Foto: Kolstad, Tom
A-magasinet

Marloes Bijl (20) hadde anoreksi i åtte år. Hun overlevde fordi hun ble tvangsbehandlet.

Hun ble tvangsernært 482 ganger, fastspent i en belteseng. Tvangen reddet livet hennes, men Marloes Bijl er likevel kritisk.

  • Wenche Fuglehaug Fallsen
    Journalist

Barne— og ungdomspsykiatrisk avdeling, Akershus Universitetssykehus (Ahus): Den første dagen i juni 2012 våkner Marloes Bijl opp i sengen hun har ligget i de siste 14 månedene. Utenfor er det sommer, men luften er fortsatt kjølig. Hun står opp, dusjer, gjør seg klar for frokost. Gruer seg.

Måltidet ligger der, flytende i sprøytene som skal gis igjennom en tynn plastslange, en sonde. Marloes vet hun trenger innholdet, næringen som holder henne i live.

Men som alltid stritter hun imot. Panikken kommer, angsten og skammen. Men det er ingen steder å flykte. De er der – alle de fem pleierne. Holder henne, tvinger venstre arm over til høyre, den høyre til venstre. Tar tak i bena. Bærer henne inn til skjermingsrommet, fester henne i den spesiallagde sondestolen og plasserer bøylene over lårene. Så; de profesjonelle hendene som fører sonden inn i nesen, nedover halsen, til magen.

Senere samme ettermiddag tar Marloes på seg sin brune vinterjakke. Hun og miljøarbeideren skal på tur. De rusler inn i skogen. Marloes bakerst. Plutselig snur hun seg og legger på sprang innover i skogen.

Hun blir tilfeldig funnet bevisstløs 22 timer senere av to turgåere. Helikopteret frakter henne til Ullevål sykehus, hun er kritisk skadet og ligger i koma de neste ukene.

Marloes Bijl overlevde selvmordsforsøket og lå lenge i koma på Ullevål universitetssykehus Foto: Privat

Så våkner hun, og når det skjer, klarer hun ikke å snakke på grunn av respiratoren. Moren sitter ved sykesengen, har en Ipad. Og Marloes skriver:

— Hvorfor er jeg her?

-Du falt.

-Mamma , jeg falt ikke. Jeg hoppet...

Tvang er lov, men omdiskutert

Til sommeren er det fire år siden. Aftenposten møter Marloes Bijl hjemme i Nittedal sammen med moren Conny Lexmond og hunden Tussi. Marloes har slitt med udiagnostisert angst så lenge hun kan huske, samt depresjoner og spiseforstyrrelser i form av anoreksi de siste åtte årene.

Conny Lexmond har fulgt datteren sin Marloes gjennom hele sykdomsforløpet.-Jeg er takknemlig for at hun overlevde. Foto: Kolstad, Tom

Anoreksi er den psykiske lidelsen med høyest dødelighet i Norge. Nyttårsaften i fjor døde en 13 år gammel jente i Valdres på grunn av underernæring, ifølge den foreløpige obduksjonsrapporten. Saken er fortsatt under politietterforskning, men mange stiller seg spørsmålet hvorfor ingen klarte å hjelpe henne. Og ikke minst om man kan tvinge anorektikere til å spise.

Moren sa: «Hvorfor må mobbeofferet flytte? Hvorfor må mobbeofferet ut av klassen?»

Les også

Hvorfor klarte ingen å hjelpe 13-åringen?

Høyesterett besvarte spørsmålet så sent som høsten i 2015, og kjennelsen sier at anoreksi kan sidestilles med en alvorlig sinnslidelse, som psykose. Dermed er det slått fast rettslig at det er lovlig å bruke tvang når sykdomssituasjonen er livstruende for pasienten.

– Min personlige mening er at man må forsøke alt annet før man begynner tvangsernæring av en pasient, sier Marianne Hatle, lege og spesialist i psykiatri ved Spiseforstyrrelsesklinikken.

Hun er blant Norges mest erfarne behandlere.

Tvang i behandling av alvorlig spiseforstyrrelse er omdiskutert og favner både etiske, juridiske og medisinske problemstillinger.

-Det er lite forskning på senskader og om pasientene blir friske av behandlingen utover den akutte fasen, sier Marianne Hatle.

Marloes Bijl har sannsynligvis fått senskader av tvangen: Nylig ble hun diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

I slike senger, på skjermingsrom, handler det om liv og død for mange anorektiske jenter som må tvangssondes. Foto: Tom A.Kolstad

— Jeg har sett min journal. Dette er bare noen notater fra perioden 2011–2012 på Ahus:

«Totalt antall sondinger med fysisk tvang i belteseng eller holdt fast av fire-fem personer i en spesiallaget sondestol: 462 ganger. Minst åtte minutter pr. måltid = 3696 minutter = 61 timer.»

«Totalt fysisk tvang etter måltider: 2843 minutter = 47 timer.»

Marloes sier at det i praksis betyr at hun i de 390 dagene hun var på Ahus, opplevde 1,8 tvangssondinger daglig, med 7,28 minutter fysisk fastholding etterpå.

I perioden hun var på RASP (Regional avdeling for spiseforstyrrelser, Ullevål universitetssykehus) har hun notert «Beltelagt for å bli sondet 21 ganger.» Totalt gjennom årene som syk sier hun at hun har opplevd 482 tvangssituasjoner.

— Det var nok enda mer som også ikke ble notert ned. Uansett: altfor mye, sier Marloes Bijl.

- Ond sirkel av tvang

Psykisk helsevernlov omtaler fire former for tvangsmiddelbruk:

Mekaniske tvangsmidler (for eksempel belteseng),

isolering,

korttidsvirkende legemidler (for eksempel beroligende) og

kortvarig fastholding.

Sosionom Astrid Furre, stipendiat ved SIFER (Nasjonalt kompetansenettverk i sikkerhets,- fengsels- og rettspsykiatri) arbeider med en doktorgrad om bruk av tvangsmidler i ungdomspsykiatriske akuttavdelinger.

I en studie publisert i 2014 fant hun at 288 ungdommer i perioden 2008 til 2010 opplevde 4143 tvangsmiddelepisoder*.

-21 pasienter var innlagt på grunn av alvorlige spiseforstyrrelser. Disse ungdommene sto for 1896 av episodene. Jenter med alvorlige spiseforstyrrelser kan komme inn i en ond sirkel der man bruker tvangsmidler for å gjennomføre sondemåltider.

Marloes har skrevet dagbok og notater helt siden hun ble syk. Foto: PRIVAT

Hun sier sondingen skjer flere ganger om dagen og ofte over en lengre tidsperiode og mener omfanget av tvangsmidler kan reduseres betydelig.

— Vi trenger en økt bevissthet fra behandlere og ledelse vedrørende kultur, holdninger og behandlingstilnærming, slik at omfanget av tvangsmiddelbruk overfor ungdommer med alvorlige spiseforstyrrelser blir redusert, sier Astrid Furre.

Professor i psykiatri Øyvind Rø er forskningsleder ved RASP. Han sier det ikke finnes nasjonale tall for hvor mange pasienter med spiseforstyrrelser som tvangsbehandles.

— Grunnlaget for en tvangsinnleggelse er nesten utelukkende svært alvorlig undervekt uten at man får til et samarbeid med pasienten, sier Rø.

Han understreker at tvangsinnleggelse ikke er det samme som tvangsbehandling, som det må gjøres eget vedtak på. Pasienten kan klage til fylkeslege og står det om liv og død, kan tvangsernæring påbegynnes før klagen er behandlet.

-På et aktuelt tidspunkt kan pasientene være totalt drevet av de anorektiske tankene om ytterligere vektnedgang og den voldsomme frykten for vektøkning, sier Rø.

Angsten dirigerer og bestemmer

Marloes Bijl er 12 år da utfordringene starter i 2008.

— Siden jeg var liten, har jeg vært redd. Redd for å være alene, gå alene, sove alene, redd for mørket, redd for tyver, innbrudd og uvær. Jeg snakket ikke med noen om det, forsto ikke da at det var angst. De siste årene på barneskolen begynte jeg å skamme meg fordi jeg alltid var så redd, sier Marloes.

Angsten forsterker seg uten at foreldrene og andre voksne i livet hennes helt forstår hvor alvorlig den er. Hvordan den fester seg inni Marloes, hvordan den begynner å dirigere og bestemme over henne. Hvordan den lammer aktivitetsnivået og det sosiale livet. Foreldrene blir stadig mer bekymret for datteren. Forsøker å snakke, men når ikke frem. Moren forstår alvoret i situasjonen da hun innser at Marloes stadig spiser mindre.

Marloes Bijl var alltid redd,men få så og forsto alvoret i begynnelsen. Foto: PRIVAT

Marloes går på skolen, så til dansetreningen. Når hun kommer hjem, har hun enten kontroll og unngår mat, eller hun mister kontroll og spiser for mye. Deretter dusjer hun, for så å bli på rommet sitt til neste morgen.

— Jeg husker mamma sa: Du trenger ikke stå i dusjen så lenge, jeg vet hva du holder på med.

Marloes kastet opp.

— Jeg skammet meg over all redselen min, og maten ble på en måte min flukt. Jeg ble stadig mer deprimert, og jo mer deprimert jeg var, dess mindre redd var jeg. Angsten ble hvisket bort på en måte.

Les også:

Les også

Flere foreldre ber om hjelp til å takle barnas spiseforstyrrelser

-Jeg var aldri bra nok

I 2010, da Marloes går i 9. klasse på ungdomsskolen, blir hun innlagt for første gang, på barne— og ungdomspsykiatrisk avdeling på Ahus. Moren og faren deler på å bo der sammen med henne. Behandlingen handler om samtaler og kostplaner.

— Jeg synes det var veldig vanskelig å bli lagt inn, jeg ville det ikke. Synes de voksne hadde tråkket langt over min grense.

Marloes blir sykere utover vinteren i 2011.

Hun får tettere oppfølging hjemme, skolen forsøker med tverrfaglig oppfølging. Før jul får hun bedre karakterer, men da tentamensperioden på våren nærmer seg, kommer prestasjonsangsten for fullt, og alt stopper opp for henne.

— Jeg var aldri bra nok og følte at da var det like greit ikke å gjøre noe i det hele tatt. Alt jeg gjorde, ble uansett for dårlig.

Det blir vår. Mens andre leser til eksamen og skal feire at 10 års skolegang er forbi, slutter Marloes å følge kostplanen og blir igjen dårligere.

Sondeernæres fire ganger daglig

  1. april, datoen er risset inn i Marloes' hukommelse. Foreldrene hennes skriver under på at hun må tvinges til behandling. Ni dager senere, 6. mai, på hennes 16-års dag, har ikke lenger foreldrene noen påvirkningskraft. Da overføres hun til tvungen behandling fra sykehusets side.

— Det var grusomt, men jeg var såpass underernært og svak at jeg ikke klarte å gjøre fysisk motstand.

De neste 14 månedene blir på mange måter de verste i den unge jentas liv. Hun beskriver det blant annet sånn i dagboknotater:

Ekstravakten på UK (ungdomspsykiatrisk, red anm.) er stor, han er høy og veier minst 100 kilo. Han sitter bak meg, holder hodet mitt under tvangssondingen. Legger den ene store hånden sin på pannen min. Den høyre armen under haken, rundt halsen og presser hardt opp og bakover mot hodestøtten som er mellom magen hans og hodet mitt. Han bøyer sitt hode over mitt, puster dypt mot min nese og munn. Med bare noen cm avstand. Jeg prøver desperat å vri hode vekk, unna. Han reagerer med å klemme enda hardere til rundt halsen. Panikken slår meg og jeg prøver å skrike høyt så han og de andre som er kommet til ikke skal orke å være nær meg. Jeg kjemper desperat for å komme meg løs og gi tegn om at noe er galt.

En hånd å holde i var godt å ha de mange gangene Marloes lå innlagt på sykehus eller institusjon. Foto: PRIVAT

Marloes later hele tiden som om hun ikke forstår at hun trenger maten.

– Men jeg forsto, men ville ikke, klarte ikke. I denne perioden ble jeg sondeernært fire ganger daglig, med unntak av noen korte perioder hvor jeg forsøkte å drikke næringsdrikk. Det var en kamp mellom meg og de fire-fem pleierne. Jeg dro ut sonden, de brukte fysisk makt for å stoppe meg eller legge den ned på nytt. Jeg ble utslitt. Dagene gikk med på å grue seg til måltidene. Om nettene hadde jeg mareritt om dem.

-Prøvde behandlerne å snakke med deg?

— Ja, men jeg klarte ikke. Jeg var avvisende. Det eneste ordet jeg klarte å si, var nei, vet ikke eller vil ikke. Men årsaken var kanskje at det var så vanskelig å åpne seg for mennesker som var med på denne tvangen mot meg.

En overlege vurderte tvangsvedtaket hver tredje uke. Hun slapp ikke ut, slapp ikke unna sonden.

Tilstanden hennes ble vurdert som livstruende.

-Hadde de ikke brukt tvang, ville du dødd?

— Ja, og jeg forstår at tvang var nødvendig for meg for at jeg skulle overleve. Spørsmålet jeg stiller, er om tvangen kan utføres på en annen måte.

-Hva mener du?

— Jeg oppdaget under mitt opphold på Ahus at jeg klarte å bli sondet av kun to personer uten fysisk kamp når det var personale rundt meg som jeg var trygg på. De som snakket til meg på en måte som ga meg ro og tillit. Som så meg.

Marloes stiller spørsmål om tvang kunne blitt utført på andre måter. Foto: Tom A. Kolstad

Les innlegget

Les også

Hvor mange jenter skal sulte seg før politikerne reagerer?

— Frivillighet først

Ahus sier til Aftenposten at de alltid etablerer et tverrfaglig behandlingsteam rundt pasienten: Lege, sykepleier, ernæringspsykolog og psykiater.

— Vi forsøker alltid frivillighet først. Når vi bruker tvang, dreier det seg ofte om svært alvorlige tilstander. Tilstander der liv og helse står på spill. Vår oppgave er da å snu en tilstand som uten effektiv behandling kan ende i død eller en alvorlig forverring av tilstanden. I slike situasjoner står tvangen frem som en nødvendig handling, sier Jill Rugås, avdelingsleder for fordøyelsessykdommer på Ahus.

Det sto om liv eller død da Marloes Bijls ble behandlet på Ahus. Det var i den perioden hun forsøkte å ta sitt eget liv.

— Jeg var så sliten av all tvangen, meg selv av å være i veien for andre og være til bry. Tankene var så sterke, angsten, fortvilelsen. Jeg fortjente ikke maten, fortjente ikke å leve. Alt jeg gjorde, sa og tenkte, vurderte jeg som helt feil.

Hun overlever, våkner fra koma på Ullevål sykehus og blir rehabilitert på Sunnaas.

Vondt å tenke på alt som har skjedd

Men hun er ikke frisk. I januar 2013 skriver hun seg frivillig inn på Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad. Et privat sted, uten lov til å bruke tvang. Hun er der i ti måneder, skrives ut, så er det på’n igjen. Politi, DPS (distriktspsykiatrisk senter) og ambulanse kommer og henter henne i omsorgsboligen der hun bor. Det er fattet et vedtak om tvangsinnleggelse på voksenpsykiatrisk avdeling på Ahus.

Sykdommen slipper ikke taket og etter fem måneder på venteliste flyttes hun til RASP, Ullevål universitetssykehus.

— Jeg fikk en primærkontakt som jeg stolte veldig på. Han forsto hvordan han skulle snakke med meg, han utfordret meg til å skrive. Så dro han på sommerferie. Det skulle ikke mer til for at angsten kom tilbake, og jeg ble sykere og måtte flyttes til skjermingsrommet på RASPs intensivavdeling.

Marloes forteller om nye måneder med sonding og pleiere som fotfølger henne. Hun sover mye og skjermes. Personalet er usikre og uenige om hva som er best å gjøre for å få henne bedre.

Marloes skriver et brev til sin behandler:

Jeg klarer ikke å være innlagt mer. Jeg vil leve hvis jeg får slippe ut fra all den tvangen.

— Behandleren min trodde på mine ord og var modig, gikk med på å skrive meg ut, selv om mange av kollegene mente det var dristig og uforsvarlig.

Det er høsten 2014. Det legges en plan for Marloes. Hun skrives ut til en omsorgsbolig i hjemkommunen, og i februar 2015 er hun frisk nok til å flytte hjem igjen til familien.

-Middag og kvelds spiser jeg nå med mamma. Nøye oppmålt, nøye forberedt. Jeg kan ikke gå ned i vekt, ikke opp. Jeg må holde meg stabil. For å unngå tilbakefall er alltid noen sammen med meg når jeg spiser.

Hun har klart det nå i mer enn et år. Føler hun har tatt et stort skritt i riktig retning.

Marloes Bijl ser fremover med hunden Tussi.men innser at hun har en lang vei å gå før hun er helt frisk. Foto: Kolstad, Tom

— Jeg har kontroll på spisingen, men angsten er der.

- Var du utrygg når du ble tvangsernært og holdt inne bak lukkede dører?

— Det var fysisk og psykisk vondt, og jeg følte det som et overgrep. Ja, jeg var veldig redd i situasjonene.

Conny Lexmond har fulgt datteren hele veien, og skriver dette om kampen datteren har kjempet:

Helt siden jeg forsto alvoret i Marloes sin sykdom i 2009, har jeg vært veldig redd for å miste henne. Jeg har vært i en slags kriseberedskap i flere år. Vi har vært gjennom grusomme og hjerteskjærende opplevelser. Jeg kjente på en stor maktesløshet fordi jeg ikke kunne hjelpe henne i de vanskelige årene med annet enn å vise min kjærlighet. Hun ønsket ikke kontakt i perioder for å skjerme oss. Vi foreldre var avhengige av at helsevesenet visste hva som var riktig å gjøre. Da hun fylte 16 år, hadde vi svært lite å si. Vi fikk kun den informasjonen som Marloes samtykket i å dele. Til slutt lærte hun at å lytte til seg selv og være åpen om det bidrar til forståelse, forbedringer og muligheter. Da hun sa at hun ville kjempe mot sykdommen, ville overleve og hadde laget en egen plan for det, stolte jeg på henne. Hun har vært ærlig og åpen med meg helt siden da. Det var grunnlaget for å kunne bo hjemme hos oss. Jeg tror med hele mitt hjerte på hennes viljestyrke og heier på hvert skritt hun tar. Jeg er utrolig takknemlig for at hun har overlevd og at vi har et godt forhold i dag. Hun er opptatt av åpenhet om sin historie for å kunne hjelpe andre i lignende situasjoner og dem som jobber med slike pasienter.

Marloes Bijil er ikke bitter, men lei seg for alle årene som er stjålet fra henne.

— Jeg tenker på jevnaldrende. De er i gang med studier, har flyttet hjemmefra. De har kommet så langt, jeg så kort. Men det vondeste er å tenke på hva som har skjedd, mer enn det jeg har gått glipp av.

Hun er fornøyd med det hun har nå, det hun har fått til det siste året. Tar én dag og én uke av gangen. Tenker ikke mye på skole eller jobb. Vil gjerne skrive bok.

-Jeg beveger meg i skilpaddefart og kan fremdeles ikke gå alene til postkassen.

twitter:@fuglehaug


Aftenpostens Si;D-redaksjon har en egen podcast. Der tok de nylig opp spiseforstyrrelser:

Les også

Er unge i dag mer utsatt for å utvikle spiseforstyrrelser enn tidligere generasjoner?

Det har vært en rekke innlegg fra unge i Aftenpostens spalter om tematikken. Her er et utvalg:

Les også

  1. Hvordan jeg fikk spiseforstyrrelser? Det vet jeg ikke. Jeg vet bare at noe gikk galt.

  2. Saken om 13-åringen i Valdres har gjort meg livredd. Jeg vil ikke dø av anoreksien. Hvorfor kan jeg ikke få hjelp?

  3. Å kutte ned på maten gir ikke bedre idrettsresultater

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!