Oslobloggerne Aina Kristiansen (t.v.) og Hanna Norberg valgte selv ut stedet i Oslo som passet best for å illustrere deres kjærlighetsforhold til byen: Et veggmaleri ved Schweigaards gate på Grønland.
Signe Dons

Det var den sommeren 2011, da gatene var fylt med glasskår og roser og Oslo, det var oss. Alle sammen.Og så var det resten av tiden, da Oslo var noe dritt og hvorfor i alle dager vil noen bo der?

Det var spørsmålet innflytterne Aina Kristiansen og Hanna Norberg var lei av å svare på da de sommeren 2012 opprettet en fotoblogg om Oslo, Stakkarsoss.no, som samler bilder av byen de begge elsker: Av storslagen arkitektur og idylliske elveløp, av lekeparker og utepils, av solnedganger og silkeføre.

Tittelen, Stakkars oss , er altså ironisk ment. Det er ikke så synd på dem som bor i Oslo, selv om mange liker å tro det.

— Det er så mange som hater Oslo, forklarer Aina Kristiansen.

— Og vi var lei av å forsvare byen overfor folk som egentlig ikke vet så mye om den. Oslo er ikke Karl Johan. Byen er så utrolig mye mer enn Aker brygge og Telenor Arena, fortsetter Hanna Norberg.

Tok av umiddelbart

Blå - ved Akerselva
Aina Kristiansen

Ideen til en fotoblogg som hyller alt dette andre kom en morgen på vei til jobb. Det var en av disse fantastiske, solfylte sommerdagene når Akerselva ligger og glitrer innimellom alt det grønne. De to journalistene skrev sitt første blogginnlegg, opprettet Facebook-side, Instagram— og Twitterkonto for prosjektet og gikk til lunsj.Etter lunsj kontaktet den første lokalavisen dem for et intervju. Lengre tid tok det ikke før opphavskvinnene forsto at de hadde truffet en nerve med sin kjærlighetserklæring til Oslo. Siden har de snakket om Oslo i store og små medier og hatt fast spalte i Osloby, før bildene – både deres egne og fra bloggens mange, frivillige bidragsytere i det som er blitt et gigantisk dugnadsprosjekt, ble denne våren gjenstand for en egen utstilling på DOGA – Norsk design og arkitektursenter.

— Det tok av ganske raskt, men vi traff nok ikke dem vi trodde vi skulle nå, dem som synes synd på oss i Oslo. Isteden traff vi bypatriotene. Det er tydelig at folk har savnet et forum for å være stolte osloborgere, der man kan klappe hverandre litt på ryggen over hvor fint vi har det her, forteller de.

Utstillingen på DOGA var konsentrert rundt noen sentrale fordommer bloggerne mener preger oppfatningen av Oslo utenbys: At Oslo er en grå asfaltjungel, der det er trist å vokse opp, fullt av stygg arkitektur og «egoistiske drittfolk».

Gammel skepsis

Nordre Skøyen Hovedgård
Harald Hegerberg

Det er lett å tenke at så karikerte oppfatninger er nettopp det – karikaturer av et oslohat som knapt finnes i det virkelige livet, annet enn som små, mediedrevne feider landsdelene imellom. Herman Friele kaller gjerne Oslo for «Norges styggeste by» i Dagens Næringsliv, mens Jan Ivar «Mini» Jacobsen ikke kan finne ett eneste positivt ord å si til Nettavisen om hovedstaden. Og så kjekler man videre mellom nord og sør og øst og vest, slik nordmenn har for vane.Men når noen foreslår å legge et vinter-OL til Oslo, skyller et raseri over landet som knapt kan rubriseres under kategorien for overivrig landsdelspatriotisme, og heller ikke kan skyldes kampen om ishockeyhaller alene.

Les også:

Les også:

For skepsisen mot Oslo har lange historiske røtter i Norge. Det dreier seg om kulturelle og historiske motsetninger mellom sentrum og periferi, som er godt dokumentert i forskning.

— Historisk sett er dette en dimensjon som deler landet og som har vært med på å forme oss som nasjon, sier Oddveig Storstad, seniorforsker ved Bygdeforskning.

Når nordmenn diskuterer vern av naturressurser, rovdyrpolitikk eller kommunesammenslåing, deler landet seg raskt etter slike skillelinjer mellom sentrum og periferi.

— Det er saker der mange opplever at verden sees fra Oslo, og at verden da ser annerledes ut enn verden sett fra Røst. Disse motsetningene kan veldig fort aktiviseres på nytt, for eksempel i spørsmålet om OL i Oslo, bemerker forskeren.

Hun, som bor i Trondheim, kan også gjenkjenne irritasjonen i det små, som når Dagsrevyen melder om at «endelig kommer sommeren» etter uker og måneder med sol i andre deler av landet.

— Da lurer jeg på når de skal lære seg at Norge ikke er lik Oslo?

Høyere status

I den nye lokalsamfunnsundersøkelsen fra Bygdeforskning ble 2000 nordmenn fra hele landet stilt spørsmål som berører by og bygd-problematikken. Bygdefolk flest mener for mange avgjørelser blir tatt i Oslo, vil gjerne flytte statlige tilsyn ut av hovedstaden og synes riksmediene er for lite opptatt av det som skjer i Distrikts-Norge. Oslofolk svarer stikk motsatt.

lmzAz-TfXWkuYAI5.jpg

På spørsmål om hvorvidt byen har høyere status enn bygda, svarer flere av dem som er bosatt utenfor hovedstadsområdet (60 prosent) ja, enn de som bor i Oslo og Akershus (47 prosent).— Det kan dreie seg om at folk som bor utenfor Oslo føler mer på dette hierarkiet mellom by og bygd. Alternativt er oslofolk høflige, sier Storstad.

Hun mener det i realiteten er liten tvil om at byen har høyere status enn bygda i Norge. Det ser man blant annet på omtalen av «de som ble igjen», altså folk som aldri flytter til byen for å ta utdanning og jobbe.

— Når noen sier opp statusjobber for å flytte på landet, lager man reportasjer om dem i glansede magasiner fordi de har tatt et «livsstilsvalg». Men kanskje har også de som aldri dro ut tatt et livsstilsvalg. Men vi snakker om dette på ulike måter, fordi det ligger et hierarki mellom by og land i bunnen, mener forskeren.

Hun har bodd i London og opplevde sentrum-periferi-motsetningen som enda sterkere der, med en urban middelklasse i hovedstaden som resten av landet ser på som arrogant. I tillegg er Storbritannia i en spesiell situasjon, noe skottenes folkeavstemning om løsrivelse vitnet om.

— En rekke land der hovedstaden har en så sterk posisjon, får den samme problematikken. Alt som skjer i Norge, skjer jo i Oslo, og folk i Norge opplever at Oslo er lik makt – det er der de blir styrt fra, sier Storstad.

Mindreverdighetskomplekser

«Seier’n er vår»,proklamerte Avisa Nordlys da Regjeringen avslo å støtte en OL-søknad fra Oslo. Det er fint å ha en felles fiende, og for noen er den fienden Oslo.

— Men mange av dem som snakker dritt om Oslo, har knapt vært her en gang. En tur på Karl Johan teller ikke, mener osloblogger Aina Kristiansen.

- Hvorfor liker folk å snakke stygt om Oslo?

— Jeg tror det er flere årsaker til det. Siden byen er hovedstad, føler nok alle at de har rett til å uttale seg om den. Samtidig kan det kanskje dreie seg om et mindreverdighetskompleks.

Kristiansen og Norberg er selv blitt langt bedre kjent med Oslo etter to og et halvt år som bloggende bypatrioter. Gjennom en egen bydelsserie i Osloby har de beveget seg ut av sine egne, faste områder til bydeler som Alna og Østnensjø.

— Når vi har bedt om tips fra ulike bydeler, har vi oppdaget at det finnes en veldig sterk lokalpatriotisme, særlig på østkanten. Folk er gjerne patrioter på vegne av sine egne bydeler. Selv er jeg også veldig, veldig glad i Torshov. Det er mitt lokalmiljø, der folkene på nærbutikken kjenner meg igjen, sier Norberg.

Sagene bussholdeplass
Katharina Andresen

Hun påpeker at fordommene om Oslo ofte handler om problemer og kriminalitet.— Oslo er en storby og har selvfølgelig sine utfordringer. Men vi er opptatt av det positive, så får andre ta seg av det negative.

Kristiansen medgir at kritikerne også kan ha rett i at ikke alt er like billedskjønt.

— Oslo er ikke Paris, det skal den heller ikke være. Den er en styggpen, fantastisk by. Oslo er ikke nødvendigvis en by man forelsker seg i ved første øyekast. Man må gi den litt tid.

Les flere artikler fra A-magasinet: