: Begge dronningene er omgitt av rundt 10.000 undersåtter, sovende i en klump rundt regenten for å holde henne lun gjennom bienes vinterdvale.

Få meter unna presser et tyvetall mennesker seg inn i en liten parkhytte. Bybi, Oslos to år gamle birøkterlag, har invitert bieentusiaster til å møte sin egen dronning for kvelden. De småprater og spiser gresskar— og honningsuppe og brød med honningsmør, før summingen avbrytes av stemmen til Ragna R. Jørgensen, faglig leder og kursholder i Bybi:

— Laline! Velkommen! Det er en glede å ha deg her. Jeg begynte å lese boken din for et par dager siden, og jeg er forelsket.

Laline Paull smiler. Den britiske forfatteren er invitert for å lese fra og snakke om sin debutbok, Biene , en thriller utspilt i en bikube. Boken har nådd bestselgerlistene i England. Den bør ha gode sjanser hos den lille, men stadig økende menigheten av biebesatte nordmenn. Birøkter-kursene setter nye rekorder, flere birøktere kommer til.

Men om trenden er oppløftende, er bakgrunnen dyster.

Paull forklarer forsamlingen at hun visste lite om bier før hun skrev boken. Hun hadde ikke hørt om det apokalyptiske fenomenet kolonikollaps. Tre måneders research endret på det.

— Jeg er blitt mye mer miljøbevisst. Jeg tror ikke du kan omgås bier og ikke bli det. Og når du starter med bier, fortsetter det, og du ender opp med å stemme grønt, sier en lattermild Paull.

Honningproduksjon. Biene summer i bikuben.

Kollapsen

Du har sikkert hørt det før: Biene dør.

I Norge er situasjonen lysere enn i mange andre land. Riktignok har tallet på bikuber i Norge falt fra 70.000 til 40.000 de siste ti årene, men det skyldes i stor grad at arbeidet er blitt for tungt for en aldrende generasjon birøktere. Håpet er at oppblomstringen av bie-interesserte vil svinge kurven opp igjen.

I resten av verden er bildet mørkere, noen steder beksvart, en pågående krise som inntil nylig har fått forskere til å klø seg i hodet. Det startet i USA i 2007. Vanligvis dør en viss andel av biene i løpet av vinterdvalen. Men nå så man en voldsom økning i dødsfall. Noen birøktere åpnet kubene og oppdaget at innbyggerne hadde dødd eller forsvunnet nærmest over natten — såkalt kolonikollaps.

Den voldsomme biedøden fortsatte i 2008 og 2009, i USA og Europa. Det gikk opp for birøktere at dette ikke var en tilfeldighet, men starten på et massivt frafall av bier som kunne få katastrofale følger.

Dyster fremtid. En av tilhørerne i hytta på St. Hanshaugen var Maja Lunde, en manusforfatter som også har skrevet flere barne- og ungdomsbøker. Hun fikk øynene opp for bienes verden våren 2013, da hun så en dokumentar om biedøden.

— Jeg ble utrolig skremt og utrolig fascinert på en gang, sier Lunde.

— Bier er disse små vesenene som forteller oss så mye om hva vi gjør med Jorden vår. Det er nesten så de fungerer som en slags temperaturmåler for hva vi driver med.

Hun fikk ideen til Bienes historie , hennes første voksenroman, som kommer til høsten: Tre historier knyttet til bienes død, der en skildrer en fremtidig verden uten bier. Hun leste seg opp, besøkte birøktere og så alle biedød-dokumentarene hun kom over. Hun fikk birøktere og biologer til å gå god for scenarioet i boken. Lundes bieløse verden er ikke et lystig sted.

Total matmangel. En verdensomspennende krise ulikt noe vi har sett, sier forfatteren.

Budskapet om bienes død følges ofte av slike dommedagsprofetier, gjerne ispedd følgende sitat: «Uten biene vil menneskene dø ut i løpet av fire år.» Den noe tvilsomme konklusjonen er tillagt Albert Einstein, selv om det er usikkert om han noen gang sa noe slikt.

Likevel: Sitatet har ubehagelig mange røtter i virkeligheten. Mange planter og blomster formerer seg ved hjelp av pollen. Honningbiene sprer pollen mellom plantene. Hvis honningbienes pollinering opphører, klarer ikke disse plantene å formere seg. Dermed vil ingen lenger klage over julemarsipan i oktober, ettersom det ikke lenger finnes mandler å lage marsipan av. Vi risikerer å stå igjen uten jordbær, bringebær, epler, appelsiner, bananer, sjokolade, kaffe, avocado, gulrot, løk, paprika, tomater. Blant annet.

— Innholdet i kostholdet vårt vil reduseres til en brøkdel, sier Lunde.

Bieksport. Birøkter Robert Harvey transporterer italienske honningbier som skal pollinere blåbær nær Columbia Falls i USA.

Bier på USA-turné

— Man sier at honningbiene har vært med på å lage omtrent hver tredje munnfull av det vi spiser, sier Gro Amdam.

Den norske biologen er blant verdens fremste bieforskere. Hun har en lab ved NMBU i Ås og en ved amerikanske Arizona State University, der hun er professor med egen forskningsstab. Amdam jobber mest med det sosiale samspillet i bikuber, men er også godt oppdatert på biedøden. Hun forteller at det lenge hersket forvirring om årsaken.

— Det har tatt nesten ti år å komme til en slags konsensus.

Konsensusen er denne: Bienes massedød skyldes en blanding av usunn birøkting og giftige midler mot skadedyr.

Dette kan også forklare de norske bienes relativt gode helse. Kommersielle birøktere i Norge driver i mindre skala, gjerne med 250-300 bikuber, med honning som det endelige målet og pollinering som en heldig bivirkning. Her er også bruken av pesticider langt mindre.

Amerikanske birøktere, derimot, driver på en industriell skala, der 1000 bikuber er småtterier. Ofte er spredning av pollen et mål i seg selv. Biene fraktes kontinentet rundt på pollineringsturné for å befrukte endeløse åkre av alt fra mandler og blåbær til dyrefôret alf­alfa. Dette fører til stressede bier, fôret med usunn maissirup, som eksponeres for nye sprøytemiddel-cocktailer på hver stopp.

— Disse biene er dyttet så nær stupet som det går an, sier Amdam.

Dermed skal det gjerne bare en liten tunge på vektskålen til før det hele kollapser, enten det er sprøytemidler eller et virus eller en annen faktor.

Selv om Amdam tviler på at biedøden vil føre til noen akutt hungersnød, er hun klinkende klar på at det vil snu opp ned på kostholdet vårt, og gjøre store deler av den sunneste maten både dårligere og dyrere:

— Det vil bli mye frukt og grønt du ikke får spist. Hva gjør det med kroppene våre?

Forbud

Selv om biedøden ikke har vært like massiv de siste årene, påpeker Gro Amdam at krisen ikke er over før man retter opp i de underliggende årsakene: Industriell birøkting og slavebehandling av bier, kombinert med usunne sprøytemidler. Maja Lunde er enig.

— Det handler om plantemiddelindustrien, det her. Plantegifter. Det handler om at man er nødt til å drive et mer økologisk jordbruk. Mer variert. Jordbruket er så ekstremt industrialisert, sier forfatteren.

EU har nedlagt forbud mot to typer sprøytemidler. På tross av stor interesse for birøkting og bienes ve og vel også i USA, ser Amdam at amerikanerne ikke har kommet like langt. Hun er likevel optimist.

— Initiativet fra EU er flott. Så får vi håpe at and­re følger etter.

Sover godt

På St. Hanshaugen har Laline Paull takket for seg. Tilbake i hytta sitter kjernen i Bybi, mens de gumler honning og samler seg foran en laptop for entusiastisk å diskutere planene om et insekthotell. Utenfor sover Zum Zum og Sigrid, noe de vil gjøre til våren ankommer og, forhåpentlig, bringer med seg en ny sesong fylt med summing og honning.

Kilder: Gro Amdam, Bybi


NATURLIG

Alternativ pollinering

[Menneske vs. insekter]

Noen har forsøkt å ta bienes arbeid i egne hender. Det ga fordeler og åpenbare ulemper.

I 1999 var manglende fruktavlinger blitt et problem i Hindu— kush-regionen, som strekker seg over deler av Nepal, Kina, India og Pakistan. Bøndene i området hadde tjent gode penger på epletrærne sine. De hadde ryddet stadig mer plass til frukttrær, på bekostning av habitatet til bier og andre pollinerende insekter.

De fleste bøndene utførte på denne tiden pollineringen på egen hånd. Både fordi det var få insekter igjen til å ta jobben, og fordi det var effektivt: Arbeiderne som befruktet trær manuelt, kunne befrukte mellom fem og ti trær på en dag. De sørget også for å pollinere hver eneste epleblomst, noe som ga langt flere epler pr. tre.

Likevel innså Nepal, India og Paki­stan at ordningen ikke var bærekraftig. Myndighetene hjalp bøndene med å få lokale insekter til å pollinere trærne, og i 2011 var håndpollinering lite praktisert i disse landene. I Kina, derimot, ga myndighetene fortsatt opplæring i håndpollinering. Fordelen er mer epler og mindre sårbarhet for dårlig vær. Ulempen er åpenbar: Biene jobber gratis, og sier ikke opp hvis de kan tjene mer penger andre steder.

Kilder: Wired

A mag viten-Bier.ai
Terje Tønnessen