A-magasinet

Tor Olsen valgte livet bak muren

BERLIN (Aftenposten): Mens østtyskerne ville flykte, valgte norske Tor Olsen å flytte til DDR. Han ble boende i det det var.

  • Lars-ludvig Røed (tekst) Tom A. Kolstad (foto)
Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen.

Det var jo en drøm. En falsk drøm.

På kjøkkenet hjemme i Bänschstrasse i Berlin smiler Tor Olsen vemodig. Jeg kjenner ham igjen, selv om det er nesten 40 år siden vi sist møttes. Han er blitt 68 år, MS-syk og pensjonist, bak stolen står krykkene han må bruke. Kona Ellena klapper ham vennlig på skulderen, på gulvet tasser mopsen Palle godmodig. Det er kaffe i koppen og sjokolade på bordet, livet har mange gode sider. Men at det hele ble annerledes enn han trodde? Å ja.

Oppvekst med NKP.

Det er i 1945, på Vesteng i Sarpsborg, Tors uvanlige historie begynner. Den som skal føre ham dypt inn i den østtyske kommunismen — og ut igjen. Men det er altså i gode, trygge Norge han vokser opp, i industribyen Sarpsborg. Her er mange og store bedrifter, mange staute arbeidsfolk. Det er aldri noen spenning ved kommunevalgene i Sarpsborg, i 1950- og 60-årene er det bare et spørsmål om hvor stort flertall Arbeiderpartiet får. Men på Borregaard, Sarpsborg Papp og de andre bedriftene finnes også kommunister. Så flinke og markante at de blir tillitsmenn og ledere i fagforeningene.

Tors far er en av kommunistene. Han var motstandskjemper under krigen, er ren og rød, stemmer NKP (Norges Kommunistiske Parti) og snakker oppglødd om Sovjet-unionen, lederne der, folket, hele Øst-Europa. Det er i øst fremtiden skapes.

Begeistringen hjemme er så stor at Tor allerede som 14-åring får lov til å reise til Øst-Tyskland på pionérleir. Kald krig? Kommunistiske diktaturer? Det er noe de vestlige kapitalistene har funnet på. Tor er såkalt ungpionér, en organisering av de yngste barna til NKP-medlemmene. Den vesle gjengen reiser i 1959 til Schwerin, tvers gjennom jernteppet som nå har senket seg over Europa. Som 16-åring melder Tor seg inn i NKU, Norges Kommunistiske Ungdom. De er ikke mange i Sarpsborg, Tor må dra på møter i Borge nær Fredrikstad. Også en annen i flokken der heter Olsen; Egil Olsen.

- Ja, jeg husker godt Drillo. Han var med, forteller Tor.

Invitasjoner fra øst.

For Tor er partiarbeidet viktigere enn fotball. Og han er fascinert av Øst-Europa. Begeistringen er gjensidig. Regimene i øst, og særlig Sovjetunionen og Øst-Tyskland, vil bygge gode relasjoner med de norske kommunistene. De ses på som motstemmer, som viktige allierte i den kalde krigen. Så invitasjonene hagler. Kom til oss i øst, til festivaler, kurs, ideologisk skolering, se hvor fint det er her! Tor sier ja takk. Allerede i 1964, som 19-åring, reiser han. Han blir student på Jugendhochschule «Wilhelm Pieck», skolen til FDJ (Freie Deutsche Jugend), ungdomsorganisasjonen til kommunist— og regjeringspartiet SED. Oppholdet varer ett år.

- Hva lærte du der?

- Marxisme-leninisme.

Så reiser han hjem igjen. Til industrijobbing i Sarpsborg, her er han aktiv i fagbevegelsen. Og i NKU. Men i 1967 splittes NKU, og Tor er på den Sovjet-vennlige fløyen. Han går inn i KU, Kommunistisk Ungdom, som NKPs ungdomsorganisasjon nå kalles. I 1969 velges han til organisasjonssekretær i KU, og han tilbringer mye tid på partikontoret i Oslo.

Nye reiser.

Men utlandet lokker på nytt. I 1970 går turen nok en gang til FDJs Jugendhochschule. Nå er han ikke student, han skal jobbe som tolk. I to år arbeider han på Bogensee, som skolen også kalles. Den digre bygningen er ikke uvant med propaganda; den er bygd på den gamle eiendommen til Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels. Tor trives, men i 1972 vender han hjem igjen, han får jobb på Borregaard og blir der i to år. Han har imidlertid skaffet seg noe som ligner på et ekstra fedreland: Høsten 1974 reiser han igjen til DDR. Igjen jobber han som tolk i Bogensee, det blir ett nytt år.

Kald krig. Disse to soldatene står ikke og prater. Den amerikanske soldaten (til v.) hadde streng ordre om å ignorere den østtyske politisoldaten på den andre siden av den hvite streken.

Det er i denne perioden jeg møter ham. I 1975 er SV en fersk norsk suksess, og i samlingsbestrebelsene på venstresiden inviteres også kommunistene med. I en kort periode er de inne i varmen, og i Sarpsborg deltar de ivrig i politiske diskusjoner. Tor og jeg er bysbarn, og på den lokale SV-kafeen møter jeg en vennlig, beskjeden Tor, han er hjemme på julebesøk. En mann med stort skjegg og store briller, en mann helt blottet for motforestillinger om Øst-Europa. DDR-kritikk avfeies som vestlige løgner, nordmenn har ikke forstått hvor fint det er der: Solidaritet, trygghet, likhet, støtte til undertrykte folk. Vi andre rister på hodet, vi forteller om norske venner som er stanset på DDR-grensen og fratatt bøker, jeans og Deep Purple-LPer, vi snakker om et paranoid og stengt samfunn, om overvåking og knebling av kritikere. Til ingen nytte. Tor har forstått noe vi andre ikke begriper.

Gratis utdanning.

I 1976, da han har avsluttet jobben som tolk, venter et nytt tilbud i DDR. Han begynner i lære som offsettrykker i Leipzig, deretter følger tre år på faghøyskolen i polygrafi. Til slutt står Tor med et utmerket eksamenspapir i hånden; han er blitt diplomingeniør.

- Utdanningen var gratis. Jeg fikk et romslig stipend, jeg bodde nesten gratis, det kostet 10 DDR-mark i måneden. Dessuten fikk jeg utenlandsstipend fra Norge, sier Tor.

- Du var rett og slett begeistret?

- Ja. I DDR var mye gratis eller billig. Landet hadde et godt helsevesen, barnehage for alle, også de aller minste. Og folk hadde jobb. Det var et sosialt sikkerhetsnett.

Også Tor får jobb. Den ferske diplomingeniøren flytter i 1979 til byen Gera, noen mil sør for Leipzig. Han skal jobbe på det store trykkeriet «Volkswacht», som bl.a. trykker fylkesavisen der. Lønnen er god, husleien lav.

- Du kunne ha reist hjem til Norge, fått en god jobb der. Likevel velger du nok en gang DDR?

- Ja. Jeg hadde jo møtt Ellena. Hun ville ikke flytte til Norge.

Norsk-tysk. Året er 1980. Tor og Ellena gifter seg i DDR.

En viktig kvinne.På en fest på kunsthøyskolen i Leipzig i 1977 har et avgjørende møte skjedd. Tor treffer Ellena, en ung, østtysk jente som studerer på Hochschule für Grafik und Buchkunst. Hun er partimedlem, dessuten drømmer hun ikke om å leve i utlandet.

- Det hadde hengt mange jenter rundt halsen min som ville til Norge. Men det var ikke noe for meg.

Så det blir Ellena. Det blir ikke bare et langt samliv, det skal også bli en lang politisk glideflukt for Tor. For selv om Ellena er partimedlem, ser hun med kritiske øyne på samfunnet som omgir henne. Tor blir utfordret.

- Han kom jo fra Bogensee-skolen. Det var den gang den deiligste plassen i verden, for folkene der fantes det jo ingen problemer i DDR, sier Ellena.

- Bogensee var en fin tid. Man trodde jo på det man lærte, og det var mange gode forelesere, legger Tor til.

Ellena beskriver Tor som en mann med «rosarøde briller».

- Han var positiv til alt i DDR. Det var jo ingen i Bogensee som ville fortelle om problemene til utlendinger, forteller hun.

Påvirkes.

Men Ellena, som etter tre års forhold blir hans ektefelle i 1980, snakker til ham om folks frustrasjoner. Dessuten introduserer hun Tor i kunstnerkretser, en yrkesgruppe som også i DDR er vanskelig å disiplinere. Særlig snakker kunstnerne om retten til å reise utenlands, en rett de i stor grad er nektet. I Berlin står muren bred og grå og piggtrådkledd, ved DDRs grenser patruljerer væpnede vakter. Tors univers begynner å vakle. Og på jobben opplever han et system som ikke fungerer. Det er lite smidig. Firkantet. Tungvint. En hverdag full av rapporter. Hver dag må han telle papirruller for å sjekke om det er nok til at avisen kan komme ut. Flere ganger må han improvisere, ringe og hente papir og trykksverte på uvanlige steder. Andre bedrifter mangler reservedeler, produksjonen halter. Noe er galt.

- De rosa brillene satt på Tor til rundt 1980, forteller Ellena.

Kunstnerliv. Ellena utdannet seg til kunstner da hun og Tor møttes, og hun er stadig aktiv.

Medvirkende til at glansbildet falmer, er også Ellenas problemer med å reise. Hun blir invitert til å delta på kunstutstillinger i andre land, men nesten alltid behandles søknaden så tregt at hun kommer for sent og ikke får møte de andre kunstnerne. Og pengesummen hun får ta med seg på tur, er minimal, 10 D-Mark. Likevel vil hun forbli i DDR. Hun er svært fornøyd med undervisningen på kunsthøyskolen, og vet at livet som fri kunstner i Norge vil bli tøft. I DDR får hun tre års stipend etter høyskolen, hun får oppdrag, kan etablere seg. Så Ellena og Tor er enige om å bli værende. Hjemme i Norge er Tor blitt forespeilet en ledende stilling i Alltrykk, NKP-avisen Frihetens trykkeri. Istedenfor å ta jobben gjør han noe som neppe forekommer andre steder enn i et kommunistisk parti: Han søker NKP om å få gifte seg. Og bli boende i DDR.- Jeg var jo sendt til DDR av partiet, forklarer han i dag.

NKP vil gjerne ha ham hjem, men sier likevel ja til giftermål og DDR-bosetting. Men det er flere søknader å sende: For å få gifte seg i DDR må Tor og Ellena love østtyske myndigheter at de blir boende. Rundt dem rister både nordmenn og østtyskere på hodet. Hvorfor blir de når de kan velge Norge?

- Endel av dem vi kjente, mente at vi var dumme. De fleste var misunnelige, mange av våre venner mente det var bedre å bo i Vesten, og at det var dumt å være kommunist, sier paret i dag.

Misnøyen øker.

Mens Tors briller langsomt skifter farge, forvitrer systemet rundt dem. Misnøyen øker. I landet som skryter av ikke å ha noen arbeidsløse, øker den skjulte, rare ledigheten: Folk får lønn, men har ikke noe arbeid å utføre. Økonomien skranter. Og folket som ikke får reise utenlands, kan hver dag følge radio— og TV-sendinger fra den vesttyske siden. Flere og flere rundt Tor og Ellena sier de ikke lenger holder ut. Men DDR-lederne, en gjeng stadig eldre menn, viker ikke en tomme. Også nordmannen Tor må søke om visum hver gang han skal reise til Norge, i dag kaller han det «en vemmelig prosedyre». Han som en gang var systemets varme forsvarer, er på 80-tallet på vei til en bli en kritiker.

- Jeg sa alltid meningen min på jobben. Det var ikke populært, sier Tor.

- Tor fortalte også hvordan ting fungerte under kapitalismen. Det var heller ikke populært, sier Ellena.

I ettertid er DDR blitt stående som et slags høydepunkt i personovervåkingens historie. Stasi, det hemmelige politiet, hadde sine folk og angivere nærmest overalt. Også Tor og Ellena fikk føle deres nærvær.

- Et eksempel er den gangen vi hadde en fest før vi reiste på tur til Norge. Da proklamerte jeg at vi skulle ta med Spiegel og Stern (vesttyske tidsskrifter) tilbake, jeg skulle legge dem under bilmatten. Det første tollerne gjorde da vi kom tilbake, var å lete under bilmatten. Så plukket de hele bilen fra hverandre, sier Tor. Når han ukentlig ringer faren hjemme i Norge, hører han rare klikk i telefonen.

- Men jeg tenkte ikke på det. Ikke til daglig. Jeg kunne jo ikke det.

På jobben plages Tor av ansvaret for å få ut avisen under stadig vanskeligere forhold. Til slutt sier han opp. Han får isteden jobb på et kontor for by- og landplanlegging. Og NKP-eren som i årevis med begeistring gikk i 1. mai-togene i DDR, gjerne med fane, begynner nå å gå på de såkalte mandagsdemonstrasjonene rundt kirken i Gera. Det er her de lokale protestene mot makthaverne finner sted. Lenger mot øst ser han og hans meddemonstranter små lysblink av håp: I 1985 velges Mikhail Gorbatsjov til generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet. Gorbatsjov snakker om åpenhet og reformer. Et tøvær er under utvikling; kan det komme til DDR?

berlin_kart.png

Uforberedt.

Da det skjer, er hverken Tor eller Ellena forberedt. Jo, de har forstått at noe er i endring. Men så brått, så uventet? Da Berlinmuren faller 9. november 1989, står Ellena midt i begivenhetenes sentrum. Hun er i Berlin, som mesterelev på Akademie der Künste. Bygningen er nærmeste nabo til Brandenburger Tor. Men denne kvelden har hun reist hjem på hybelen. Først morgenen etter hører hun på radio hva som er skjedd. Da hun drar på akademiet, ser hun mange militære i området. Men hun løper ikke over til vest. Sammen med en venninne setter hun seg på en kafé i Friedrichstrasse, der ser de på en kjempelang kø med mennesker som vil passere grenseovergangen.

- Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke om dette, bare at alt nå ville bli annerledes, sier hun i dag.

Hjemme i Gera er også Tor uvitende om utviklingen i de første dramatiske timene. Da han får høre nyhetene, er han både overrasket, fornøyd og forvirret.

- Du feiret kanskje med en øl?

- Jeg tok sikkert et glass øl, smiler Tor.

Før muren falt, hadde Tor deltatt i underskriftskampanjer for et nytt og reformert DDR.

- Da ble jeg pepet ut på jobben. Nå, da muren var åpnet, sa jeg «nå vet dere ikke hva dere får, nå blir det arbeidsledighet». Da svarte de at jeg var dum. Men et halvt år senere sa de at jeg hadde rett, forteller Tor. Som selv mistet jobben da han flyttet til Berlin etter murens fall, men etter en stund ble ansatt i et arkitektfirma der. Tor beretter om mange «omvendelser» da DDR forsvant:

- Endel av kameratene var jo nærmest forrædere. En av sjefene på jobben hadde vært 150 prosent rød, men kort etterpå gikk han rundt og oppfordret folk til å stemme på DSU, det mest konservative partiet i Thüringen.

Stadig kritisk.

I en drosje kjører vi nå fra hjemmet i Bänschstrasse i det tidligere Øst-Berlin, vi skal besøke res­tene av muren og Brandenburger Tor. Skillet mellom øst og vest er ikke lenger så tydelig, men her finnes Karl Marx-Allee, den het tidligere Stalins allé. Og Strasse der Pariser Kommune. Vi passerer lokalene til avisen Neues Deutschland, det gamle DDR-talerøret. Tor er stadig abonnent, han kaller den sosialistiske dagsavisen «den beste». For noe henger stadig igjen. Selv om Tor meldte seg ut av NKP i 1990, er han kritisk til kapitalismen, kritisk til NATO. Og kritisk til de økende forskjellene mellom folk. Tor, som stadig er norsk statsborger, kaller likhetsidealet DDRs kanskje beste side.

Nede ved elven Spree, foran det store murmaleriet av Leonid Bresjnev som kysser DDR-sjef Erich Honecker, poserer Tor og Ellena villig for fotografen. Fortid er fortid. De skammer seg ikke.

- Men føler du deg lurt?

- Lurt ... ideen er stadig riktig. Men ideen ble jo aldri oppfylt, den var bare en drøm. Folk snakker jo nå om de kommunistiske landene, men det har aldri vært noen kommunisme her. Til slutt var det bare et jævlig byråkrati.

Epilog: På veien hjem fra møtet med Tor og Ellena Olsen finner jeg Berlin-avisen BZ i en kiosk. Førstesiden fylles av oppslaget «Honeckers letzte Truppe», DDR-sjefens siste tropp. En liten gruppe har dagen før samlet seg og feiret DDRs «nasjonaldag», på datoen da staten ble opprettet. De fremmøtte har fått nudelsalat, kaffe, øl og vin, og de har sunget DDRs gamle nasjonalsang. Blant deltagerne var 94 år gamle Heinz Kessler, tidligere general og DDRs forsvarsminister, i 1993 dømt til syv års fengsel for drapene ved Berlinmuren. På avisens spørsmål om hva DDR var for ham, svarer Kessler: «Det var mitt liv, den beste staten på tysk jord.»

Les også

VIDEO: Slik ser Berlinmuren ut i dag

Flere artikler fra A-magasinet

Les også

  1. Med kamera skjult under niqaben har Raghad (24) filmet IS-terroren i hjembyen hennes

  2. Intervju med forfatter Gert Nygårdshaug

  3. Tidenes ti mest kjente norsk-amerikanere i USA

  4. VINSKOLEN: Gode viner laget av ukonvensjonelle folk

  5. MAT & DRIKKE: Slik lager du berlinerboller