Denne artikkelen sto på trykk i Aftenposten 29. august i år.

Oslo i forrige uke: I en gammel, hvit villa på Vinderen er skyvedørene mellom stuen og den store hagen vidåpne. En robotgressklipper jobber stille i sensommervarmen. Inne sitter Paul Waaktaar-Savoy (53) med hatten på. Han virker knapt stresset av at det bare er noen dager til a-has comeback-album Cast of Steel slippes, og bare noen uker til det gjenforente bandets verdensturné starter.

Nå blar Waaktaar-Savoy gjennom slitte, gamle notis— og dagbøker, fulle av uferdige tekster, notater, planer, skisser og tegninger.

De var borte for ham i 26 år.

Se Waaktaar-Savoys gamle skatter

— Det er som om jeg skrev innholdet i går. Jeg husker alt. Det minner meg om alt som skjedde på den tiden: Vi prøvde å få en karriére. Få ting til å skje. Jeg var blakk. Jeg hadde akkurat møtt Lauren (Waaktaar-Savoy, som ble hans kone i 1991). Det var så mange ting på gang samtidig, sier han.Sammen med Morten Harket og Magne Furuholmen fikk Waaktaar-Savoy for fire år siden tilbake dagbøker, 15 spolebånd med historiske innspillinger, en glemt tekst som har endt opp på den nye platen og utallige minner om hva a-ha var i årene før bandet ble popstjerner.

Historien om hvordan det skjedde inkluderer en av bandets største fans og en skuffet eks-manager.

Møtet i London

Tirsdag 30. juni 2011 haster en høy, slank mann med glattbarbert isse fra minibank til minibank i London. På hvert stoppested tar han ut maksbeløpet, og til slutt buler jakken av pundsedlene. Tobarnsfaren har pantsatt huset for å få låne de 247.500 kronene han trenger. Pengene bekymrer ham ikke, 42-åringen vet at han får dem tilbake når ærendet er utført.

Mannen er Petter-Anton «P.A.» Stenersen, gymnaslærer av yrke. På fritiden er han en av a-has største fans og eier det mange mener er verdens største a-ha-samling. Sammen med den walisiske musikkhistorikeren Christopher Hopkins har han begynt på trebindsverket Avatar , 3000 boksider om a-has historie.

Men da han og Hopkins stiller seg foran et advokatkontor i en fornem del av London denne junidagen er de ikke på oppdrag for seg selv.

Stenersen har pyntet seg; nystrøket skjorte, blå blazer. Før han går inn, tenker han: «Dette er surrealistisk». I hånden har nordmannen med seg en tom trillekoffert.

Han skal ha noe med hjem til Norge.

Bagene som ble igjen

Fra 1983 til 1985 hadde a-ha base i Rendezvous studio i London, der studioeieren John Ratcliff ble bandets første manager. Bandmedlemmene var så blakke at de flere netter overnattet sammen på gulvet i et av øvingsrommene. Rommet hadde tepper på gulv, vegger og tak, og ingen vinduer.

Det var en felleskasse. Men det betydde jo bare felles frokostblanding

Når de lukket døren for å sove så de et mørke de aldri hadde opplevd maken til.

— Wow, det var som i et «abyss», sier Paul Waaktaar-Savoy og smiler.

— Vi var jo blakke. Det var vi veldig mye av tida, og vi ble bare blakkere og blakkere. Men det var greit å være tre stykker. Da kunne vi «booste» hverandre. I tillegg var det alltid ting på trappene, små lysglimt et eller annet sted. Men jeg tror de sa i ett år, kanskje halvannet, at «nå kommer dere til å få det så travelt at dere vil savne denne tiden». Det skjedde aldri. De bare sa det og sa det og sa det, men vi kom liksom aldri avgårde.

- Delte dere på pengene?

— Ja, det var en felleskasse. Men det betydde jo bare felles frokostblanding. Jeg husker første gangen jeg besøkte Lauren i USA. Jeg hadde med 30-40 dollar i enkeltdollar, slik at det så ut som mye penger. Og det var jo mye penger for oss på den tiden. Hun sa: «What! Slapp de deg inn i landet med det?». Det hjalp oss mye at vi var ureflekterte mennesker som ikke tenkte på alt som kunne gå gærent, sier låtskriveren og gitaristen.

John Ratcliff er fortsatt i musikkbransjen. Han har gitt ut platen Test of time og singelen «Into the black» - inntektene går til Alzheimer-saken.
PRIVAT

John Ratcliff, som eide Rendezvous studio i de årene a-ha campet der, husker tiden slik:— Jeg var en suksessfull musiker, men ga opp alt for å få a-ha til å skje. Alle andre hadde sagt nei til dem. Jeg fant dem, fikk dem av gata, og de var hele mitt liv til de fikk sin hitplate. Alle fans vet at Hunting High and Low var min baby. Takket være meg havnet Norge, som stort sett alltid fikk null poeng i Grand Prix, på musikkens verdenskart. Jeg bidro til å øke landets bruttonasjonalprodukt, og forventet å bli invitert av regjeringen eller kongefamilien da a-ha fikk medaljene sine. I stedet ble jeg fremstilt som en forferdelig person i avisene, sier Ratcliff.

For på veien mot toppen hadde det skåret seg mellom Ratcliff og a-ha, og ikke minst mellom han og mannen han hadde fått inn for å hjelpe til med managerjobben, mektige Terry Slater. John Ratcliff burde kanskje ha skjønt hva som ventet da han – forteller han – «måtte bruke advokater mot Slater for å få navnet mitt med i krediteringen til Hunting High and Low ».

«Take on me» ble en hit på tredje forsøk. Norge fikk sin første og hittil eneste nummer 1 på Billboard-listen i USA 9. oktober 1985. Etterpå skjedde ting raskt for a-ha.

Da de forlot studioet og dro ut i verden for å promotere «Take on me» og debutplaten Hunting High and Low, etterlot de så godt som alle eiendelene sine.

Til slutt tok John Ratcliff tingene med seg hjem.

Skatten som var borte

Det er Ratcliff a-ha-tilhengeren P.A. Stenersen skal møte i London denne junidagen i 2011. I uker har de sendt e-poster til hverandre om byttet de skal gjøre. Stenersen har allerede overført et depositum. Med sedlene i lommene og enda en bankoverføring oppfyller han sin del av avtalen: Nesten en kvart million norske kroner.

På et advokatkontor i London 30. juni 2011. John Ratcliff, Christopher Hopkins og P.A. Stenersen
PRIVAT

Da Stenersen ser på det han får tilbake, er det som om han ser en bortgjemt skatt: 15 såkalte «reels» (spolebånd) med opptak fra årene i Rendezvous studio, årene som var a-has mest kreative og produktive. En åttesporsopptaker.Til dessert: En haug med gamle dagbøker og notisbøker fra de første a-ha-årene. I bøkene er det håndskrevne sangtekster, skisser til mulige låter, tegninger og notater. De aller fleste tilhører Paul Waaktaar-Savoy, som knapt tenkte en tanke uten å feste den på papir.

P.A. Stenersen og Christopher Hopkins fyller den tomme kofferten med bøker og papirer, og bærer spolebåndene og opptakeren mellom seg ut av kontoret. De kjører 25 mil nordover, til Manchester, og stanser ved studioet til Manchester School of Sound Recording. Der venter Andy Popplewell. Tidligere jobbet han for BBC. Nå er han en mester til å overføre lyd fra gamle kilder. Stenersen og Hopkins vil sikre lydopptakene for all fremtid — så raskt som mulig.

Dagen etter flyr P.A. Stenersen hjem med resten av utbyttet i håndbagasjen. Å sende det som vanlig bagasje er utelukket. Så sorterer han bøkene i tre stabler. Waaktaar-Savoys haug er desidert størst. Noen dager senere overleverer han de personlige eiendelene til manager Harald Wiik - over et kvart århundre etter at de ble etterlatt i London.

«a-ha – the match that lit the world»

I Paul Waaktaar-Savoys stue på Vinderen ligger en rekke gitarer, opp en liten trapp står hans eget Steinway & Sons-flygel i millionklassen. Kona Lauren kommer for å hente frokost, og sier «Hi, how are you guys?». Waaktaar-Savoy ler da han viser frem en av dagbokside fra 1981 – han tror at han skrev den etter at han avsluttet gymnaset og jobbet noen måneder for Sporveien i Oslo.

Notatet inneholder a-has «Plan of attack» for verden, der han argumenterer med seg selv om det er lurt å ha tilhenger med på turné, eller om de bare skal bruke en grind på taket.

I et annet notat har noen, han mener det er Magne eller Morten, skrevet: «From Norway to Royal Albert Hall» og «a-ha – the match that lit the world». Og i en nærmest selvprofetisk sangtekst på dagboksiden for mandag 7. desember 1981 skriver Paul Waaktaar-Savoy:

«Oh I’d like to go to England/

And make a millions pounds

And if it rains/

We'll change our names

(…)

The old man thinks I’m crazy/

Put my life at stake for this/

Still in my teenies/

C’mon spot my genius»

Paul Waaktaar-Savoys snart 34 år gamle sang om hvordan han skulle reise til England og tjene en million pund. Sangen ble aldri gitt ut, men innholdet stemte.
PRIVAT

Historien om de unge a-ha-medlemmenes unorske skråsikkerhet er velkjent. I den offisielle bandbiografien The Swing of Things skriver forfatter Jan Omdahl: «Tre unge menn i tyveårene fra Manglerud og Asker går rundt på begynnelsen av 1980 og vet at det bare er et spørsmål om tid før de er internasjonale popstjerner. De drømmer ikke om det. De vet det».— Ambisjonene har vært de samme siden vi var 16. Vi hadde på en måte «The big plan» klar. Skar den seg, hadde vi en annen plan. Da skulle vi prøve Statene. Alt var ispedd en god mengde panikk, men jeg tror aldri vi tenkte på om vi hadde noe sikkerhetsnett, sier Waaktaar-Savoy.

Bandet tenkte hele tiden fremover. Derfor var det heller ingen som ofret alt som ble igjen i Rendezvous studio en tanke før det hadde gått mange år.

— Jeg tror noen sa til meg at ting begynte å dukke opp på eBay, og når jeg ser på det jeg fikk, ser jeg at det er løse sider som er revet ut, «eBay-ready», klare for auksjon, sier låtskriveren og gitaristen.

- Hva er rett å si, at Ratcliff forsynte seg eller at han ryddet opp?

— Tja. Han ryddet opp så mangt, og han var god til å rydde, i så fall. Noe er borte for godt, sier Waaktaar-Savoy, som er fornøyd for å ha fått mye tilbake.

Karriére – eller «første båt hjem»?

John Ratcliff sier til Aftenposten at han aldri har lagt a-has ting ut på nettet, og forteller at han er glad for at Waaktaar-Savoy er gjenforent med tingene sine.

Ratcliff mener at han var den som oppdaget genialiteten i a-ha. Han er fortsatt lei seg fordi samarbeidet med bandet ble brutt på midten av 1980-tallet, og håper han kan jobbe med nordmennene igjen. Uoppfordret forteller han at han har klar noen sanger som passer Morten Harkets stemme.

- Hva kan du si om prosessen som førte til at a-ha fikk tilbake det de forlot i London?

— Jeg vet ikke hvor mye jeg vil at du skal konsentrere deg om det. Men husk at jeg hadde brukt enormt med penger på advokater angående rettigheter. De hadde et kobbel av advokater.

- Tingene måtte kjøpes fri fra deg?

— Det virker som om du kjenner hele historien? spør Ratcliffe, og kontrer med at det var han som berget arbeidet med debutalbumet Hunting High and Low og dermed a-has karriére. Han mener at han bare har fått «a fraction» av pengene han hadde fortjent for den innsatsen.

Hunting High and Low er a-has klart mestselgende album. Det solgte over 10 millioner på verdensbasis. Innspillingsprosessen var vanskelig.
a-ha

— Halvveis i prosessen med Hunting... sa Warner (plateselskapet i USA) av de ville ut av avtalen. De mente platen ikke hørtes ut som det vi hadde spilt for dem i starten. Jeg sa at jeg kunne redde albumet. De ga klar beskjed om å holde a-ha unna mens jeg gjorde jobben. Det var vanskelig, for jeg hadde alltid vært ærlig med gutta. Men nå sto alt på spill: Skulle de få en karriere, eller skulle de sendes med første båt tilbake til Norge? Noen av tingene jeg gjorde vet selv ikke gutta om. De vet ikke hvor nære de var båten hjem. - Hva gjorde du?

— Vi gjorde nye opptak etter at (produsent) Tony Mansfield dro, men det ble aldri nevnt på platecoveret. Jeg koret også på noen av sporene og spilte keyboard på sangen «Hunting high and low». Jeg hadde 18 dager på meg for å gjøre platen akseptabel for Warner, og jeg mener jeg hadde suksess hvis du ser på salgstallene! sier John Ratcliff om platen som solgte over 10 millioner eksemplarer, desidert mest av bandets utgivelser.

Briten, som fortsatt lager egen musikk og spøker med at han «i fremtiden kanskje vil kjempe mot Harket på hitlistene», avslutter:

— Jeg vil at du skal skrive at jeg ikke gir bandet skylden for noe som helst av det som skjedde. De var nykommere i 1985, og forsto ikke hvordan denne businessen fungerte.

Da Paul Waaktaar-Savoy får høre hva Ratcliff har uttalt, sier han:

— Jeg er nok ikke enig i alt av det John sier, men det er liten vits å rippe opp i alt det nå. Han har rett i at det så mørkt ut en stund da plate-budsjettet var brukt opp og vi bare hadde syv låter å vise fram. Vi mikset fem av dem frem til sin endelige versjon. Han mikset de to siste uten og si fra til oss, av en eller annen grunn.

Hjemme i a-ha-museet

I dag er ikke a-ha-samleren P.A. Stenersen så opptatt av konflikten i forkant av Hunting High and Low-suksessen. Da han åpner hjemmet sitt utenfor Moss for Aftenposten nesten fire år etter «aksjonen i London», blir han fortsatt oppspilt av å snakke om det han utrettet sammen med Hopkins.

P.A. Stenersen har det mange mener er verdens største a-ha-samling. At det ble en ny sang ut av materialet han hentet i London i 2011, kommenterer han slik: - Det er langt forbi sjukt!
Robert Veiåker Johansen

— Jeg er ikke viktig her. Men jobben som er gjort er viktig. a-ha er det største som har skjedd i norsk pop- og musikkhistorie. Vi var redd for at alle de gamle opptakene skulle forvitre. Det er ikke lagringsvin vi snakker om. Det var så herlig at vi kunne gå inn og få ut alt så stille og rolig, sier han og fortsetter:- a-ha og John Ratcliff hadde stått steilt imot hverandre i et tiår. De greide ikke å ordne opp selv. De eneste som tjente på det var advokatene. Derfor ordnet Hopkins og jeg en avtale med manager Harald Wiik, slik at vi fikk kjøpe materialet fra Ratcliff til en fornuftig pris.

Wiik bekrefter: - Det er ingen tvil om at hele bandet sto bak P.A. Stenersen i denne prosessen. Hans entusiasme og gjennomføringsevne hadde stor betydning for at det løste seg. Det var nyttig at det var en som var nøytral og bare opptatt av å bevare materialet som gjorde dette.

P.A. Stenersen viser Aftenposten det private «a-ha-museet» sitt. I annen etasje står hyllemeter etter hyllemeter med a-ha-utgivelser. Det holder ikke med én versjon av Scoundrel Days , en samler må ha minst én versjon fra hvert eneste land i verden platen ble utgitt i. Slik fortsetter det, helt opp på loftet over garasjen, der restlagrene fra nedlagte platebutikker av ethvert produkt som kan ha noe med a-ha å gjøre befinner seg.

— Se, en sykt sjelden single. Den ble trykket i bare 1000 eksemplarer. Restopplaget er her.

- Hva svarer du når folk sier at du er gær’n?

— Jeg er jo det!

A-ha, pakke på døren! Mens Aftenposten er på besøk, får P.A. Stenersen en pakke med et innhold han har ventet lenge på. Mens Aftenposten var på besøk, fikk P.A. Stenersen en a-ha-pakke på døren.

Det ringer på døren. Han åpner, og budet utenfor sier «pakke til Stenersen». P.A. Stenersen vet hva det er, men ser likevel ut som et barn med bursdag da han pakker opp testpressingen av «super deluxe»-utgaven av Hunting High and Low – fire CD-er og en DVD – tre måneder før den kommer for salg.Stenersen sier det ikke høyt. Men på disse platene er mye av låtmaterialet han reddet i London i 2011.

Rocker igjen i Rio

Denne uken stilte Paul Waaktaar-Savoy, Magne Furuholmen og Morten Harket sammen på Union Scene i Drammen for å øve. Snart fem år etter «avskjeden» i Oslo Spektrum i desember 2010, er a-ha i gang igjen. Første comeback-konsert er i Buenos Aires 24. september. Så: Rock in Rio tre dager senere.

Paul Waaktaar-Savoy, Morten Harket og Magne Furuholmen forteller om sitt andre comeback på pressekonferansen i Berlin i mars i år.
BERIT ROALD, SCANPIX/NTB

Den samme festivalen der bandet i 1991 spilte for 198.000 mennesker, en verdensrekord i betalende publikum som først ble slått 12 år senere.— Jeg både gleder og gruer meg. Vi kommer sikkert til å bli ganske på tuppa før vi går på, men det er som regel et veldig vennlig innstilt publikum i Rio, sier Waaktaar-Savoy.

Listen for Cast In Steel Tour teller så langt 35 konserter. Det blir flere, også i Norge i løpet av 2016, uten at steder og datoer er satt. For i forbindelse med sitt tiende studioalbum på 30 år har Paul Waaktaar-Savoy, Morten Harket, Magne Furuholmen og manager Harald Wiik underskrevet en formell samarbeidsavtale som forplikter dem i to år.

Når musikken mister noe

Selv om Waaktaar-Savoy ikke hadde lyst å oppløse bandet i 2010, er han ikke bare fornøyd med det han omtaler som «bandpolitikken» i a-ha.

— For to år siden kom Morten til studioet mitt i Brooklyn og sang på 10-12 låter som jeg hadde lyst til å spille inn. Det var egentlig den beste delen av denne platen for meg. Vi gjorde det uten at noen andre visste det, og uten deadlines og hele den pakken. Det var på en måte å sette alt tilbake til perioden i London, og vi hadde ingen forpliktelser.

Det er veldig vanskelig å tenke at dette er a-ha. Det virker på meg som det er tre forskjellige ting - som man kaller a-ha.

- Så ingen dere sammen og tenkte at nå er ting på gang?

— Nei. Magne visste, men han var jo «busy» med andre ting, sier Waaktaar-Savoy.

Ett år senere hadde det gamle maskineriet fått fart. Innspillinger, diskusjoner, møter, men også sterke egoer.

— Da begynner den delen jeg liker minst. Da er det masse bandpolitiske ting, og da merker jeg at det skjer ting med musikken som jeg ikke liker. Den mister veldig mye for meg. Det som var lett i starten, blir…, sier han og leter litt etter ordene før han fortsetter: - Det blir så mye støy rundt.

- Hva skaper støyen?

— Nei, altså... Når du har en låt, så er det noe uvørent, en ting som du må hjelpe frem, og det er veldig mye som kan gå feil på veien ut. Og som regel gjør det det.

- Hvor ofte, i 9 av 10 tilfeller?

— Ja. Sånn er det.

Krevende innspillinger

- Er det da du savner tiden det står om i dagbøkene, da det ikke var så mye bandpolitikk?

— Det er ikke bare politikk, men alt som kan skje. Det er mange deler du må finne for å få kabalen til å gå opp, ikke sant? Så for å beskytte mitt eget «sanity» tenker jeg alltid på låtene som de ble skrevet, akkurat i det øyeblikket jeg hørte dem første gang i mitt eget hode. Slik tenker jeg også om førsteplaten vår. Jeg sitter ikke og hører på gamle ting hele tiden, men når jeg hører en låt fra når som helst og den overrasker meg, så er det ofte «å, var det sånn den ble?»

- Fordi du husker følelsen fra da du skrev den?

— Ja, du hører et visst arrangement oppe i hodet, og så er det blitt noe helt annet. Men sånn er det.

- Var det vanskelig å spille inn denne platen?

— Den første etter at vi begynte på igjen, Minor earth, major sky (2000), gikk egentlig ganske greit. Alt etterpå har vært krevende.

- Og denne?

— Også ganske krevende, men nå er vi jo vant til det. Men det er veldig vanskelig å tenke at dette er a-ha. Det virker på meg som det er tre forskjellige ting - som man kaller a-ha. Sånn blir det ofte til slutt, mange band gjør det slik. Men jeg savner jo følelsen av at vi er i samme studio og jobber på samme låt i nåtid.

- Har dere ikke spilt inn noe på denne platen sammen?

— Ehh, nei. Nei.

- Når du hører igjen de tre første albumene, tenker du det samme?

— Nei, for da hadde vi så og så mye i innspillingsbudsjett og måtte gå inn og håpe at det var nok. Nå er alt forandret, og du kan sitte og spille inn her og spille inn der. Du har ikke den samme greia av at du har ett medium som du må jobbe gjennom.

- Tre artister som bidrar fra hver sin kant – forstår jeg deg riktig at du sier at noe er mistet på veien?

— Det du i alle fall mister, er hvordan denne platen er blitt. Jeg tror jeg må ha en skikkelig pause før jeg hører den igjen. Dette er ikke to måneder der du går inn og gjør en innsats og så er du ferdig. Du hører så mange versjoner og så mange forskjellige ting, og til slutt tenker du: «Ok, hva endte vi opp med, liksom?». Var det den tiende versjonen tilbake som var kul, eller er det den vi endte opp med nå?

Paul Waaktar-Savoy har hatt det fint i de årene a-ha har vært oppløst. Han har levd familielivet i Brooklyn i New York, og har fulgt opp den tennisspillende sønnen Augie.
Tor Stenersen

— Bryr du deg mye om hva andre synes om det dere endte opp med?- Egentlig ikke. Nei.

- Gjorde du det før?

— Egentlig ikke, for det var som regel slik at hvis du fikk frysninger av en låt, så var det en hit, eller i alle fall suksess. Vel, dette er kanskje ikke helt riktig, men uansett om det var en hit eller ikke, så var du fornøyd med den fordi du fikk frysninger.

- Har du fått mye frysninger nå?

— Jeg har fått frysninger av låtene, jeg var happy med låtene jeg skrev, men om jeg får frysninger av der vi endte opp? Som sagt, det må jeg ta … spør meg om ti år.

Fra notatboken til nyplaten

Én av de 12 låtene på den nye Cast of Steel har en spesiell historie.

Den kan kobles direkte til årene hos John Ratcliff i Rendezvous studio og med P.A. Stenersens London-utflukt i 2011. For da Paul Waaktaar-Savoy bladde i sine gamle notater, oppdaget han en låt han hadde glemt. En tekst fra 1984: «She’s humming a tune».

— Da jeg fikk tilbake bøkene, så jeg teksten, og husket «den, ja, den var kul». Da tenkte jeg at det ville være kult å spille inn akkurat den nå, sier Paul Waaktaar-Savoy.

31 år etter at den ble skrevet, og fire år etter at den ble kjøpt fri i et advokatkontor i London, er teksten blitt spor nummer 9 på a-has comeback-plate.