Så satt man her ved Wessels plass.

I det samme lokalet der husmødre har sladret siden 1800-tallet, hvor forretningsmenn har sikret millionavtaler på bakrommet og en statsråd æreskjelt personalet for kaffeprisen (16 kroner den gang). Og så var det gigolo-ryktet, som stedet aldri er blitt kvitt, men mer av det senere.

Marsipanlokk og svin på skogen

For dette er ingen gjennomsnittlig kaffebar. Dette er byhistorie med kjempestor B, et møtested med bredstripet, engelsk tapet og fire meter under taket, for fruer og barn, gentlemen og spilloppmakere, et hi for de frosne, et skjul for stortingsmenn med svin på skogen, og backstage for ektefolk på utro tokt.

Et sted for belønning og deggende ro, lys og luft til hodet og søte ting i ganen. Tunge marsipanlokk og ildrød jordbærgelé, eller hva med en karbis-blings og kald pils, min gode mann?

Mange takk, men like fordømra: Snart er alt det slutt. I alle fall for en stund. Etter 133 år skal bygården Prinsens gate 26 bli ny. Halvorsens Conditori stenger dørene 17. mai. Pessimistene tror Halvorsen, slik vi kjenner den, aldri kommer helt tilbake.

Så nikk til stamgjestene — søstrene Lillian Skovli (81) og Astri Hessan (90), som har møttes her på «halvveien» mellom sine respektive hjem på Lørenskog og Høvik i Bærum, i uke etter uke, år etter år, i alle fall siden guttungene til Lillian ble trillet i vogn, og nå er Tom 57 og Terje 52, så ja - det er blitt noen besøk. De sier mellom munnfuller med valnøttkake:

Astrid Herran (t.v.) og Lillian Skovli er søstre og har vært stamgjester i over 50 år.
Kolstad, Tom A.

«Hvor skal vi gå henne nå’a?»

Nostalgi

Vi mennesker er romantiske dyr, og når elskelige, gamle forretninger trues, kvesses klørne.

Det nesten 400 år gamle Svaneapoteketi sentrum legges ned, melder avisen. «Ikke la det skje!» 149 år gamle Andvord kontorrekvisitaforretning må stenge dørene. «En skam.» Etter 35 år kaster Trapes skobutikk, med spisskompetanse på tykke legger og hammertå, inn håndkleet. «Hvor er politikerne?»

- Dette handler ofte om identitetsforståelse, sier førstekonservator Thomas Walle ved Norsk Folkemuseum.

— Felles referansepunkter knytter oss sammen. Slike ting kan forsterkes i byer. Vi er åpne og positive til nye ting og at bybildet forandrer seg. Men da blir det ekstra viktig at noe også er fast, legger han til.

05Egen bil. Vareleveranser ble enklere da bilen kom.
Kolstad, Tom A.

Erling Dokk Holm, førsteamanuensis og byforsker ved Markedshøyskolen, trekker frem N-ordet.

— Mange synes nostalgi er en dårlig egenskap. Men jeg tenker at nostalgi er fint. Det er det som gjør at vi holder fast i mennesker og steder, lager tradisjoner og ritualer, sier han, og legger til:

— Vi må se engasjement som kjærlighet til det stabile og forutsigbare, det som har karakter. Hvis Narvesen-kiosken under Egertorget var blitt lagt ned, ville det ikke fått noen oppmerksomhet. Men med stedene som har historie og sjel, blir det noe annet, sier Dokk Holm.

Som for eksempel Halvorsens Conditori. Selv reagerer han slik:

— Hva, skal det legges ned? Nei, nei!

Kos og mingling

Vi koser med gjestene, vet du, sier Georg Franz Duller (65) og gnir seg under hvite øyenbryn. Innehaveren av Halvorsens Conditori sitter på kontoret med papirarbeid, absolutt ikke hans favorittgeskjeft.

Duller vil helst være på kjøkkenet og dandere rekesmørbrød, eller aller helst - ute blant gjestene. Mingle, prate, kose, ikke minst med den eldre garde - stamgjestene. De er mange, gjerne nøysomme, kjøper sjelden så mye, men ofte det samme. Duller anslår at de står for 30 prosent av omsetningen.

- Grunnstammen må tas vare på, pleies og vedlikeholdes. Når de føler seg vel, føler jeg meg vel. Er jeg litt trist en dag, går jeg ut til dem. De bygger meg opp. Helt uten at de vet det, sier Duller.

For 36 år siden kom den Graz-fødte østerrikeren over en annonse fra Halvorsens Conditori i Aftenposten. Daværende eier John Tobiasson slet tungt med omsetningen. Langvarige byggearbeider i gaten var nær ved å knekke den da 97 år gamle bedriften, som ble startet av konditor Hans Halvorsen tilbake i 1881.

Georg Franz Duller duller med stamgjestene sine.
Tom A. Kolstad

Tobiasson ansatte en ferskere, sulten konditormester. Og Georg Franz Duller fikk raskt sving på kakene. Omsetningen vokste. Åtte år senere, midt i jappetiden, kjøpte han konditoriet for 5 millioner kroner.

Mange historier. Resten er i grunnen historie, og dem er det mange av. For eksempel dette gigoloryktet.

Historien vil ha det til at unge menn, «melkebarter», som noen kaller dem, frekventerte Halvorsens Conditori på jakt etter eldre kvinners kroppslige sympati. Trikset var å sette kaffekoppen opp ned. Gjorde kvinnen det samme, møttes de utenfor, og spaserte til egnet sted.

Sant eller ikke — rykter er seiglivede saker. Senest i fjor ble en jypling observert med snudd kopp og flakkende blikk. Invitasjonen gikk upåaktet hen.

- Vi lar dem snu koppen, og ler av dem etterpå, sier Duller.

Overlevd mye

Halvorsens Conditori er én av få levninger fra konditorenes glansdager i Oslo. Dette var fruenes domene, kafeene og ølstuene eide mennene.

Mange av konditoriene forsvant på 1960- og 70-tallet. Men Halvorsen har overlevd to kriger og mengder med kriser, sanering og byfornyelse, stått imot konkurranse fra kjøpesentre og kaffebarer, ran og overfall.

Duller har selv vært i tre-fire slåsskamper - én gang jaget han innbruddstyver ut med innstendige brøl og en spaserstokk høyt hevet.

— 133 år - hva er suksessoppskriften?

— Tilfeldigheter.

— Kun det?

- Njei, men mye. I etterkrigstiden var det for eksempel vanskelig å få tak i sukker. Men Tobiassons onkel drev Sunda-fabrikken, og her klarte han å få nok søtning til å lage konditoriets populære honningbomber. Køene sto fra konditoriet og ned til Standard, sier Duller. Han legger til ett ord: «Kontinuitet».

afp000653786-u9hryJP6td.jpg
Kolstad, Tom A.

— Min revisor sa en gang: «Kunden MÅ kjenne seg igjen.» De vil på død og liv ha det samme som i fjor. De vil ha et fast holdepunkt, sier konditoren.

Derfor ligger napoleonskaken, valnøttkaken og linsene med marvpostei innbydende i disken, slik de alltid har gjort.

Og derfor sitter Sven Ekholt ved sitt faste bord - nummer 46 - også i dag, slik han gjør minst tre ganger i uken, mannen som snarere kaller seg «byrotte» enn «byoriginal», for han er trill rund, forklarer han, men han har alltid vært sprek i flesket, den tidligere triatleten, men nok om det, for akkurat nå er han bekymret for stamstedets skjebne, så han nipper til kaffen og prater som en foss.

Frykter for sjelen

— Jeg kjenner lusa på gangen, sier Ekholt, som i nesten 15 år kjempet mot markedskreftene for å unngå at bygården hans, Mauritz Hansens gate 6 på Bislett, ble revet. Han vant til slutt, og det ble laget en bejublet dokumentarfilm om Ekholts korstog.

— Det var fem aspekter ved den kampen: Bygningen, økonomien, forvaltningen, det miljømessige og det menneskelige. Det samme gjelder egentlig med Halvorsens Conditori, sier Ekholt.

17. mai blir siste driftsdag for hans stamsted. Da ruller anleggsmaskinene inn. Bygården som konditoriet ligger i, eies av Stortinget, som trenger mer kontorplass, og gården skal rehabiliteres. Konditoriet har fått ny kontrakt, og gjenåpning skal skje ved årsskiftet 2016/2017.

Men Ekholt frykter at Halvorsen aldri blir det samme:

— Jeg er redd det ikke blir et sted for alle, men for en engere krets. Kanskje en kantine for dem med kontor her nede, eller noe. Det har skjedd andre steder.

Mister ikke troen

Georg Franz Duller ønsker ikke å rokke ved noe. Men han får mind-re plass, så annerledes blir det uansett.

— Noe blir borte på veien. Slik er loven. Men jeg mister ikke troen. Da har du tapt, sier han og skotter bort på en svart plastmappe. Det er den han forakter mest av alt.

Der ligger oppsigelsene til de 19 ansatte, som han egentlig skulle sendt ut for lenge siden. Men det orker han ikke, så oppgaven er satt bort.

— Du kan banke meg opp uten å få en tåre ut av meg. Men dette smerter meg. De ansatte, de har båret meg gjennom alle disse årene, sier Duller med ru stemme. Han reiser seg og åpner kontordøren.

Der ute fylles bordene opp. Det summer.

Twitter: @bjehalv