Det var Toppen Bech som ringte. Det var tidlig 70-tall. Kunne hun tenke seg å ha en spalte i Alle Kvinner hvor hun skrev om kvinnehelse? En slags underlivets Klara Klok? Babill Stray-Pedersen sa ja på én betingelse: Det skulle ikke være noe synsing. Svarene måtte være vitenskapelige, men gjerne folkelige i formen. Dette måtte være folkeopplysning.

Slik ble hun Norges første kvinnelige «uke­bladlege». Datidens nettdoktor. Hennes mannlige kolleger fnøs foraktelig. De mente hun ville ødelegge sitt eget gode navn og rykte. Legestandens status. Hun visste at de fulgte henne med argusøyne og leste alt hun skrev. Ikke fordi de syntes det var interessant, men for å finne noe de kunne ta henne på.

Hedret

Spalten ble en kjempesuksess. Først i Alle Kvinner, senere i Hjemmet. I 17 år holdt hun på. Brevene hun ikke besvarte i den ukentlige spalten, arkiverte hun i en boks under sengen. Senere katalogiserte hun dem. Laget hullkort med alder, hvor de kom fra i landet og spørsmålene de hadde. Det ble starten på hennes forskerkarrière. Og senere hennes internasjonale karrière. Den som i dag er kronet med æresdoktorater i både Belfast, Buenos Aires, Riga og Zimbabwe. Det er likevel ikke på disse universitetene, men i felten hun har satt de viktigste sporene. I noen av verdens verste land har hun bygget opp forskningssentre og gitt råd om kvinnehelse, infeksjoner og fødselshjelp. I vår ble hun igjen hedret for sin globale innsats, og utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Tilbake til røttene. En rød sportsbil svinger inn på den gruslagte gårdsplassen på Stein skole. Ut stiger Babill Asbjørg Johanne Valen-Sendstad Stray-Pedersen (71) på høye hæler. Den hvite T-skjorten er dekorert med fargerike sommerfugler, rundt halsen henger et ruvende perlekjede. Håret er satt opp i den karakteristiske toppen, og i vesken ligger en hatt og flere silkeskjerf. I tilfelle det skulle bli bruk for det.

— Hei, dere er kommet allerede! Er det ikke fantastisk her?

Stray-Pedersen slår ut med armene og kan nesten ikke vente med å vise oss stedet der det hele startet. Eventyrskolen. Det var her, på Nes på Romerike, hun forsto at det var legegjerningen hun skulle vie sitt liv til. Det var her hun sugde til seg kunnskap, ble analytisk, nysgjerrig og kreativ. Det var her hun lærte seg å opptre - og senere forelese.

— Jeg visste tidlig at jeg måtte bli ett av to: Enten kunstner eller lege. Da jeg var ferdig på gymnaset, søkte jeg både Statens kunst- og håndverksskole og medisin. Jeg kom inn begge steder, men valgte medisin, sier hun og inviterer oss inn på omvisning i sitt barndoms paradis.

Begynnelsen: - Her, blant kunst og malerier og med fantastiske lærere, ble jeg formet til den jeg er i dag, sier Babill om barneskolen Stein skole på Romerike -også kalt Eventyrskolen.

Et lite stykke Norge

For Stein skole er bokstavelig talt en eventyrskole. Den hvite, toetasjes trebygningen, omgitt av grønne gressplener, prydbukser og duftende roser, var bygdas barneskole fra 1912 til 1972. I 1930-årene overtok Erling Elverhøy som skolestyrer. En ung og ambisiøs hedmarking, samfunnsengasjert og en stor beundrer av Henrik Wergeland. Han var overbevist om at estetikk og kunst hadde en oppdragende effekt på barn. Han allierte seg med sin gode venninne, forfatter Ingeborg Refling Hagen. Hun var sterkt engasjert i kulturell opprustning av barn, den såkalte Suttung-bevegelsen. Med hjelp fra kjente norske kunstnere, som Reidar Aulie, Dagfin Werenskiold og Henrik Sørensen, ble skolen malt og dekorert. Fabelaktige veggmalerier, rosemalte trapper og blå og rosa klasserom og pulter. På vegger og på møbler er det sirlig skrevet inn verselinjer og litterære ordspråk. Babill gikk her fra 1950 til 57.

Foreldrene drev gård på Nes. Faren var både advokat og landbruksutdannet, moren utdannet seg først til sykepleier — deretter politi. Hun var veldig sosialt interessert og kurset lokale kvinner i førstehjelp.

— Jeg var med, og var «dukken» som ble bandasjert, minnes Babill.

Det var i denne perioden hun hørte de spennende historiene om bestemoren som var født i Afrika, og om oldefaren, misjonspresten som gikk i Livingstones fotspor. Det var også i denne perioden hun leste i avisen om fattige barn i Afrika, og slukte alle artik­ler hun kom over av Albert Schweitzer. Så en dag dukket hennes store helt opp i Oslo. I 1953 hadde Schweitzer fått Nobels fredspris. Høsten etter kom han for å holde sitt Nobel-foredrag.

Det spesielle møtet

Det hadde regnet og sluddet hele dagen. Babill var ti år, hun tviholdt på en blomsterbukett - og nektet å gå hjem før hun hadde fått overrakt blomstene. Etter mange timers venting ble hun geleidet inn bakveien. Der, foran orgelet i Trefoldighetskirken, satt den tyske legen, filosofen, musikkforskeren og orgelkunstneren. På den tiden ga han en rekke konserter i Europa for å finansiere sine sykehus i Afrika. Albert Schweit­zer tok vennlig imot henne.

— Han spurte hva jeg ville bli når jeg ble stor. Lege, som deg, svarte jeg andektig.

Liten pike

15 år senere var Babill Stray-Pedersen ferdig utdannet lege. Hun hadde også rukket å gifte seg og få fire barn. To av barna ble født under studietiden. Permisjoner var det ikke snakk om. Hun fullførte medisinstudiene på normert tid, og én eksamen tok hun en knapp uke etter at hun hadde født.

Dette var også før prevensjonens tid: — Jeg traff Sverre under studietiden, vi bodde på samme studenthjem på Sogn. Jeg ble selvsagt gravid. P-piller eller spiral eksisterte ikke.

Det var også før pappapermisjonens tid: - Vi hadde etter hvert fått fire barn. Sverre jobbet med doktorgraden og jeg jobbet, underviste studenter og forsket. Vi hadde en avtale om at han skulle ta ansvar for ungene i helgene, så jeg kunne lese. På ukedagene var ungene mitt ansvar.

Familieferie på hytta på Sørlandet

Mens hun ammet, løp hun mellom jobben og hjemmet flere ganger daglig. Jobben som ukebladlege var et kveldsprosjekt — etter at ungene var i seng.

Kongefamiliens livlege

Arbeidsjernet Babill Stray-Pedersen steg raskt i gradene. Fra assis­t- e­rende legevikar til seksjonsoverlege på fødeavdelingen - og så professor. Først på kvinneklinikken, Aker sykehus og deretter professor I ved Rikshospitalet.

Det var her hun arvet jobben som kongefamiliens «livlege». Hun var på sykehuset både da Haakon Magnus og Märtha Louise ble født, og hadde mange år senere ansvaret for fødslene til kronprinsesse Mette-Marit . Hun er fortsatt dronning Sonjas fortrolige kvinnelege.

Men om dette vil hun ikke røpe en eneste liten hemmelighet. Derimot forteller hun om et helt unikt og nært møte med kong Olav.

— Under en personlig audiens på Slottet tok kong Olav meg til side, flyttet stolen og satte den tett inntil meg. Han lurte på om jeg ville svare på spørsmål han hadde grunnet på i mange år. Spørsmål knyttet til hans elskede kone Märtha, hennes fødsler og hennes sykdom, forklarer Babill.

Rikshospitalet, fyller 60 år

Märtha slet i flere år med skrantende helse og døde i 1954. Olav ble enkemann bare 51 år gammel.

Kongens sorg og savn er noe Babill lett kan identifisere seg med. Bare dager etter at familien hadde feiret ektemannens 60-årsdag på Bali, falt Sverre Stray-Pedersen om hjemme i huset på St. Hanshaugen. Hjertestans. Helt uten forvarsel.

— Det var grusomt. Jeg hadde to valg, enten å gå nedenom og hjem, eller konsentrere meg om det jeg kunne. Hjelpe andre, formidle kunnskap.

Erobrer verden

Hun valgte det siste. Parallelt med toppjobben på Rikshospitalet fortsatte hun å reise verden rundt. Dels etter invitasjoner fra WHO, FN, NORAD, statsledere og universiteter. Dels på eget initiativ. Ut i felten i noen av verdens verste land. Myk mot kvinnene som trenger hjelp, hard mot statsledere hun mener ikke tar kvinnehelse, barnedødelighet og infeksjoner på alvor.

Nesten som et enmannsforetak kjøper hun brakker som hun innreder til helsestasjoner og forskningsklinikker. Hun smugler inn penger i brystholderen, og setter de lokale i arbeid.

— Jeg har sett det meste, sier Babill da vi treffer henne igjen på Rikshospitalet. Jeg har ikke jobbet direkte i krigssoner, men jeg har mange prosjekter i land med borgerkrig og tunge konflikter.

Babill Stray-Pedersen raser fortsatt rundt i gangene på Rikshospitalet, til tross for at hun forlengst er pensjonert. Sparkesykkelen er et takknemlig fremkomstmiddel etter at hun skadet foten for noen år tilbake.
Kolstad, Tom A.

Hun tar imot oss på sparkesykkelen — et egnet fremkomstmiddel på en arbeidsplass med kilometerlange korridorer. Sykkelen er ikke stadiet før gåstol, men praktisk fordi hun sliter med et ødelagt ben etter at hun brakk ankelen på jobb i Turkmenistan. Der hadde hun sett nok til ikke å ville la seg operere.

Turkmenistan er bare ett av landene der hun har prosjekter gående. Her sørget hun for at mødredødeligheten ble halvert på noen år. I Baltikum og Russland har hun hjulpet myndighetene med å lage retningslinjer innen kvinnehelse. I Zimbabwe og Tanzania har hun flere store HIV- og mor og barn-prosjekter gående. Så er det Nepal.

Et av Babills siste prosjekter er i Nepal.

Her oppdaget Babill og forskerne at gravide i enkelte områder daglig drakk risbrennevin med en alkoholstyrke på opptil 40 prosent. «Mor blir så glad, og da blir barnet glad», ble de fortalt. Nå har de undersøkt 9000 gravide fra by og land, og er stort helseopplysningsprogram er iverksatt.

Aktiv pensjonisttilværelse

Stray-Pedersen er blitt pensjonist og professor emeritus, men har aldri vært mer aktiv. Hun holder fortsatt forelesninger og er veileder for 14 lokale doktorgradsstudenter, som kommer fra land hvor hun har helseprosjekter gående. Når de er i Oslo, bor de alle privat hos Babill.

— Det skulle bare mangle, jeg har stort hus, sier hun. Og prosjektpengene deres holder lenger.

— Mitt motto har alltid vært hjelp til selvhjelp. Jeg er 71 år, og skjønner at jeg ikke kan holde på med dette evig. Jeg har forsøkt å tilrettelegge og veilede. Når studentene er ferdige, blir de ledere. De er fremtiden og håpet for sine land.