— Du har skrevet en svært detaljrik bok på grensen til roman om å bygge et loft. Hva trenger vi å lære av den?

— Den handler om en fiktiv tømrer som ligger tett opp til meg selv. Men det er en erfaringsbasert fortelling om det å jobbe, å være håndverker. Jeg vil vise hva det vil si å jobbe manuelt, og at de som leser den skal tenke – «jøss, dette virker ikke så lett». Jeg vil gi folk som ikke er i bransjen en bedre forståelse og respekt for det jeg og andre håndverkere gjør, for det virker som om folk ikke ordentlig vet. Jeg vil vise frem yrket slik at folk steller pent med det, for det er ikke tvil om at de manuelle yrkene er under et voldsomt press.

- Hva er hovedproblemet?

— Det mest åpenbare er et utdanningssystem som fungerer dårlig for yrkesfagene. Det starter allerede i barneskolen der de praktiske fagene nesten ikke er til stede, mest som estetiske fag. Da kan elevene lite når de begynner på yrkesfag. Det er, litt karikert, nesten sånn at man må fortelle hvilken hånd du skal holde hammeren med. Så møter de to år overveiende med teori, mens de burde lært denne teorien ute i praksis. De faglige behovene er ikke sett fra håndverkernes behov, men ut fra akademiske hensyn. Det er akademikere som sitter i alle posisjoner som bestemmer over utformingen av yrkesfagsutdanningen. Den utdanner ikke fagfolk som er gode nok, og dermed blir yrket oppfattet som en B-vare.

_O9A2181copy_doc6mpewzaand07t15s2hh-Xva2mwi6e4.jpg
Signe Dons

— Hvordan endre det etter din mening?- Det er nødvendig å heve statusen til håndverkerne, og måten å gjøre det på er å lytte til de som kan det – nemlig håndverkerne selv. Kunnskapsministeren skal sette ned en kommisjon for å se hvordan utdanningssystemet kan bli bedre, men det lukter veldig av supperåd hvis du ikke spør de riktige folkene.

- Du går også hardt ut mot byggebransje og næringsliv?

— Ja, entreprise- og anbudsmiljøet er knallhardt i for eksempel byggebransjen. Går du ut på en byggeplass, er det et mindretall som har et normalt ansettelsesforhold. Flere og flere er innleide av underleverandører, og man mister gode fagmiljøer. Jeg vil si at det er mafiatilstander i enkelte deler av bransjene der man driver med manuelle yrker. Det vil si at man underbetaler ansatte eller betaler svart. Hvorfor skjer dette i disse yrkene og ikke i finansmiljøene for eksempel? Det er et uttrykk for holdninger om status som ligger i bunn.

- I fjor skapte du debatt med essayet «De manuelle» i Morgenbladet, der du gikk til angrep på akademikerne for å opptre som arrogante, uvitende og respektløse overfor håndverkene. Hvordan mener du det har kommet til uttrykk?

— Jeg er ikke enig i at jeg gikk til angrep på akademikerne, og jeg mener at det norske samfunnet tross alt fungerer godt – i stor grad takket være akademikerne. Men jeg mener den akademiske kulturen mangler respekt og forståelse for håndverkerne, samtidig med at samfunnet hviler for mye på akademiske idealer og prinsipper. Se bare hva mediene og politikerne diskuterer om fremtidens Norge etter oljen. Hvordan det nye kunnskapssamfunnet skal bli. Det er ikke håndverkeren som kommer deg i hu da. Hvorfor ikke? Hvem skal bygge hus, skoler, veier eller produsere designerens møbelidé? Håndverkerne må i større grad få bidra til den nye oljen.

- Du har uttrykt frykt for et arbeidsliv men en lavklasse som utfører manuelle oppgaver, med en inndeling i overklasse, middelklasse og de manuelle yrkene. Er vi der nå?

— Ja, til en viss grad. Og det skumle er at utviklingen går så fort. Jeg mener utviklingen i utdanningssystemet og bransjekulturen er alvorlig allerede, slik at det vil ta lang tid å rette opp igjen. Jeg vil ta ett eksempel på holdningene til de forskjellige yrkene: Se på all oppmerksomheten ingeniørene får som mistet jobbene sine etter en varslet konjunkturnedgang. En parallell er butikkansatte som samtidig har mistet jobbene sine etter at Rimi- og Ica-butikker legges ned, uten at de har like gode muligheter til å få ny jobb som høytlønnede ingeniører. Jeg er ikke interessert i å starte en klassekrig, og jeg har sympati for alle som mister jobben sin. Men – jeg vil understreke at det er markerte forskjeller i oppmerksomheten rundt hvilke yrkesgrupper som mister jobben. Det sier noe om hvilken status de har.

- Du mener akademikerne ikke har respekt nok for de manuelle yrkene, men går det andre veien også?

— Ja, helt sikkert. Og kulturforskjellen som er der, kan godt være der, det er ikke det jeg mener. Men den store forskjellen er at de sitter i posisjoner der de har innflytelse over oss, og ikke omvendt.

- Du skriver i boken din at «jeg vil gjerne blir vurdert ut fra faget, nesten som om faget er en person». Hva mener du med det?

— Når jeg går på jobb – som oftest dreier det seg om å rehabilitere i gamle bygg – får jeg nesten en biografisk følelse for jobben min. Jeg tenker mye på hvem som har gjort arbeidene langt tilbake i tid og tillater meg å gjøre en kvalitetsvurdering. Jeg visualiserer at det skal dukke opp en person som tilsvarende skal vurdere mitt arbeid frem i tid, og jeg vil ikke ha det på meg at arbeidet er dårlig selv om de ikke kan vite hvem jeg er. Stolthet til yrket ditt blir et spørsmål om å bry seg om det man gjør, og man blir ikke noe god hvis man ikke bryr seg.