Det tok noen sekunder før Javad Parsa forsto at motivet han hadde brukt hele dagen på å lete etter, akkurat nå befant seg rett foran kamera­linsen hans. En ung kvinne på Frihets­plassen i Teheran, med hijaben trukket vågalt bakover så det brune­ ­håret kom til syne, sto rolig med armene i ­været og ­viste V-­tegnet med begge hender.

Gjennombrudd. Under de voldsomme demonstrasjonene i Teheran sommeren 2009 trosset Javad Parsa fotoforbudet og gikk ut i gatene. Noen uker senere så han bildet sitt på Time Magazines forside. - Jeg ble både stolt og redd, sier Javad.
Javad Parsa / TIME

Det var midten av juni 2009, ­president Mahmoud Ahmadinejad var akkurat blitt gjenvalgt, og millioner av iranere strømmet ut i byen for å ­demonstrere. «Ned med diktatoren!». Protestropene ­ljomet gjennom gatene. Mange bar plakater til støtte for den ­reformvennlige kandidaten ­Mir-Hossein Mousavi. Javad jobbet som fotograf for det nasjonale nyhetsbyrået Fars, men var der på eget initiativ. Da redaksjonen hadde fått beskjed om at all dekning av demonstrasjonen var forbudt, tok han sommerferie og løp ut med ­kamera rundt halsen. Kvinnen sto rolig og så på ham mens ­folkehavet bølget rundt dem. ­Javad løftet apparatet og knipset.— Det er det viktigste bildet jeg har tatt, men også det som har kostet meg mest. Av og til lurer jeg på om det var verdt det, sier Javad Parsa (29).

Innkalt på sjefens kontor

I en blokkleilighet på Kjelsås­ i Oslo, med utsikt mot grønne fotballbaner og villa­bebyggelse, står Javad Parsa på balkongen og speider ­utover hustakene. Veistumpen foran huset er tom og stille. I den lave kveldssolen skimtes Holmenkollen i det fjerne.

— Dagliglivet her er ikke så annerledes enn i Teheran. Vi bor på 70 kvadrat her, jeg bodde på 70 kvadrat der. Forskjellen ligger i omgivelsene. Det var alltid liv i byen. ­Selgere ropte, kafégjester diskuterte, biler tutet. Vi manglet bare to ting i Iran - frihet og en sånn , sier Javad og ­peker på hoppbakken.

Utover sommeren 2009 hardnet de iranske protestene­ til. Folk ble tiltalt for spionasje, anklaget for forsøk på å hjelpe Vesten med å velte regimet. I august oppdaget plutselig Javad at bildet hans fra Frihetsplassen prydet for­siden av amerikanske Time Magazine. Gjennom en ­bekjent i et fransk fotobyrå hadde han sendt bildet ut i ­verden, riktignok med anonym signatur. Noen betaling­ hadde det ikke vært snakk om. Javad forsto raskt hva ­publiseringen kunne bety. Byråsjefen hadde advart fotografene om at de som trosset sensuren, ikke ville bli beskyttet.

— De andre fotografene på kontoret diskuterte bildet, de mente det måtte være tatt av en utlending. Jeg var så stolt at jeg holdt på å sprekke, men kunne ikke skryte, sier Javad.

Den eneste han fortalte det til, var kjæresten Sara.

— Jeg ble glad på hans vegne, men samtidig redd. Han tok en stor sjanse. Det ville forandre livet vårt, sier Sara Parsa (35), i dag Javads kone.

Noen dager senere ble fotografene innkalt til et møte på byråsjefens kontor. På bordet sto et fat med vannmelon, te ble servert i lekre glass. Sjefen smilte, ba dem forsyne seg. Så satte han øynene i Javad.

— Han sa de visste at noen av oss hadde sendt bilder ut av landet og mottatt mye penger for det. At vi hadde solgt landet vårt. «Det er vel ikke deg Javad, for du har jo lovet å ikke ta sånne bilder?». Jeg ble livredd, men røpet ingenting, sier Javad.

Dagen etter kjørte han og Sara sammen til flyplassen i Teheran. Javad kjøpte billett til Tyrkia. De avtalte at Sara skulle komme etter noen måneder senere. I 2010 ankom de Norge som flyktninger. I dag kan de ikke returnere til Iran.

— Vi var sikre på at det skulle bli revolusjon i Iran, at det bare var et tidsspørsmål før vi kunne dra tilbake. Nå har vi ventet i snart fem år uten at noe er blitt bedre, sier Javad.

Neste måned skal lillesøsteren hans gifte seg i hjembyen­ Sari, nord i Iran. Javad kan ikke delta.

— Her er det trygt, men vi går glipp av så mye, sier han.

Se noen av bildene til Javad Parsa :

Fotografen Javad Parsa besøkte restauranteieren Faz Poursohi (52) og familien i villaen deres i Danville, California. Poursohi flyktet etter revolusjonen i 1979 og ble amerikansk statsborger samme år.
Javad Parsa
Fotograf Javad Parsa har besøkt iranere i hele landet. Farshad (32) og Pega (32) er buddhister og bor på Gran i Oppland. De håper at de en gang kan vende tilbake til familiene sine ­ i Iran.
Javad Parsa
Fazel (32) har bodd fem år på mottak i Norge, i påvente av at asylsøknaden hans behandles. Javad Parsa besøkte ham på mottaket i Ås, Akershus. - Det er som et fengsel, og jeg behandles som et dyr, sier Fazel.
Javad Parsa
Soheila (25) på bryllupsdagen i Oslo. Hun ble født i det iranske Kurdistan, men vokste opp i Norge. Hun håper snart å kunne besøke resten av familien sin i Iran.
Javad Parsa

Dro til «Teherangeles»

Helt siden Javad forlot Iran har han dokumentert hverdagen til andre iranske flyktninger. Noen har han fulgt helt siden tiden i Tyrkia, andre er han blitt kjent med i Norge. Felles for dem er at de forsøker å ­finne seg til rette i sine nye hjemland. Fra duftende sitrusblomster i ­Teherans gater til snømåking på Nordagutu. Selv jobber ­Javad som frilansfotograf.

— Iranerne her holder seg stort sett for seg selv. Vi er spredt utover hele landet og har ikke noe felles miljø. De eneste ­gangene vi samles, er når Iran spiller fotballkamp.

Dermed ble kontrasten stor da han for noen måneder siden besøkte det iranske miljøet i Los Angeles, ­eller ­«Teherangeles» som byen også kalles. Av USAs rundt en million iransk-amerikanere bor rundt halvparten i ­California.

— Jeg kunne snakke persisk med alle jeg møtte. Den eneste gangen jeg sa noe på engelsk, var i passkontrollen, sier Javad.

Bildene har han samlet til serien Moments of Freedom ,­ som i fjor mottok hederlig omtale under ­foto­­­konkurransen Årets bilde.

Se flere av bildene fra Moments of freedom:

Tidligere i år oppsøkte fotograf Javad Parsa det iranske eksilmiljøet i California, USA. I San Francisco besøkte han Niosha Dance Academy, der barna får undervisning i tradisjonell persisk dans. Grunnleggeren Niosha Nafei har drevet danseskolen siden 1991. Hennes mål er at den nye generasjonen iransk-amerikanere ikke skal miste kontakten med den persiske kulturen.
Javad Parsa
Banafsheh Akhlaghi (46) er en av rundt 500.000 iransk-amerikanere i California. Etter den iranske revolusjonen i 1979 flyktet mange til USA.
Javad Parsa
Mina Torabzadegan (37) og datteren Diana (11) flyktet til Norge i 2011. Mina var en aktiv feminist i Iran og kjemper fortsatt mot sharialovene. I tre år har hun prøvd å skille seg fra sin iranske mann, uten å lykkes. I Oslo lever hun i et annet forhold, noe hun i Iran ville risikert å bli steinet for.
Javad Parsa
Susanne (34) fra Tyskland og hennes iranske kjæreste bor i Oslo med sine to døtre, lille Alcyone og Zoe Tara (11).
Javad Parsa

— Det er bare de som har mistet håpet om å dra tilbake,­ som stiller opp. De som fortsatt drømmer, vil ikke ha bilder av seg publisert. De vet at regimet følger med, også utenfor Iran, sier Javad.

Det har familien hans fått merke. For fem måneder ­siden fikk Sara og Javad sitt første barn. Inne på gulvet i ­leiligheten ligger lille Liana, sprellende på et koseteppe. Sara ­sirkler rundt datteren som en kurrende duemor. I tiden etter fødselen­ fikk Javads foreldre for første gang tillatelse til å ­besøke sønnen i Norge. Noen dager etter at de ankom, ringte­ lillesøsteren fra familiens hus i Iran. Det hadde kommet et brev fra ­myndighetene.

— De skrev at de visste at foreldrene mine var i Norge,­ at de hadde registrert at jeg var blitt far. De hadde adressen­ vår her i Oslo. Søsteren min ble bekymret, men jeg bad henne­ ­slappe av. De vil bare skremme oss og vise at de har ­kontroll, ­ sier Javad.

Savner lyset

Denne måneden satt iranske og vestlige diplomater ved forhandlingsbordet for å diskutere Irans atomprogram. Det endte med en avtale der Iran forpliktet­ seg til ikke å utvikle atomvåpen. Til gjengjeld skal de økonomiske sanksjonene mot landet avsluttes. Avtalen ­beskrives som historisk og det første steget mot et mer åpent, samarbeidende Iran.

I sofakroken i stuen har Javad tatt datteren på ­fanget. Han tror ikke avtalen vil bety stort for de millioner av ­iranere som lever i eksil.

— Vi kan ikke dra tilbake før regimet er borte. For oss ­finnes det ingen annen løsning, sier han.

For datteren er det annerledes. Med norsk pass kan hun fritt besøke foreldrenes hjemland uten å frykte myndighetene.

— Jeg er misunnelig på henne, sier Javad.

— Ofte har jeg vurdert å kjøpe en flybillett til Armenia, bare fordi den har mellomlanding i Teheran. Ha noen timer på flyplassen der jeg kan gå rundt, se på menneskene, kjenne luften, sier Javad.

— Det er savnet som snakker, sier kona Sara. Hun kommer bort og plukker opp datteren.

— Hvis vi kunne flytte tilbake, er det ikke sikkert vi hadde gjort det. Liana er født i Norge og skal vokse opp her. Her har hun alle muligheter. Det får ikke jenter i Iran, sier hun.

Javad snur seg mot skumringen utenfor.

— En norsk fotograf jeg kjenner, besøkte nettopp Iran. Han fortalte at lyset var helt spesielt. Gulere, nesten ­gyllent, det ga bildene et eget skjær. Jeg tenkte aldri over det da jeg bodde der selv, jeg kjente ikke til noe annet, sier han. - Når jeg en gang kommer tilbake og tar et bilde, vil jeg se om han har rett.

  • Mer leselyst? Her finner du flere saker fra A-magasinet!