• Notert er et ukentlig skråblikk fra Aftenpostens journalister.

Det er flott å se dere. Vi er ikke så rent lite stolte og glade over at vi har klart å samle så mange ressurspersoner med ulike typer spisskompetanse her på Kavringnuten Spa. Tanken vår med disse dagene er rett og slett å kaste litt uforpliktende ball og adressere noen utfordringer knyttet til kommunikasjonen og samhandlingen mellom de nasjonale, regionale, interkommunale, foretaksstyrte og private kompetansesentrene på feltene psykiatri, somatikk, rus, utdanning, forskning, næring, integrering, kultur, digitalisering, samiske forhold, pelsdyr, inkubator, kommunikasjon, ledelse og HR.

De to fra Nasjonalt kompetansesenter for suppe kommer litt senere, de har fått noen utfordringer i forhold til logistikken, men jeg tror vi setter i gang likevel.

«Det er typisk norsk å være god», sa Gro Harlem Brundtland i nyttårstalen i 1992. Det hørtes naivt og latterlig ut, vi manglet språklig self-esteem i Norge på den tiden.

Det er typisk norsk å satse på høy måloppnåelse i relasjon til kompetanse, ville vi ha sagt i dag. Norge er det mest kompetente landet i hele verden. Ingen er i nærheten av å ha så mange kompetansesentre pr. innbygger som oss.

Vi skal ganske snart ta en kaffepause og dele oss i fokusgrupper, men først har jeg lyst til å innlede med et kort, historisk riss. For det er rart å tenke på, dere, at vi ikke hadde et eneste kompetansesenter før Norge ble modernisert i 1980-årene.

Ikke engang ordet kompetansesenter var brukt i Aftenposten før det i februar 1982 kom en fin-fin artikkel om Fjerndata, «et EDB-teknisk kompetansesenter» for bedrifter som ikke fikk helt dreisen på disse datagreiene på egen hånd.

«Den teknologiske utviklingen i denne bransjen går så fort at det nesten er umulig å følge med på den enkelte bedrift med noen få eksperter», sto det i artikkelen, og sannelig skal vi hilse og si at utviklingen skjer i en rasende fart på alt som har med kompetanse å gjøre:

I Brønnøysundregisteret har vi nå 121 kompetansesentre og 100 ressurssentre, i tillegg til et vell av høykompetente, offentlige kompetansesentre som ikke står i Brønnøysund. Og vi gir oss ikke med det! En skole er jo, når vi tenker over det, ikke noe annet enn et kompetansesenter for eliminering av inkompetanse. En badestrand er et kompetansesenter for horisontal rekreasjon.

Husker dere veien til grupperommene? Handlingsrommet, Mulighetsrommet og Havrommet ligger på rekke og rad oppe i andre. Spill ball, ikke spar på de gule post-it-lappene, ingen replikk er for dum. Det er på høy tid å kalle en spade for et gravekompetansevirkemiddel.