Ideen er nesten spinnvill.

For se her:

Over 600 artister spiller inn 137 låter med bandet Raga Rockers. CD— og vinylboksene slippes med konsert på Rockefeller onsdag, og det er såre enkelt å slå fast med én gang: Ingen andre artister har opplevd maken. Ikke i et slikt omfang.

Hvorfor ikke Raga Rockers er nedlagt etter 32 år? - Fansen maser høl i hue på meg når vi ikke har gjort noe på noen år, så jeg må fyre opp lokomotivet igjen for å få slutt på gnålet, mener Michael Krohn.
Tor Stenersen

Totalt 1000 mennesker er involvert i initiativtager Christer Falcks tungvektshyllest av Raga Rockers, et band som aldri har vunnet en spellemannpris eller fått plass i Hall of Fame. Men etter 32 år, 17 plater og utallige konserter har seiglivede Raga Rockers gått fra å være et smalt undergrunnsprosjekt på Røa til å bli en kulturarv. Michael Krohns presise tekstlinjer er sitert på film og i litteraturen. Med rocke-trøkk har han truffet en dedikert samling som aldri går lei.

Nå mener rubbel og bit i Musikk-Norge det er tid for å feire Michael Krohn og bandet hans. Mens hovedpersonen nærmest er usynlig for omverdenen – utenfor scenen. Bare unntaksvis gir han intervjuer.

— Hva synes du egentlig om at 600 musikere fremfører 137 Raga Rockers-låter i en CD-boks kalt Sannhet på boks?

— Jeg synes det er OK. Fint med litt kulturell u-hjelp.

- Hvorfor vil du snakke minst mulig om det som er livsverket ditt?

— Jeg kan godt snakke om det i den rette sammenhengen, men når jeg er i mediene, er det stort sett for å reklamere for mitt siste produkt og ønsker derfor at fokuset skal være på det.

- Du er i hvert fall ærlig.

— Vel, jeg har aldri skjønt hvorfor artister skal være så skinnhellige.

Kun skriftlig

Torsdag denne uken på Lambertseter.Michael Krohn kommer spaserende bort til Aftenpostens fotograf. Avtalen er å ta et bilde ved bensinstasjonen i Cecilie Thoresens vei etter at han er ferdig på jobb. Etter fotoshooten rusler han hjem «rett borti gata», der han lever sitt rolige forstadsliv med kone og sønn på ni år. Siden ser vi ikke mer til Krohn. Ikke fordi han stikker av, men fordi premissene hans er klare: Han gir kun skriftlige intervjuer. Spørsmål sendes på mail, og svar returneres nesten umiddelbart med upåklagelig grammatikk. Krohn tilbringer mye tid foran PC-en om dagen.

— Hvorfor har du startet å blogge, og hva vil du kommunisere?

— Jeg ble kontaktet av et firma som mente jeg kunne tjene penger på det, så da tenkte jeg hvorfor ikke. Har egentlig ingen agenda bortsett fra å prøve å skrive litt underholdende om ting jeg føler for å si noe om.

Luft, punk og kjærlighet

Penger, ja.

Raga Rockers er definert som en av «de fire store» innen norsk rock, men de har aldri solgt «butikkpaller» med plater som DumDum Boys, DeLillos og til dels Jokke etter hans død. Vokalisten har strittet imot trender og moter og nektet å gå på akkord med egen kunstnerisk overbevisning. Ved å stå på den alternative scenen har han opparbeidet seg en helt egen posisjon, men det er blitt lite med radiospilling til tider. Og alt har sin pris. I perioder har han vært avhengig av deltidsjobber, eller som han ironiserer over i låten "Blakk" (1985).

Jeg er for lat til å jobbe.

For feig til å stjele.

For stolt til å tigge spenn.

Jeg er blakk.

Venner i nær omkrets har forsøkt seg. Hva med «å bli litt mer kommersiell, da, Michael». Men låtskaperen har vært som et fjell. Umulig å flytte. Derfor kom Carl Ivar Delingsrud, tidligere gitarist i gruppen Babij Jar, på en idé. Hva med å søke et statsstipend slik at et økonomisk grunnlag kunne videreføre Krohns kunstneriske virke? Kulturelle tungvektere har stilt seg bak initiativet: forfatter Karl Ove Knausgård, forfatter Jo Nesbø (Harry Hole er Raga-fan), tegneserietegner, forfatter og dramatiker Christopher Nielsen og Thomas Seltzer.

- Hva synes du om initiativet?

— Jeg setter pris på det. Årevis med klaging i ord og toner ser endelig ut til å ha hatt noe for seg. He he, skriver Krohn.

For han har faktisk kjent på følelsen av å være rik i noen festlige timer.

500-lappen i Køben

Stort portrettintervju med en ung Michael Krohn i musikkavisen Nye Takter fra 27. mars 1985. Et av sitatene var: «Jeg ser det egentlig som en fordel å høre minst mulig på annen musikk, fordi all musikk influerer deg, og jeg vil i størst mulig grad finne frem til den musikken som er inni meg.»

Han gikk på Forsøksgym i Oslo. Året var 1978. På Roskildefestivalen skulle Bob Marley komme, og Elvis Costello. Sammen med klassekameraten Anders (Giæver) gikk de om bord på danskebåten. De hadde skrapt sammen noen sårt tiltrengte kroner, penger som fikk ben å gå på. På båten under overfarten var det øl til alle som rakk opp til bardisken.Anders Giæver bestilte første runde og betalte med en 100-lapp. Da han kom tilbake til bordet, trodde han knapt sine egne øyne. Han hadde fått igjen to tiere, en femmer, tre kroner og en femhundrelapp! Ja, 500, en ukelønn rett i fanget.

— Og moralen ble?

Michael Krohn holdt utkikk i retning servitøren, mens Anders Giæver dyttet 500-lappen ned i egen skjortelomme. Rosekildefestivalen lå og ventet på dem, og tiden var ikke inne for moderasjon. Da de kom til København, og nesten alt av penger var oppbrukt, skulle 500-lappen fungere som et festival-gratiale. De måtte bare ta hull på herligheten.

En pannekakebod lå ved utgangen av Christiania. De bestilte hvert sitt ovale melkeprodukt for å dele formuen. En aldrende hippie jobbet i boden og kikket på 500-lappen, snudde den og ristet på hodet:

— No, no, no good!

Han har kanskje ikke så mye vekslepenger så tidlig på dagen, tenkte de to.

— Go to bank, sa hippien!

— Of course, sa de to.

Nærmeste bank ble oppsøkt. Mannen bak skranken studerte seddelen. Han smilte og sa noe om at «dette er ikke mye verdt».

— Åååh?

— 500 islandske er 15 kroner!

Punken kommer

Norge året etter, i 1979.

Menn går i hatt, kvinner er hjemmeværende, ungdom går i slengbukser og har langt hår. Først da du var konfirmert, var du voksen. Og musikken? Lettbent populærmusikk eller gigantomanirock for de flinkeste. Men i England skjer noe. Punkrock. Tre-fire akkorder på gitaren og korthåret ungdom som bruker musikken til å fortelle om eget liv. Etter hvert treffer det musikalske opprøret en ung fyr på Røa.

- Hva forandret seg hos deg da du oppdaget punken?

— Først og fremst synspunktet at musikk ikke trengte å være komplisert for å være bra.

- Hadde du tenkt det inntil da, at den måtte være komplisert?

— Nei, men det ble mer klart definert da.

- Husker du den første låten du laget?

— Det husker jeg ikke, men jeg begynte å spille gitar da jeg var i begynnelsen av tenårene, og så fort jeg hadde lært meg et par grep, begynte jeg å lage låter.

Michael Krohn maler og blogger mens Raga Rockers har tatt en pause. Her er han i atelieret sitt.
Indrelid Trygve

En dag etter en fest på Sagene var det noen som satte på liveplaten Who Live At Leeds med favorittbandet The Who. Michael Krohn hamret løs på begge lårene. En slags Keith Moon på lufttrommer. I samme rommet satt Per Kristian Tro. De kjente hverandre ikke da, men den nylig avdøde bassisten spurte om 19-årige Krohn ville være med i en gruppe som kalte seg Kjøtt. De trengte en ny trommeslager. Han nølte ikke ett sekund og sa ja. Til tross for at de andre i bandet var seks år eldre og hadde skjegg!Helt fremst sto Helge Gaarder med mikrofonen i hånden. Bak trommesettet satt Michael Krohn, men han nøyde seg ikke med det. På første øvelse stilte Krohn forberedt. Han hadde to låter klare: "Nytt og bedre liv" og punkmanifestet "Nei, nei, nei". Begge låtene utgjorde gruppens første singelplate. Krohns inntreden hadde tilført bandet ny energi og enda høyere tempo. Gaarder uttalte at uten den nye trommeslageren ville Kjøtt vært et «avantgardeband med rekkevidde kjellerstua».

Klassisk 12-tommers vinyl

Mai 1980 ga Kjøtt ut en plate folk fortsatt snakker om. Syv låter der den nå avdøde Helge Gaarder sto bak to: "Elektrisk" og "Kloning". De fem andre er skapt av trommeslager Krohn: "Mannen på taket" (sammen med gitaristen Erik Aasheim), "Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer", "Primitiv", "Urbane problemer" og" Jeg vil bli som Jesus".

Plata regnes i dag som et monument over norsk punk, en pionér for norskspråklige tekster i rockemusikken.

— Ble du overrasket over at Morgenbladet for fire år siden kåret Kjøtts mini-LP til tidenes fjerde beste plateutgivelse i Norge?

— Ja, det ble jeg. Først og fremst fordi jeg alltid har sett på den som en maxi-EP og ikke en LP. Den har jo bare syv spor, og omtrent halv spilletid av et fullt album.

- Hvorfor har du aldri spilt noen av låtene fra Kjøtt-tiden live?

— Etter at jeg sluttet i Kjøtt, startet jeg Raga Rockers, som spiller Raga Rockers-låter.

- Men Morten Harket reiste rundt som Morten Harket i mange år og sang a-ha-låter?

— Hm, kanskje jeg skal gjøre det samme, synge a-ha-låter ...

- Hender det at du hører på Kjøtt i dag?

— Jeg hører sjelden på det jeg har laget selv etter at platene er ute. Blir bare sittende og irritere meg over at det ikke ble bedre.

Andre band spiller Kjøtt-låter live, som Oslo Ess, mens Valkyrien Allstars har spilt inn "Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer" på sin egen plate. Hva tenker du om at andre spiller låtene 30 år senere?

— Jeg tenker ikke så mye over det. Andre band har også spilt inn versjoner av mine låter. Det er OK. Får vel ta det som en kompliment.

Personlige tekster

I 1981 var alt over. Michael Krohn var ferdig med Kjøtt etter to hektiske år. I stedet startet han Raga Rockers året etter. Han inviterte bestekameratene med, ukjente folk i musikkmiljøet. En restart der Krohns overordnede plan var å rendyrke eget liv i tekstform. Små fotografier fra urbanmiljøet i Oslo. Og med jevnlige spark rettet mot flokkdyrtenkning og småborgerskapet hilsen en outsider. Som i "Maskiner i Nirvana" (1985):

Han går på jobben

Hun blir igjen

Maten står på bordet når han kommer hjem

De hakke hatt no kick siden nittenførtifem

De er maskiner i nirvana

De har fått det som de vil

- Hvordan skriver du tekstene dine?

— Måten jeg lager tekster på er at jeg begynner med en setning og finner på en setning som rimer. Så fortsetter jeg slik til jeg har et par vers. Så tar jeg bort de setningene som svinger minst og gir minst mening. Så jobber jeg videre til jeg blir fornøyd. Det er samme prosessen med musikken også. Til slutt prøver jeg tekster jeg har liggende med låter jeg har liggende og prøver å finne de som passer sammen. Dette kan ta alt fra fem minutter til fem år.

- Hvor mye er observasjoner av andres eller egne erfaringer?

— Det er en slags blanding av observasjoner og fri fantasi.

Til helvete med ...

I 1997 ga Raga Rockers ut sitt åttende studioalbum: Til helvete med Raga Rockers. Platen fikk terningkast 1 i VG. Plateselskapet ville ha svar på tiltale. De ville kjøpe annonseplass i samme avis dagen etter. I annonseteksten skulle det stå: Til helvete med VG. Men den kom aldri på trykk, og kanskje var det like greit. Raga svarte på sin måte 10 år senere. I 2007 ga de ut sitt tiende studioalbum Übermensch. For aller første gang klatret de helt til topps på VG-lista – uten at det har vært noe mål. Og året etter var de headlinere på Øyafestivalen. Tre generasjoner Raga-fans sto med knyttnevene i luften og sang:

Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Er det ikke herlig å slå dem flate?

— Hva tenker du om at folk som er født lenge etter at Raga ble påtenkt, kan låtene på rams?

— Jeg tror i utgangspunktet at den eneste måten en norsk artist kan ha en sjanse til å forbli aktuell utover sin egen tid, er å skrive på morsmålet om ting folk kan identifisere seg med.

- Hvorfor lever Raga fortsatt i beste velgående?

— Vel, det har gått opp og ned med Raga siden 90-åra. Det hender det oppstår noen blaff innimellom når vi får litt medvind i mediene.

- Er du forundret over at dere treffer veldig mange etter 32 år som band?

— Slik jeg ser det, er ikke Raga noe stort band hvis man går ut fra salgstall, så jeg er ikke enig i at det er veldig mange. Men en kjerne av fans har vi alltid hatt.

- Raga er lagt ned flere ganger til fordel for dine sideprosjekter, men er kommet tilbake. Hva er det som gjør at du ikke klarer å legge ned Raga?

— Fansen maser høl i hue på meg når vi ikke har gjort noe på noen år, så jeg må fyre opp lokomotivet igjen for å få slutt på gnålet, skriver han.

- Har du noe mer på gang nå ved siden av Raga?

— Raga er sesongarbeid og ligger nede for øyeblikket, så av kreative ting blir det litt maling pluss bloggen som ble nevnt tidligere i intervjuet.

Alt de har av konkrete planer fremover, er å spille på jubileet til Rockefeller til våren pluss noen festivaljobber til sommeren.

Utålmodig person

Kameratgjengen fra Røa har aldri sluttet å spille i band. Raga Rockers har holdt det gående i 32 år, og dette bildet er fra Norwegian Wood. F.v. Livio Aiello (bass) Michael Krohn (sang), Eivind Staxrud (gitar) og Hugo Alvarstein (keyboard).
Nordby Carl Martin

Låttitlene til Raga Rockers er korte. Tekstene er korte. Låtlengdene er forholdsvis korte. Konsertene er sjelden på over en time. — Hvorfor skal alt være kort?

— Jeg har ikke noe prinsipielt imot lange låter eller lange konserter, men jeg er en utålmodig person. Så når jeg har tatt poenget eller sagt det jeg ville si, synes jeg ikke det er noen vits i å tvære det ut.

- Betyr det at du liker få av andres låter over, la oss si, fem minutter?

— Det kommer litt an på hvilken sjanger det er, men innenfor tradisjonell pop og rock pleier det å holde med tre minutter.

- Hvor har du hentet det fra?

— Det var nok det amerikanske punkbandet Ramones som gjorde det klart for meg at minimalisme og knapphet var effektive og fullverdige måter å få sagt noe på.

På Rockefeller om tre uker skal et bord holdes av for Michael Krohn og Raga Rockers. Veteranbandet skal kunne se seg selv gjennom andre. Coverlåter med Raga skal spilles og gruppen skal få sin etterlengtede hyllest. Så vil et av spørsmålene bli: Hvor lenge holder Michael Krohn ut all oppmerksomheten?

- Folk flest vet du er rockevokalisten, men ingen vet hvem du er som person. Hvorfor har du valgt det slik?

— Jeg ser på meg selv som låtskriver og musiker, ikke som kjendis. Folk kan kjøpe produktene mine hvis de vil, men de kan ikke kjøpe meg. Det er ikke noe spesielt med meg. Jeg har en slags spisskompetanse innenfor det jeg driver med, men som privatperson lever jeg et helt vanlig liv som jeg tror de fleste ville synes var like kjedelig som deres eget.

- Gullrekka og taco på freda’n, med andre ord?

— Bytt ut taco med ost og vin og gullrekka med Eurojackpot, så er vi der.

FÅR DU IKKE NOK, LES:

KILDER: Nye Takter, Søknad om statsstipend, Ingenting å skrive hjem om, Kagge Forlag, Kjøtt, Bernt Erik Pedersen