Tenk deg at du er Norges fremste spesialist på Bjørnstjerne Bjørnson og hans brev og manu­skripter. At du i et langt, trofast og dedikert arbeidsliv har sittet der, bøyd over tusenvis av brev. Dag ut, dag inn: Hvert krumspring i dikterens lekne håndskrift har du gransket. Hver velformulerte, lille blekkdråpe har du tolket, registrert og arkivert.

Og så, en skinnende vakker dag, mens du sitter ved din pult på Nasjonalbiblioteket, tikker det plutselig inn en e-post med en magisk forespørsel:

— Jeg har funnet en bunke brev fra Bjørnstjerne Bjørnson. Vil dere komme og se?

Da har du en god dag på jobben.

- Oi!

— Det var litt sånn «oi, dette kan være noe historisk», sier Hanne-Eva Müller. Det var hun som i oktober fant en mystisk kiste med brev og sendte e-posten til Nasjonalbiblioteket. Og der satt altså forskningsbibliotekar Sigbjørn Grindheim, som i en fei kom seg opp til den slitte, eksotiske villaen på Blindern for å se hva i alle dager dette kunne være.

Ingen vet helt hvordan Bjørnstjerne Bjørnsons private familiebrev havnet på et pikerom i denne villaen på Blindern. Men det finnes noen teorier.
Signe Dons

Den forsiktige forskningsbibliotekaren kom til et kråke­slott med rosevinduer, kriker og kroker og en sliten tretrapp. Da kisten ble funnet, sto den i et tidligere pikerom, fylt til randen av kunst, rot og ting noen mente man burde ta vare på. Nå sto den ærverdige kisten nede i stuen.

Støvdottene fløy da den mystiske kisten ble åpnet. Nå skal både kisten og innholdet stilles ut på Nasjonalbiblioteket i Oslo.
Signe Dons

«Familiebreve, fotos» sto det på en gulnet lapp som var knyttet fast på den ene siden. En papirlapp med «Lille­hammer» var klebet på skinnet — og på lokket var et bronseskilt merket «Elsbeth Langen». Kisten hadde altså tilhørt Elsbeth, Bjørnsons svigerdatter, som var gift med Bjørnsons sønn Einar.

Det hvirvlet små støvdotter ut av kisten. På innsiden var lokket dekorert med kongeblått silkebånd. I selve kisten lå nydelige, gamle fotoalbum fra familien Bjørnson - og der, på kistebunnen, under en slags falsk bunn, skjulte det seg flere store, gamle konvolutter. En av dem var forseglet med et rødt segl av lakk.

Så var det altså en ekte skattkiste.

På kistens bunn lå denne skatten skjult, godt forseglet med rødt lakksegl.
Signe Dons

Hanne-Eva Müller skjønte at her kom hun til å trenge hjelp. Så hun åpnet ingenting, for hun var redd for å ødelegge. Sigbjørn Grindheim, derimot, tok nå med seg kist­ens innhold til Nasjonalbiblioteket. Der åpnet han forsiktig de røde lakkseglene. Og han fant!

På én av konvoluttene sto det skrevet, med vakker håndskrift: «Tilhører Fru Karoline Bjørnson. Bjørnst. Bjørnson August Strindberg striden 1884».

— Du trenger ikke være rakettforsker for å forstå at brev fra Karoline Bjørnson er verdifulle, sier Hanne-Eva Müller. Dét har hun helt rett i.

Kisten. - Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at brev fra Karoline Bjørnson er verdifulle, sier Hanne-Eva Müller. I dette rommet ble kisten opprinnelig funnet. I vinduskarmen ses Bjørnsons dødsmaske, som også ble funnet.
Signe Dons

ScoopetÅrets scoop. Det kaller de funnet. For i kisten ligger altså en mengde brev til og fra Bjørnstjerne Bjørnson. Fra nasjonale storheter som Alexander Kielland og Jonas Lie, men også det som miljøet kaller «en sensasjon»: en håndfull brev og telegrammer fra August Strindberg, den svenske dikterhøvdingen, til Bjørnson. Strindberg skifter mellom å lovprise sin norske venn i ett brev og å skjelle ham ut i det neste.

Det er også derfor brevene regnes som så sensasjonelle; de blir slutten på vennskapet mellom ham og Bjørnson.

PARIS-VENNER. Bjørnstjerne Bjørnson og den 17 år yngre August Strindberg ble hodestups begeistret da de møttes i Paris. Så brøt krangelen løs. Bildene er tatt hos samme fotograf, i månedene rundt oppgjøret.
Otto Wegener/ Nasjonalbiblioteket
Otto Wegener, Paris/ Strindbergsmuseet

Det hadde vært nesten som en nyforelskelse, dette nye vennskapet. Et intenst, fruktbart møte mellom to åndshøvdinger, begge brennende opptatt av ytringsfrihet og andre store, politiske spørsmål. De hadde brevvekslet i et par år da de for første gang møttes i desember 1883, i Paris. Der satt Bjørnson og skrev for vidåpne vinterdører, gjerne iført sin ulveskinnspels. For den 17 år yngre Strindberg ble møtet med hans helt og åndsfrende for første gang så sterkt at han trodde han så syner: «Jeg trodde jeg så en forhistorisk kjempe », skriver han. Oversatt fra svensk blir det: «Hodet av sten, håret opptrukket, som busken på en hjelm, tykke øyenbryn, ansiktet stykket i store ruter av kjøtt ... skuld­re som kunne bære en kanon ...»

De to finner hverandre umiddelbart. Strindberg flytter til Sveits, men fortsetter å skrive til Bjørnson i Paris. I feb­ruar 1884 beskriver Bjørnson sin unge svenske venn slik:

«Han er en høj, lys man, vakker; halve Hodet er Panne. Men han har en smidig ypperlig Legems-bygning. Han er overarbejded og syk, saa baade hans Samtale og Bevægelser søger dæmpede Former». Men samtidig: «... i hans Øje noget mørkt og noget skjælmsk bestandig brytes».

Hva kranglet de egentlig om?

Så hva er det som for­styrrer, og gjør Strindberg så plutselig rasende? Jo, han mener Bjørnson svikter ham når det gjelder som mest. I Sverige er Strindberg tiltalt for blasfemi, men han nekter å forlate sin diktertilværelse på kontinentet for å være til stede under rettssaken. Ytringsfrihet, hans forfatter­gjerning — alt står på spill, da Bjørnson, som tidligere har støttet sin venn, med ett råder ham til å møte opp i retten. «Du må rejse hjem, Strindberg! ... vågt dig for din egen spidsfindighet!..Til dommen må du hjæm, den må du underkaste dig, hvis du vil utrette mere i Sverige. »

For Strindberg er dette utilgivelig. I et av brevene som nå er funnet, svarer han bittert og sarkastisk:

«Deres Majestet! Jeg har mottatt Deres keiserlige ordre og skal ha æren av å overse den ... Din uforskammethet gjør deg liten ... Vær sann! Bjørnson! Du er falsk som en fest­taler ... Vær umoralsk, Bjørnson, slik du var i din ungdom, for den dyd som kommer efter 50 år, den duger ikke å predike med! Legg bort sterke drikker og drikk vann som meg, så vil dine tanker klarne» , raser Strindberg. Han signerer med «Din forne venn» .

«Ers Majestet!» En rasende Strindberg skjeller ut sin tidligere venn: «Deres Majestet! Jeg har mottatt Deres keiserlige ordre og skal ha æren av å overse den ... Din uforskammethet gjør deg liten ... Vær sann! Bjørnson! Du er falsk som en festtaler ... Denne korrespondansen ødelegger vennskapet deres for all tid.
Signe Dons

Men han fortsetter: «Du skal også ha stor aktelse for mitt vett, du som aldri leser en bok, etter hva du sier. Om du pratet mindre og leste mer, skulle du nå være like langt fremme som jeg!»

Bjørnson, like mye politiker og folketaler som kunstner, har nå faktisk rykket ut og forsvart Strindberg i Dagens Nyheter. Strindberg angrer og sender et tryglende telegram med ydmyk, nærmest krypende bønn om tilgivelse: «Unnskyld meg, ulykkelige, for mine barns skyld», ber han, på lyseblått papir — bare for å ombestemme seg igjen i et senere brev: «Fy! ... Jeg advarer deg! Hold deg helt stille, ellers ... Dette er en trussel!»

STRINDBERG RASER: «Fy!...Jag varnar dig! Håll dig alldeles tyst och stilla eljes... Detta är ett hot», truer en rasende Strindberg. Hans tidlige brev til Bjørnson fikk Nasjonalbiblioteket i gave fra Bjørnson-familien i 1930-årene. Brevene som dokumenterer uvennskapet har til nå vært regnet som tapt.
Signe Dons

Karoline glefser tilbake

Bjørnson raser tilbake og nekter å ha kontakt med Strindberg. Og nå skjer det noe interessant: Karoline Bjørnson overtar rett og slett korrespondansen. Også i andre deler av mannens forfatterskap holder hun igjen brev som kommer inn, og «beslaglegger» også for krasse brev som han skriver til andre. Hun skjermer sin ektemann, det store geniet, for kjedelige forstyrr­elser. I tillegg renskriver hun også noen av brevene og de fleste manus fra sin mann, som en gang skal ha sagt at «Jeg forstår vel ikke min egen skrift».

Han har hatt flere forhold til andre kvinner opp gjennom årene, og får til og med et barn med en annen. Karoline er selvsagt både såret og rasende, men Bjørnson karrer seg hver gang tilbake, for uten henne blir han desperat. På sine gamle dager forstår Bjørnson at uten Karoline ville hans egen karrière og gjerning vært umulig. I striden med Strindberg, for eksempel, blir fru Bjørnson den reneste løvinnen. I et hittil ukjent brev, som nå er dukket opp i kisten fra Blindern, svarer hun den svenske jyplingen:

«Så de truer? Fy! Det er ikke vært, det er ingen som blir ræd, og ikke stopper de munden på Bjørnson, når han vil tale — eller bør tale! Jeg vil ellers la dem vite, at Bjørnson ingen breve læser fra dem.»

FY! «Så de truer? Fy! Det er ikke vært, det er ingen som blir ræd, og ikke stopper de munden på Bjørnson, når han vil tale - eller bør tale!», skriver fru Karoline Bjørnson til Strindberg, og opplyser dessuten at ektemannen uansett ikke får lese den svenske jyplingens brev.
Signe Dons

Før krangelen hadde Bjørnson omtalt sin svenske venn som dypt rettskaffen, nobel og så «hjærtegod» at han ble «rent forelsket i ham». Nå omtaler han Strindberg slik: «Han er en fejg, ond natur ... han er ussel og uægte. Han er falsk; han er en orm.» Og slik holdt de på. Store menn, store egoer, store ord.

Brevene fra kistebunnen betyr slutten på det intense vennskapet. Nesten to tiår senere, i 1903, får Bjørnson Nobelprisen i litteratur — og syv år senere dør han i Paris. Tusenvis av sørgende hilser ham farvel i en storstilt siste reis gjennom Europa. I København henter panserskipet Norge båren, og da den når Oslo, er Stortingets fasade for førs­te og siste gang drapert i svarte sørgebånd. Nasjonen, ja, hele Europa, sørger. August Strindberg drar ikke i Bjørnsons begravelse.

Også Henrik Ibsen hadde mer ukjente sider:

— Viktig i nordisk litteraturhistorie

  1. februar stilles de nyoppdagede brevene ut på Nasjonalbiblioteket, selve nasjonens hukommelse, sammen med den støvete, gamle kofferten de lå i. Utstillingen heter «Slutten på et vennskap» og er organisert på rekordtid.
BJØRNSONBREV. - Jeg skulle ønske at jeg visste om brevene da jeg skrev biografien. Men jeg satt her på lesesalen i ni år, og hvis jeg begynner med dem, går det to år til. Det har jeg ikke tid til, sier Edvard Hoem. Her med nasjonalbibliotekets Sigbjørn Grindheim.
Signe Dons

Edvard Hoem, Norges store Bjørnson-biograf, kjenner ikke til det nye funnet før A-magasinet kontakter ham, og blir svært begeistret.— Dette er kjempemessig. Disse brevene er blant de vikt­igste i nordisk litteraturhistorie.

Hoem har unt seg en pause fra romanskriving for å titte nærmere på brevene. Selv kjenner han innholdet i Strindberg-brevene gjengitt i en faksimile fra 1917. Men han har aldri sett dem, og har som alle andre regnet de snart 150 år gamle brevene for tapt. Hoem beskriver Bjørnson som et varmt og omsorgsfullt menneske, men om Strindberg-krangelen sier han:

— Det var typisk at Bjørnson kunne slå hånden av folk for relativt små ting. Og Strindberg var jo hypersensitiv. Her har vi med to store egoer å gjøre. Et klassisk utslag av «This town ain’t big enough for the two of us». De elsket hverandre, men hadde et svingende temperament.

Barnepikens «store popo»

Barnepiken. Bjørnson-familien hadde trolig eget fotoapparat, mange av bildene er «snapshots». Som dette, av familiens trofaste barnepike Borghild «Dada» Andersen, med Bjørnsons barnebarn Dagny. Barnepiken ble gravlagt i Einar og Elsbeths familiegrav. I et av de nyoppdagede brevene skriver Bjørnson til barnebarnet Bjørn (8):«Spør Dagny om Borghild ikke er et trold. Sig henne, at jeg længes så efter å gi henne en klask på hennes store popo.»
Signe Dons

De private brevene fra kisten på Blindern er hittil helt ukjente. Hoem er derfor ekstra begeistret, og mener funnet kaster nytt lys over ekteparet, og kanskje spesielt Karoline Bjørnson. I et av de nyoppdagede brevene skriver hun rasende til Strindberg. Hun skjermer sin mann og holder tilbake noen av hans sinteste debattinnlegg — han må ikke skusle bort talentet sitt.Men også en mer ukjent side av dikterhøvdingen Bjørnson blir tydelig med brevene: Det er bestefaren som i 1897 skriver koselige brev fra Aulestad til barnebarnet Bjørn (8):­ «Vet du, at katten er død. Ja, den er død.»

Men bestefaren tillater seg også noen frekkheter: _«Spør Dagny om Borghild ikke er et trold. Sig henne, at jeg længes så efter å gi henne en klask på hennes store popo.»

«Spør Dagny om Borghild ikke er et trold. Sig henne, at jeg længes så efter å gi henne en klask på hennes store popo.»_

Borghild med sin «store popo», altså rumpe, er Borghild Andersen, familiens trofaste barnepike. Hun forble hele livet «frøken», og skal ha vært som en reservemamma for barnebarna Bjørn og Dagny. Hun ble begravet i familie­graven til Bjørnsons sønn Einar og hans kone Elsbeth Langen, altså eieren av skinnkofferten. Brevene som nå er funnet, forteller om familiens takknemlighet til henne: «De er god og trofast mot os alle, store som små ... Tak, tak, især for denne vinter i Paris 1911. Deres hengivne ven Karoline Bj. Bjørnson», skriver Karoline i et av brevene, om sin første vinter som enke.

— De må ha vært veldig glad i henne. Det var veldig uvanlig at barnepiker ble begravet med familien de jobbet for, sier Hoem.

  • Funnet kaster nytt lys over både Bjørnstjernes og Karolines personligheter. Funnet kaster nytt lys over både Bjørnstjernes og Karolines personligheter. Begge skrev mange brev til barn og barnebarn. Bjørnson doserte mer om religion og poli­tiske spørsmål, mens Karoline skrev om dagliglivet. Karolines brev er utrolig morsomme. Jeg skulle ønske at jeg visste om disse brevene da jeg skrev biografien, sier Hoem. Han tror likevel ikke brevene vil få ham til å skrive mer om Bjørnson.
Les, Karoline, les! Bjørnsons kone Karoline, her med brev i hånden, ville skjerme sin mann, dikteren, fra forstyrrende post. De to forlovet seg i Trondheim i 1858. Ni måneder etter oppga en hotelljente i Trondheim Bjørnson som far til sitt nyfødte barn. Dikteren var siden utro flere ganger. Han fikk alltid komme tilbake til Karoline, og de holdt sammen til han døde i 1910.
Anders Beer Wilse/ Nasjonalbiblioteket

— Jeg satt her på lesesalen i ni år. Hvis jeg begynner med disse nye brevene, går det to år til. Det har jeg ikke tid til. Jeg skal skrive romaner.

Datidens Facebook-krangler?

Alle disse korte, følelsesladede brevene mellom menn med store egoer - var de datidens Facebook-krangler? De må ha skrevet ustanselig; bare fra Bjørnson er det ifølge Edvard Hoem bevart rundt 10.000 brev. I tillegg etterlot han seg rundt 800 manuskripter og fikk også rundt 18.000 brev. Gudene vet hvordan de fikk tid til å skrive teaterstykker, bondefortellinger, for ikke å nevne nasjonalsanger. Også Strindberg var en stor brevskriver.

— De var veldig eksalterte begge to. Bjørnson kalte av og til den han skrev til, for «elskede», og brukte uttrykk som «jeg elsker ham». Den intime tonen kan virke overraskende, og var nok ikke vanlig blant «folk flest», men når Bjørnson var begeistret for noe, ga han uttrykk for det, uten hemninger. Og om han kritiserte noen, sang han ut. Men her er temperaturen likevel høyere enn den pleide å være. Det var nok også et konkurranseforhold mellom dem: Hvem var egentlig størst? forteller Hoem.

HØVDINGEN:«Jeg trodde jeg så en forhistorisk kjempe», skrev Strindberg etter sitt første møte med Bjørnson. «... ansiktet stykket i store ruter av kjøtt... skuldre som kunne bære en kanon...»Bjørnson var ikke bare dikter, men også en av datidens viktigste samfunnsdebattanter. Her på vei til barndomshjemmet, Nesset prestegård i 1896.
Einar Bjørnson/ Nasjonalbiblioteket

Mysteriet på loftet

Så hvordan i alle dager havner en kiste full av Bjørnson-brev på et villaloft på Blindern? Det vet ingen helt sikkert. Men la oss prøve å følge brevenes mulige veier fra Bjørnson — og følg nøye med, for det blir komplisert.

Altså: Brevene blir funnet i kofferten som har tilhørt Elsbeth Langen.

Elsbeth var gift med Bjørnsons sønn Einar. Paret fikk to barn, Dagny og Bjørn.

Dagny giftet seg med den langt eldre tegneren Olaf Gulbransson. Fra et tidligere ekteskap hadde han et barne­barn som het Hanne Müller.

Hanne Müller ble en nær venninne av Dagny.

Det er i nå avdøde Hanne Müllers hjem at kisten med de gamle brevene nå er funnet, av datteren Hanne-Eva Müller.

Stortingspresidenten ryddet opp

Familien Müller tror at kisten med brevene er noe Hanne Müller fikk med seg da boet etter Bjørn Bjørnson ble gjort opp.

Men hvordan får man med seg en kiste med Bjørnson-brev?

Vel, dét vet Olemic Thommessen, Norges stortingspresident, litt om. Han er selv tippoldebarnet til Jonas Lie, som var nær venn med Bjørnstjerne Bjørnson. De to familiene har vært gode venner i fem generasjoner.

Stein J Bjørge/Aftenposten

Som ung advokat hjalp Thommessen Bjørn og Dagny Bjørnson, barnebarna, som da var blitt veldig gamle.- Bjørn Bjørnson var lei alt maset om sin berømte bes­te­­­far, og brydde seg ikke om de gamle brevene og papir­ene han hadde overtatt. De kan godt ha vært på vei i søpla, sier stortingspresidenten, og forklarer videre:

- Da Bjørn døde, hadde hverken hans datter Maria eller hans søster Dagny anledning til å rydde etter ham. Bjørns datter Maria var en god venninne av meg, og det endte med at jeg og Hanne Müller, Dagnys venninne, tok rydde­jobben. Det var en god del brev og gamle dokumenter. Maria Bjørnson var oppvokst i England og hadde ikke et nært forhold til sin norske familie. Hun snakket ikke norsk og hadde liten interesse for papirene, forteller Thommessen.

- Enden på visa var at Hanne Müller tok dem med hjem for å levere dem til Dagny ved en passende anledning. Dagny bodde i Tyskland, og da hun kom til Norge igjen, var hun en gammel dame. Antagelig ble brevene bare stående, mener Olemic Thommessen, som i tillegg blir glad over å høre at kisten også inneholdt et brev fra hans egen oldefar, Jonas Lie, til Bjørnson.

- Det er kulturhistorisk verdifullt at Nasjonalbiblioteket får disse brevene. Bjørnson er et navn som alle nordmenn kjenner, sier stortingspresidenten.

- Slik sett er dette sensasjonelt.

Dødsmaskinen i vinduet

I vinduskarmen i villaen der Bjørnson-brevene ble funnet, lå det også en gipsmaske; en avstøpning av en eldre mann, med lukkede øyne, buskete øyenbryn og en markert, aristokratisk nese. I gipsen var en dato risset inn: «26. april 1910». Det var Bjørnstjerne Bjørnsons dødsdato. Og gips­avstøpningen — det var Bjørnsons dødsmaske. Nasjonalbiblioteket oppgir at også de har en versjon av dikterhøvdingens maske. Ingen vet hvor mange masker som har funnes. En mulighet er at Bjørnstjerne Bjørnsons barn har fått en maske hver.Men hva er en dødsmaske? Jo, en gipsavstøpning som ble laget straks en person var død, før ansiktet hadde rukket å endre seg. Ofte ble maskene brukt som utgangspunkt for kunstverker, som skulpturer eller malerier av den avdøde. Personene som fikk dødsmasker, var nemlig ikke hvem som helst. Napoleon fikk en, Beethoven fikk en, Goethe, Shakespeare og Abraham Lincoln fikk også sine. Her hjemme skal det ha blitt laget en av Edvard Grieg, men i Norge ble det aldri særlig vanlig med dødsmasker. På 1500- og 1600-tallet ble avstøpningene brukt til store gravmonumenter. Dødsmasker har vært laget siden middelalderen.

Dødsbildet? Hele sitt liv fryktet Bjørnson døden. Dødsangsten hadde faren påført ham ved å nesten drukne ham i elven, for å lære ham å holde seg borte fra vannet. En aprildag - vårmåneden da alt våkner til liv, den måneden han selv hadde valgt seg 50 år tidligere - hvisker han frem det siste med denne stemmen som hadde vært så hørbar gjennom et langt, beveget og begivenhetsrikt liv: «Det gode og det skjønne.»
SUPERSTJERNE. Over hele Europa sørger folk da Bjørnsons båre fraktes hjem til Norge våren 1910. Overalt hilser tusenvis av mennesker ham farvel. Her fraktes båren til havnen i Köbenhavn, der panserskipet Norge venter for å frakte ham hjem til et sørgende Norge.
Nasjonalbiblioteket

Brev solgt for 100.000 kroner

Brevene fra kistebunnen er nå kjøpt av Nasjonalbiblioteket for 100.000 kroner fra familien Müller, som er glad for at de er havnet der.

- Dette er ting som må tas hånd om av folk som kan behandle det riktig. Det er fint at det kommer andre til gode, sier Hanne-Eva Müller.

Biblioteket fikk også en samling fotografier og et titall bøker som gave. Forskningsbibliotekar Sigbjørn Grindheim er mer enn fornøyd:

- At disse brevene eksisterer, er en sensasjon. Teksten var for så vidt kjent, men å ha en original ... det er noe man blir veldig begeistret for. Jeg ble veldig overrasket da jeg åpnet konvo­lutten, det er helt sikkert, sier Grindheim. Han forteller om et lignende tilfelle, i 1973.

- Da fant de et Strindberg-manus på Anatomisk institutt på Blindern. Det ble hetende Oslo-manuskriptet. Og det var også en sensasjon.


Syns du dette var en spennende historie? Her er flere glimt fra svunne tider

Det var et usannsynlig sammentreff. Her er historien om to liv.

I tusen år herjet spedalskhet i Norge.

Generasjon Instagram — gå hjem og blogg. Her er historien om Norges første snikfotograf.