En februarnatt i Oslo i 2010 ble Lise voldtatt. Fra det øyeblikket, da han steg opp på henne bakfra, har overgriperen dominert livet hennes.

Flink og glad. Hun hadde alltid hatt sterk psyke. Vært flink. Ofte best. På skolen fikk hun toppkarakterer. En high achiever. I jobben i det private næringsliv jobbet hun sene kvelder og helger, og var blant dem med best resultater. Hun elsket å trene, hadde akkurat fullført et høyskolestudium i idrett, og hadde lyst, langt hår og perleøredobber. Hun var glad og full av overskudd.

Så ble hun voldtatt av en psykotisk, voldelig narkoman, som var dømt fem ganger tidligere for vold, ran og dop. Hun fikk to kjønnssykdommer og et «Å leve med HIV»-kurs — i fall det også skulle ha gått så ille. I årevis siden skulle lukten av svette og Gillette etterbarberingsvann sette kroppen hennes i full alarmberedskap.

Les vår hovedsak:

Dommen kom i høst

Fire år og syv måneder tok det før Lises voldtektsmann i høst ble dømt for voldtekt, samt for vold og trusler mot politiet. Borgarting lagmannsrett dømte ham til fengsel i to år og åtte måneder, men gjerningsmannen fikk rundt ti måneder trukket fra straffen fordi saken hadde tatt så mange år å avgjøre. Lise fikk derimot ingen kompensasjon for de fem årene av livet som bare forsvant.

Hun hadde gjort alt riktig: oppsøkte voldtektsmottaket morgenen etter voldtekten, anmeldte raskt, leverte truse, klær og sko fra seg, så DNA-bevis ble sikret. Hun noterte adressen, fant et telefonnummer og leverte det til politiet.

De fikk alt på et sølvfat, men gjorde lite. For Lise stoppet verden helt opp.

Slik gikk fem år av hennes liv:

Ett år gikk før DNA-testene var klare.

To år gikk før politiet avhørte voldtektsmannen.

Nesten tre år var gått da politiet etterlyste ham i Schengen. I samme periode arresterte de ham flere ganger for andre forhold, men stevnet ham ikke for retten.

Nesten fire år var gått da han ble dømt av tingretten. Han anket. Så brukte statsadvokaten nesten et halvt år på å registrere anken.

Nesten fem år var gått da dommen falt i lagmannsretten.

I retten igjen. Nesten fire år var gått da gjerningsmannen ble dømt. Han anket, men ble dømt igjen. Han fikk strafferabatt for de fem årene, hun mistet erstatningen for tapt inntekt.

Hun drakk. Så husker hun ikke mer

Hun var i godt humør den kvelden, hun skulle ut med to venninner i forbindelse med Oslo Fashion Week. De hadde delt en flaske vin, og litt til, hjemme hos henne. Da hun kom til utestedet, gikk hun til baren og kjøpte en shot til hver. Hun drakk. Så husker hun ikke mer.

Ikke før hun våknet i en seng, med kjolen dratt opp, strømpebuksene (to, fordi det var januar) og trusen på knærne. Den fremmede, skitne mannen penetrerte henne bakfra. Ved siden satt en annen fremmed mann og så på. Lise visste at hun var sterk, og klarte å gripe tak i støvletten som hun så ved siden av sengen. Hun moste den bakover av all sin kraft. Så hardt slo hun at hælen brakk, rett i ansiktet på mannen. Han slapp taket, hun kom seg løs, grep litt klær, støvlettene og vesken sin.

Den andre mannen, han som bare satt og så på henne, hadde han også voldtatt henne? Eller de andre mennene, de hun løp forbi i rommet utenfor — ventet de på tur? Hadde de vært inne i henne, de også? Hun ante ikke. Men hun løp for livet.

Noen kastet sko etter henne, men hun klarte å flykte ned trappene og ut på gaten. Hun ante ikke hvor hun var, men fortsatte å løpe. Adressen, tenkte hun - hun klarte å snu seg for å merke seg den.

Har flyttet seks ganger

I et veikryss, klokken åtte den søndagsmorgenen i februar, fikk hun stanset en bil. Sjåføren kjørte henne hjem. Der ringte hun politiet. De ba henne oppsøke voldtektsmottaket på Oslo legevakt.

Etter voldtekten har Lise flyttet seks ganger. Hun er livredd for at han skal finne henne. Alt er snudd på hodet. Frykten har overtatt livet hennes.

Hun, som var så glad og sterk, tør i dag ikke å gå noen steder alene. Hun beveger seg ingen steder uten trygghetsalarm og klarer bare å bo steder der hun kan løpe rett ut på gaten, i tilfelle han skulle finne henne og komme etter henne. I verste fall kan hun låse seg inne på barnerommet, tenker hun, eller i det store garderobeskapet. Der hun har montert dobbelt lås. På den annen side: Der virker ikke trygghetsalarmen. Hun har alltid, alltid en fluktplan.

Hadde jeg visst hvordan det skulle bli, hadde jeg aldri anmeldt voldtekten. Aldri. Lise
Hos politiet. Hun gjorde alt riktig. Gikk til voldtektsmottaket. Avga DNA-prøve. Anmeldte. Politiet brukte to år på å avhøre voldtektsmannen.
Martin Slottemo Lyngstad

Angrer på anmeldelsenHun gjorde alt etter boken, og vet ikke hva hun skulle gjort annerledes. Bortsett fra én ting: at hun dro til politiet og anmeldte overgrepet. Dét skulle hun aldri ha gjort, mener hun i dag.

— Hadde jeg visst hvordan det skulle bli, hadde jeg aldri anmeldt voldtekten. Aldri. Det ble bare verre. Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli så vanskelig. Jeg ville aldri anmeldt igjen, og jeg kommer aldri til å anbefale noen å anmelde en voldtekt. Selv ikke om noe lignende skulle skje min datter.

Rot forverret skadene. Rotet. Henleggelsene. Feilene. De eviglange årene hun gikk og ventet på om han ville bli dømt; alt dette gjorde ting verre, mener Lise. DNA-bevisene var der jo. Likevel måtte hun fortelle politiet om voldtekten om og om igjen, altfor mange ganger, mener hun selv.

Saken har hatt tre etterforskere

— De flytter. Slutter. Vil ikke jobbe med slike saker. Så da må jeg fortelle den samme historien igjen, i avhør etter avhør. Jeg tror skadene ville vært mindre omfattende om jeg ikke hadde måttet snakke med politiet igjen og igjen over fire år. Dette kunne vært gjort så mye, mye raskere.

Politiet opplyser at saken har hatt tre etterforskere, to etterforskningsledere og en jurist.

— Jeg ville hatt det lettere hvis disse sakene hadde hatt høyere prioritet. Voldtekten har fått ta mange år av livet mitt. I februar ble det fem år. Det slipper ikke taket. Det har så mange ringvirkninger; alt fra at jeg krangler med mannen min og ikke har lyst på sex, til at jeg ikke får boliglån, fordi jeg ikke er i fast jobb. Siden dette skjedde, har jeg måttet leve på foreldrene mine. Jeg gråter så mye fremdeles at barna må være mye hos dem.

Dommen kritiserte politiet

Dommen retter skarp kritikk mot politiet. «Saken er meget dårlig etterforsket ...», heter det. Etterforskningen kalles «meget mangelfull». Det vises blant annet til at:Politiet oppsøkte aldri leiligheten der voldtekten skjedde.

DNA-testene viste match. Likevel tok det mer enn to år før statsadvokaten tok ut tiltale.

Politiet etterlyste tiltalte i hele Schengen, uten å finne ham. Hadde de lett i fengselet i Oslo, hadde de funnet ham der. Han var blitt arrestert flere ganger.

— Ikke verdt det

I en leilighet med fluktmulighet rett ut til gaten sitter en lyshåret jente med perleøredobber. Hun er ikke lenger glad, og hun er ikke lenger uredd. Hun tenker at det ikke var verdt å bruke fem år på å få dømt en voldtektsmann til et par års fengsel. Og hun synes noe er veldig urettferdig:

— Når han fikk strafferabatt for at de hadde brukt så lang tid, burde ikke jeg fått en erstatning for det samme?

Før hadde hun alltid klare mål, sterk psyke og struktur på alt. Nå sover hun med lyset på og trygghetsalarm ved siden av seg. Før var hun kjempesosial. Nå ser hun venner forsvinne, fordi de ikke orker at hun er så deprimert.

Ofte tror hun at hun ser ham på gaten. Og kjenner hun lukten av Gillette etterbarberingsvann blandet med svette, da får hun panikk og tisser på seg.

Skildringene er hentet fra dommer, samtaler med Lise og hennes bistandsadvokat. Lise er ikke kvinnens egentlige navn.


— Skandaløst dårlig politiarbeid

Thomas Benestad, kvinnens bistandsadvokat
MARTIN SLOTTEMO LYNGSTAD

– Å ikke rykke ut til åstedet når et voldtektsoffer like etter en voldtekt gir dem adressen, er skandaløst dårlig, sier Thomas Benestad, kvinnens bistandsadvokat. Han slakter politiets innsats og forstår godt at Lise aldri ville anmeldt voldtekt igjen.– Systemet fungerer ikke godt nok. Konsekvensen kan være at saker feilaktig blir henlagt, eller at de tar altfor lang tid. Men det verste er nok at en del gjerningsmenn som kunne vært tatt, går fri, sier han.

– Samtidig er det kommet mye godt ut av saken. Jeg håper hun tar det med seg i dårlige dager. De fikk tatt ham, han ble dømt, selv om jeg mener både straff og erstatning er for lav. Dette er med på å forhindre at han utsetter andre for det samme. Blir disse gjerningsmennene anmeldt, vil de nemlig ofte stanse. Dét er en god og viktig tanke og en viktig motivasjon for mange.

— Vi legger oss flate og beklager

Politiførstebetjent Ann Kristin Grosberghaugen
MARTIN SLOTTEMO LYNGSTAD

– Vi kan ikke gjøre noe annet enn å legge oss flate og beklage. Dette er ikke bra, sier politiførstebetjent Ann Kristin Grosberghaugen ved avsnitt for seksualforbrytelser i Oslo-politiet.– Dessverre er det lite å gjøre med dette nå, bortsett fra å prøve å sørge for at det ikke skjer med noen andre. Hun understreker at hun ikke kjenner denne konkrete saken.

– Men jeg skjønner at dette har vært en stor belastning.

Følg debatten: #bare1av100