Ett bilde står igjen når 2015 er forbi: den lille, livløse kroppen til tre år gamle Alan Kurdi, født i Syria, druknet og skyllet i land på en strand ved Middelhavet.

2. september druknet tre år gamle Alan Kurdi fra Syria. Han ble skylt i land på en strand i Tyrkia. Også hans fire år gamle storebror Galib og deres mor, Rehan, druknet, da båten deres kullseilte. Pappa Abdullah Kurdi overlevde, men mistet alt.
Nilufer Demir

Bare i oktober vet vi at minst 90 andre barn druknet i det østlige Middelhavet. Men før og etter Alan har andre barn gått levende i land på andre strender. Og nå skal de leve videre i Europa. Hvordan vil det gå med Ayat, som tar sine første skritt i Europa med sine fine, nye sølvsko på? Eller Zirin, som fikk skolesekken sin fra Syria med seg på den lange reisen?

De kom over havet denne høsten, og de har snudd Europa på hodet. Men nå står de på trygg grunn. De vet ikke hvor reisen ender. Men her begynner deres nye liv.

Dette sa Alans pappa etter tragedien:

Lille Luna

Ved starten av desember hadde 906.587 mennesker kommet over Middelhavet. Nesten hver fjerde var barn. De kommer fra mange land, men litt over halvparten av flyktningene som krysser havet, er syrere, ifølge UNHCR.

Luna (2). Flyktet fra Aleppo i Syria. Familiens mål: Tyskland
.
Yahya (4). Flyktet fra Aleppo i Syria. Familiens mål: Tyskland.
Abbas (3). Flyktet fra Deir ez-Zor i Syria. Familiens mål: Storbritannia eller Finland.
Zirin (7). Flyktet fra Al-Hayat i Syria. Familiens mål: Tyskland.

Som lille Luna, fra Aleppo. Før denne store reisen hadde hun aldri sett havet. Mamma og pappa forklarte at de skulle krysse en elv. De ville ikke at hun skulle bli redd.

- Jeg har aldri sett så mye vann. Det var mange mennesker om bord i båten vår, som fylte seg opp med vann. Så begynte alle å skrike, og vi måtte skufle vannet ut av båten med skoene våre. Jeg var redd. Jeg er så glad for å være på land igjen. Pappa sier vi skal til Tyskland, jeg vet ikke hvor det er, men jeg håper vi snart er fremme. Jeg er trøtt. Jeg vil sove, sier Luna.

Vugget i søvn

En dag i slutten av oktober står hun på stranden, med crocs og fargerikt skjerf. Det er pappa som tolker fra en toårings arabisk, til den nederlandske fotojournalisten Maikel Samuels. Noen uker er gått etter at verden så lille Alan på stranden. Samuels er kommet til Lesvos for å portrettere og dokumentere andre barn som kommer over havet, og deres første skritt i Europa.

- Noen foreldre fortalte at barna faktisk hadde sovnet underveis, av den vuggende rytmen fra havet. Når solen skinte og vannet var rolig, kom barna i land og var glade. De smilte og pratet, som om de hadde vært på en morsom skoletur. Jeg tror at turen kan ha vært en bra opplevelse for dem. Men etter et par dager ble det kaldt og sjøen røffere. Da var flere og flere redde og gråt. Barna ble mer og mer lettet over å komme i land. Det var veldig intenst. Båtene bare kom og kom, forteller fotografen.

- Noen barn gråt, andre var helt stille. Du kunne se en tristhet i øynene deres. De fleste forsto nok ikke omfanget av det som skjedde rundt dem, hvor de skulle, eller hvorfor. Mange av foreldrene hadde bare sagt at det bare var en kort tur. For å berolige dem.

Lunas familie var av dem som kom trygt i land på Lesvos i Hellas i høst. Den nederlandske fotografen Maikel Samuels var der og fotograferte dem. Deretter kjørte ham dem til en flyktningleir litt lenger inne på øya. Han vet ikke hvor de er i dag, eller hvordan det går med dem.
PRIVAT

De må bare bli med

Fotografen bestemte seg for å reise til Lesvos for å fotografere flyktningene da han så bildene av den døde treåringen på stranden i Tyrkia.

- Det forferdelige bildet av Alan Kurdi, det slo så hardt ned i meg. Jeg har to små døt­re selv. Jeg kan ikke forestille meg hva som skjer i hodene til alle disse barna som kommer i land etter en så farlig tur på havet. De har ingen idé om hvorfor foreldrene reiser, de må bare bli med. Jeg ville prøve å fange litt av dette i portrettene, sier Samuels. Han håper fokus på individene kan bidra til å fortelle en stor fortelling, sier han. Via en liten lapp der han på arabisk fortalte hva som var hans tanker rundt fotoprosjektet, spurte han foreld­rene om lov til å fotografere. Alle han spurte, sa ja og skal ha vært glade for prosjektet.

Barsam (3). Flyktet fra Damaskus i Syria. Familiens mål: Tyskland
Shadyar (8) og Akar (9). Flyktet fra Qamishlo i Syria. Familiens mål: Tyskland.
Khalid (8). Flyktet fra Damaskus i Syria. Familiens mål: Vet ikke.

En forelder forteller om reisen:

- I går kveld var vi i Izmir i Tyrkia. Det var helt mørkt da hele familien klatret om bord i en lastebil. Den var overfull, mange kunne ikke engang sette seg ned. Vi kjørte i minst seks timer. Det var veldig varmt, vi kunne knapt puste. Da vi stoppet og dørene gikk opp, ropte noen menn at vi måtte løpe fort inn i en skog. Der ventet vi et par timer. Så ble vi tatt til en liten gummibåt. Vi gikk om bord, men det var altfor mange om bord i båten. Minst femti. Det er et mirakel at vi klarte det.

Vet ikke hvor de er i dag.

De fleste av flyktningene som Maikel Samuels fotograferte, var fra Syria, et par fra Irak.

  • A-magasinets spesialutgave om Syria, slik landet var før krigen, ble lest av mange:

- Alle fortalte at de flyktet fra IS, og de fleste ville til Tyskland. Andre hadde ingen anelse om hvor de burde dra, sier Samuels, som kjørte alle familiene han fotograferte på stranden, til flyktningleiren, som lå halvannen times gange fra havet. Deretter vet han lite om hvordan det gikk med barna.

- Jeg har prøvd å komme i kontakt med foreldrene som jeg har epost-adresse til. Jeg har sendt flere mailer, men ikke fått svar. Det er trist. Jeg prøver hver uke. Fremtiden deres er så usikker. Men kanskje kan de være våre fremtidige leger, forskere eller fotballspillere. Hva som skjer med dem, avhenger av hvor de havner og hva vi som europeere tilbyr dem.

  • I høst har Aftenposten skrevet mye om situasjonen rundt familier på flukt. Det lover vi fortsette med i 2016. I mellomtiden kan du bruke julen på noe fint: Å lese deg litt opp på temaet her: