I hemmelighet hoppet verdens beste danser av til Norge

JEG ELSKER DET. Jeg gjør det jeg gjør fordi jeg elsker det. Det er min stolthet, sier Osiel. Tidligere i høst mottok han prisen «Verdens beste mannlige danse- talent» i Italia.
SVART DIAMANT. - Vi trenger flere svarte prinser i balletten, sier Osiel Gouneo. Arbeiderklassegutten danset seg til super-stjernestatus på Cuba.
I AFTENPOSTEN. «Osiel Gouneo (Maureren) er den store overraskelsen, en velbygd cubansk danser med teknikk og uttrykk på toppnivå», skriver Mona Levin.
SAMSPILL. - Den norske nasjonal- balletten er fantastisk. Jeg elsker det store repertoaret her. Det er en helt annen måte å jobbe på, det jeg er kommet for. På Cuba driver vi ikke med moderne dans. Vi må lære det for å vokse som dansere.
HEMMELIG, UFORGLEMMELIG. - Han var et Youtube-fenomen, men jeg tok ham nesten usett. Vi ville ha ham, og da var gjestekontrakt måten å få ham hit på, sier ballett- sjef Ingrid Lorentzen.
SOM EN MOR. Alicia Alonso (93), Cubas blinde, legendariske ballettsjef. - Jeg vet ikke om jeg kommer til å danse på Cuba igjen. Systemet gjør det for vanskelig. Men det er alle cubanske danseres drøm, sier Osiel. På bildet står han til venstre for Alonso.
NYTT LIV. - Jeg vil reise verden rundt med dette kompaniet. Lære nye måter å danse på. Og levestandarden i Norge ... den er utrolig, sier Osiel. Da han kom, kalte han Norge «en hyggelig begynnelse». Et knapt halvår senere vil han kjøpe hus og bli.

<i>Cubansk ambisjon, norsk diplomati og en solid dose mot. Her er historien om hvordan en av verdens beste dansere hoppet av Cubas nasjonalballett for å danse hovedroller i Operaen.</i>

PROLOG

En februarkveld i 2012 skriver Ingrid Lorentzen, påtroppende sjef i den norske nasjonalballetten, en e-post til en 21-åring på Cuba. Norges mest kjente ballerina har sett unggutten danse på YouTube. «Kjære Osiel, jeg skriver til deg fordi jeg var helt overveldet over det jeg så. Jeg følte behov for å uttrykke det, og jeg ville sette pris på om vi kunne holde kontakt! All the best», forklarer hun. Halv to samme natt får hun svar på haltende engelsk: I have no words to describe how happy I am that you wrote me ... any-thing you want to know please to call me I am at your disposal, thank you very much. Osiel.»

Høsten 2013, mer enn halvannet år senere, flyr en kraftfull Osiel Gouneo over scenen i marmoroperaen i Bjørvika. Det er Ingrid Lorentzens store åpningsforestilling. Osiel stråler.

Dette er fortellingen om hvordan cubansk ambisjon og norsk diplomati gjorde en fattig, men ekstremt talentfull danser fra havnebyen Matanzas til norsk balletts store, nye stjerne.

AKT 1: AMBISJON

Ni år gamle Osiel holder seg i gelenderet foran speilet på danseskolen. Han vil ikke bli ballettdanser. Han er der fordi han vet at han må. Enda en liten evighet; varme opp, gjøre øvelser. Øve, øve, øve. Egentlig vil han bare spille fotball.

Osiel vokser opp i en helt vanlig cubansk familie i Matanzas, en søvnig cubansk provinsby. Pappa Gilberto er kokk, mamma Carmen jobber i klesbutikk. Hun elsker kunst og har store ambisjoner for sønnen. Hun sender ham til byens statlige ballettskole. Her får spesielt talentfulle barn gratis danseundervisning av de kommunistiske myndighetene.

— Osiel, du må gjøre deg unik, sier Carmen. - En svart mann i balletten; det er noe helt annerledes. Alle gutter vil spille fotball. Du må bli annerledes. Osiel protesterer. Ballett er ikke noe for menn, mener han. Mamma forklarer at han tar feil:

- Ballett er for store menn, Osiel. Du må gå på den skolen. Du må være smart.

Han kjeder seg, men på slutten av skole-året passerer han de avsluttende testene. Det er et rigid og strengt system, men langsomt våkner guttens nysgjerrighet. «Jeg vil hoppe slik. Det ser kult ut», tenker han når han ser videoer av Cubas store dansestjerner. Allerede som tiåring mestrer han det som siden blir hans adelsmerke: piruettene. I Matanzas’ gater eller inne i familiens beskjedne hus; Osiel bare snurrer, snurrer og snurrer.

EN ENGEL. Den aller første gangen Osiel skjønner at han danse, er han 13 år og danser i en juleforestilling. Han ser publikums begeistring. De roper, er så glade. Det er ham de ser. Etter denne dagen jobber han mer og mer. Han prøver å finne det som er inne i ham. Den virkelige Osiel. Folk sier han har «en engel rundt seg» når han danser.

I AFTENPOSTEN. «Osiel Gouneo (Maureren) er den store overraskelsen, en velbygd cubansk danser med teknikk og uttrykk på toppnivå», skriver Mona Levin.

Han er 14 da han flytter hjemmefra. Ved Nasjonalballettens skole i Havana legger man raskt merke til den ambisiøse, svarte gutten som danser helt uten frykt. Her møter han Alicia Alonso, den gamle ballettsjefen som har vært blind siden hun var i tyveårene, men som siden 1948 likevel har vært en av balletthistoriens store legender. Ennå styrer hun et av verdens beste ballettkompanier med hard hånd. Hver dag kommer hun til Gran Teatro de La Habana. Hun instruerer, hun hylles av publikum, og hun turnerer verden over med sine dansere. Blant vanlige cubanere regnes hun som revolusjonshelt og prima ballerina absoluta . Nasjonalballetten er hennes livsverk; i 1948 forlot hun egen ballerinakarrière i New York for å bygge opp det knallharde, landsdekkende ballettskolesystemet på Cuba.

Ingen er større stjerner enn Alonsos dansere. Men både dans og dansere henger igjen i fortiden, fra den gang Alonso kunne se. Og der toppdansere i andre land danser på perfekt linoleum og får så mange par ballettsko som de måtte ønske, danser de cubanske på hullete gulv og må spare til kvalitetssko som de kjøper på turné i utlandet. Ett par koster gjerne ti månedslønner. Danserne lærer seg små triks; de fryser myke sko ned før forestilling. Da blir dansen mindre farlig.

I helgene danser Osiel med pappa Gilberto på taket hjemme. Ingen ballettsko, ingen piruetter, bare latter, sang og salsa. Til nå har farens svar vært «Å, han driver med karate» om noen har spurt etter sønnen. Nå går han med på å se ham danse i teateret. Etterpå gråter han av stolthet. Osiel danser det han klarer, og litt til. Han har tatt med seg ordene fra mamma: «Frykt begrenser deg».

DIAMANTEN. Alicia Alonso blir som en mor nummer to for Osiel. Likevel må han jobbe ekstra hardt for de store rollene; svarte prinser er ikke daglig kost i Cubas klassiske ballettunivers. Snart synes unggutten at det går for sakte. Han synes han har gjort seg fortjent til mer enn klovne— og slaveroller. Han vil ha de store, elegante rollene. Den gamle damen lytter og føler dansernes dans. Hendene hennes glir over Osiels ansikt og hår. Stadig tar hun hånden hans i sin.

Snart danser han i Svanesjøen . I Askepott . Og oftere og oftere er det han som står ved Alicia Alonsos side på scenen etter forestilling. Hun kaller ham «min diamant».

Osiel klatrer mot toppen, han er kjent for et eksplosivt, muskuløst og presist uttrykk - og for sine evigvarende piruetter. I 2008 vinner han sine første internasjonale priser i Bulgaria og Beijing. 21 år gammel blir han en av tidenes yngste førstedansere bare fire år etter at han startet. Han har nådd toppen på Cuba. Men han er ung, sulten - og fra turneer i utlandet vet han at det er mer å hente. I en amerikansk TV-dokumentar om ham røper han enda større ambisjoner: Min drøm har alltid vært en internasjonal karrière.

AKT 2: SULT

I all hemmelighet har Osiel holdt kontakten med Ingrid Lorentzen i Oslo på e-post. Over ett år er gått siden den første mailen. Nå ringer hun og sier at hun ønsker ham i staben. Osiel kjenner på sulten han har i seg. Han vil mer enn å være Alonsos førstedanser, men de to er enige om at de må gå forsiktig frem. Norges ambassadør på Cuba, John Petter Opdahl, kobles inn, og flere ganger kommer førstedanseren, som snakker dårlig engelsk, til den norske ambassaden i Havana.

Lenge er bare de tre informert. Blir planene kjent, kan Cuba nekte Osiel pass og utreise. For ham står alt på spill.

SAMSPILL. - Den norske nasjonal- balletten er fantastisk. Jeg elsker det store repertoaret her. Det er en helt annen måte å jobbe på, det jeg er kommet for. På Cuba driver vi ikke med moderne dans. Vi må lære det for å vokse som dansere.

I Norge kan han få spisskompetanse på moderne dans, et toppmoderne operahus og lønnsslipp fra et av verdens rikeste land. En førstedanser på Cuba danser på hullete gulv for 15-20 dollar i måneden. Opdahl, selv ballettentusiast, forklarer den unge mannen at det likevel vil bli hardt å forlate hjemlandet. På Cuba er Osiel nasjonalsymbol og superkjendis. På gaten i Oslo vil han være en nobody. Likevel: Da Ingrid Lorentzen like før jul tilbyr ham ett års kontrakt i Nasjonalballetten i Bjørvika, ser unggutten det som sitt øyeblikk. Han griper det.

NYE MULIGHETER. Førstedanseren går til Alicia Alonso og forteller at han vil bo i Norge ett år. Hun sier nei. «Du er ikke skapt for Norge», er svaret. Hun vil ikke slippe ham. Osiel får et nytt tilbud fra Ingrid Lorentzen; en gjestekontrakt for to måneder. Hun lover at han kan bli lenger hvis han vil. Og i juni kan han få danse i Tornerose i Oslo. Etter en lang rekke e-poster om byråkrati, betaling og ikke minst forsikringer om at det finnes en returbillett, går Alicia Alonso med på at Osiel reiser for to måneder.

Hvis han bestemmer seg for å hoppe av Cubas nasjonalballett, blir Osiel hverken den første eller siste. Det finnes ingen oversikt over avhoppere fra Cuba, men bare de siste fem årene har minst 15 dansere tatt det store spranget.

I april i år valgte syv av Osiels kolleger ikke å returnere fra Mexico. I Bjørvika sitter Ingrid Lorentzen og tviler litt på at han vil returnere hvis han kommer. Hun tør ikke snakke om det på telefonen, for hun navigerer i storpolitisk farvann. Men innerst inne håper hun at gjestekontrakten vil få ham til å bli lenger. Osiel selv kjenner bare at det er på tide å dra ut. Han vil fly. Lære å fly alene.

AKT 3: MOT

Tidlig i mai 2013 lander Osiel på Gardermoen. Det er første gang han forlater Cuba alene. I løpet av få uker må han ta sitt livs vanskeligste valg. Han overveldes av den enorme kontrasten mellom Oslo og Havana, og aller mest av Operahuset i Bjørvika.

Han synes den norske våren er så kald. I den lille leiligheten han leier på Bryn, litt utenfor Oslo sentrum, studerer han engelske filmer for å kunne snakke bedre. I helgene danser han salsa med kolleger på café Sjakk Matt. Han savner familien intenst, men nyter følelsen av å klare seg helt alene. De første ukene i Norge flyr.

Kort tid før Osiel er ventet tilbake i Havana i slutten av juni står han bak hovedscenen og følger prøvene på Tornerose . Til A-magasinet sier han at han ikke kan snakke om Cuba. Det er for komplisert.

Stemmen er lav, blikket litt unnvikende. Det er to dager til premièren, og han har nettopp fått vite at han har et brudd i foten. Trolig har han danset med det i nesten et halvår. Han har store smerter, og stresser han benet mer nå, kan det bety slutten på dansekarrièren. Samtidig vil han så gjerne vise seg frem på premièren. Til slutt er det Ingrid Lorentzen som bestemmer at Osiel skal spares. Hun vil ikke risikere å ødelegge et slikt talent. Osiel får ikke danse sin første, norske première.

Bare noen dager etter får han imidlertid en opptur: Han er tildelt Positano-prisen som «Verdens beste mannlige dansetalent». Senere skal han danse for et internasjonalt kritikerkorps, på en scene fem meter fra Middelhavet. Han inviterer med seg Grete Sofie Borud Nybakken, en sval, nordisk ballerina. «Frykt begrenser deg», sier han når hun er nervøs. Han er ikke redd.

Det er heftige dager for 22 år gamle Osiel Gouneo. To dager før han egentlig skal tilbake til Cuba, dukker han ikke opp til avtalt intervju med A-magasinet. Det letes i Operaens bakganger, i studioer, i garderober, men ingen har sett Osiel. Da Operaens pressedame ringer ham, svarer han usammenhengende at han ikke kan komme, og legger på røret. Deretter tar han ikke telefonen.

VALGET ER TATT. Osiel har tatt valget. Han vil bli i Norge. Returbilletten til Cuba blir aldri brukt. Allerede dagen etter at han skulle vært tilbake, blir han etterlyst av hele ledelsen ved Cubas nasjonalballett. Han svarer dem selv. Han skriver at han vil skape seg et liv i Norge. Og at han har det bra. Det fremstår ikke veldig dramatisk. Men han vet at det vil skape følelser på Cuba.

NYTT LIV. - Jeg vil reise verden rundt med dette kompaniet. Lære nye måter å danse på. Og levestandarden i Norge ... den er utrolig, sier Osiel. Da han kom, kalte han Norge «en hyggelig begynnelse». Et knapt halvår senere vil han kjøpe hus og bli.

«Jeg ser på danserne som har hoppet av med stor tristhet og bekymring. Vi kjenner disse danserne fra de var barn. Vi ser dem vokse opp ... Vi bruker betydelige midler på dem», uttalte Alonso i 2009, etter at flere dansere hoppet av. «Plutselig forlater noen av dem røttene sine og flyr ut i verden som en drage uten retning. De prøver å selge det de har mottatt med kjærlighet og dedikasjon ... De fleste danserne som emigrerer på denne måten, vil aldri bli kunstnere.» Osiel tror egentlig at Alicia Alonso skjønner alt. At hun har ventet på at han skal dra, og at hun vet at lønnen til en cubansk toppdanser er en skam.

Parallelt med Osiels prosess pågår noe nytt på Cuba. Den kommunistiske ettpartistaten myker opp lovene, og fra våren 2013 kan cubanere med innreisevisum til et annet land forlate Cuba i opptil to år, uten å bli nektet å komme tilbake. For Osiel vil avhoppet dermed bli mindre politisk dramatisk enn for alle dem som har måttet hoppe av før ham.

Å LEVE. «Når dukken Petrusjka vekkes til live, vekkes også bevisstheten om hva det er å leve.» Slik presenteres Petrusjka på Nasjonalballettens hjemmeside. Det er et godt øye-blikk for Osiel. I Studio A, med utsikt til Barcode, jobber han hardt for å finne det han leter etter: en annen måte å bevege seg på, en annen måte å føle dansen på. Han stønner, puster, smiler kort til ballettsjefen på sidelinjen. Hun har gitt ham en hovedrolle i sin store åpningsforestilling som ballettsjef. Alt det moderne er nytt for Osiel, alle vet hvor vanskelig dette har vært for ham. Da prøven er over, roper de good, great, fantastic og fascinating. Quite amazing, sier ballettsjefen, hun legger hånden på hjertet. Han elsker det.

«Fremover, Osiel. Aldri tilbake», er beskjeden familien gir ham. De gir ham styrke, i meldinger, brev eller den ukentlige telefonsamtalen. De ber ham tenke på hva han vil, og gå for det. Han prøver å sende dem penger, han vil bygge svømmebasseng til dem.

Han forlot familie, kolleger og hjemland, men har ikke dårlig samvittighet, sier han. Han har ikke sviktet noen. Hans øyeblikk var kommet, og han kunne ikke se seg tilbake. Noen ganger ligger han likevel våken om natten. Han vil så gjerne klemme mamma, og han savner å danse på taket med pappa. Han vet ikke når eller hvor han kan se dem igjen. Det er trist, og så utrolig komplisert. Når han ligger slik, prøver han å tenke på det han har lært: At slik er livet for dansere. Det er den cubanske realiteten.

EPILOG

Ut fra garderoben, en høstdag i Oslo, stiger en 22 år gammel mann. Det svarte ansiktet er sminket hvitt, kroppen er halvveis dekket av sølv og sort lær. Han er fokusert, beveger seg hurtig gjennom Operaens korridorer. Inn dører, opp trapper, han vet hvor han skal: til scenen. Osiel Gouneo er klar. Så ent-rer han hovedscenen.