Et par gode råd om hva du kan gjøre hvis du lengter ut — men av ulike grunner ikke får stablet deg ut av byen, eller ikke engang ut av blokka:

Tips 1 - for fjellgeiter i byen. Ok. Kanskje savner du fjell. Luft. Utsikt. Men det du har, er en blokk. I en altfor flat by. Da vet jeg hvordan du har det. For jeg liker fjell. Passe høye, norske fjell.

For å klare å komme til topps på dem trenger jeg jevnlig motbakke, høydemetere. Trenger hard, tung fjellhjertedunk. Men så er det sen høst. Det regner. Det kjennes som dager og år til neste skikkelige turmulighet.

Forpliktelser og gjøremål og ansvar som gjør at man ikke bare kan stikke fra byen på nullkommaniks til enhver tid. En dag regnet bare fortsatte, lengtet jeg hardere og kjente at jeg var helt på grensen. Til å bli desperat. Da tok jeg på de gode skoene og gikk likevel. Ut av døren. Du kan gjøre det samme:

Sekken fylles med absolutt hva som helst passe tungt. Du kan slenge på en vannflaske, litt sjokolade også. Eller bare droppe hele børen. Og så er det altså bare å gå. Ut av leiligheten, bortover til trappen - eller til noen du kjenner som kan slippe deg inn i blokken sin.

Så oppover, ett trappetrinn om gangen. Etter noen etasjer kan du prøve to trappetrinn i slengen, for variasjonen. Prøv å holde et passe jevnt tempo. Treffer du på noen, naboer eller ansatte i post- eller renholdsbransjen, for eksempel, bare si hei og lat som ikke noe spesielt. Nynn gjerne en fjelltraversang om du har pust til det.

Møter du de samme folkene igjen, bare fortsett å smile. Ikke prøv ikke å se rar ut, for det er de som prøver på akkurat det, som alltid ser merkeligst ut. Tredje etasje, fjerde, femte - gå så høyt du kan og orker, helt til topps. Og er det en takterrasse eller mulighet for å komme seg ut på taket der, må du gå ut.

La regn og vind treffe ansiktet. Løft armene og la et urbrøl gjalle over byen, la det fare med høstværet og klaske på ruten til alle andre som sitter med bøyde hoder og lengter ut og opp og nord og vest, de òg. På vei ned igjen kan du ta heisen om mulig. For å spare knærne. Du kan stå på ett ben i heisen hvis du vil og det ikke er noen and­re der. Jeg gjorde det, og det var like før jeg gaulet kykeliky, men jeg gjorde det ikke. Jeg trente balanse.

Gjenta turen opp så mange ganger du vil. Blir du sulten eller tørst eller må på do, er det bare å legge inn en avstikker til leiligheten eller en hyggelig nabo. Det er ingen skam å snu i fjerde etasje, iallfall ikke etter syv turer til ellevte. Om du har krefter igjen etterpå og er nysgjerrig på hvor langt og høyt du har gått, kan du ta tommestokken og måle avstanden mellom etasjene. Til slutt kan du smile til deg selv i speilet - og takke for en uforglemmelig tur.

Altansoverne. - Kanskje får vi se stjerner. Eller engler, sa lillebror (th). ­ - Dette er kult, sa storebror.
Tom A. Kolstad

Tips 2 — for stjernekikkere/utesovere. Ok. Kanskje lengter du bare etter luft. Nattehimmel. Stjerner. Og synes det ble lite av den slags på fjellturen i blokka. Da er det bare å vente til kvelden.Åpne døren til balkongen. Spis gjerne kveldsmat der. Og så: Flytt ut.

Du kan re opp, pøse på med dyner og soveposer og alt som er mykt og varmt. Dette er også et genialt sted å teste soveposer. Frysefølelse er nemlig veldig subjektivt, du kan ikke alltid stole på anvisningen i posen. Og blir du kald, kan du gå inn og hente et ullteppe til. Kanskje har det sluttet å regne, kanskje ikke.

Og hvis ikke er det bare å legge en presenning over hele sulamitten inkludert deg selv og ev. kjæreste og/eller barn. Lurt at nesetippen stikker ut.

Lue og hals og votter er deilig når det er minusgrader. Og så er det bare å hvile. Puste i ekte luft. Se på skyer eller stjerner eller gatelykter, lytte etter rare lyder. Om lydene blir for høye, bruk ørepropper.

Vær obs på at overnatting her kan være vanedannende. Vi ble liggende i ukevis.