A-magasinet

Tjener godt på strikkeglade nordmenn

Strikkepinnene kvesses i kampen om kundene.

  • Kjersti Blehr Lånkan Foto

Rundt et langbord i sitt faste hjørne på den italienske restauranten Santinos ved Youngstorget i Oslo sitter strikkegruppen Stitch’n Bitch. På bordet ligger papirark og Ipader med strikkemønstre sammen med nøster. Knapt hørbar, jevn klikking av pinne mot pinne — lyden av penger for folk som vet å gjøre fortjeneste på strikketrenden. Bedriftene som lykkes, tjener titalls millioner. Og i kulissene krangles det om ufine forretningsmetoder, ull som ikke er norsk, og hvem som har rettigheter til mønstre.

— Vi bruker mellom 5000 og 10.000 kroner i året, forteller Lotte Holmboe over pinnene.

Pengene går til garn, garnfibre, mønstre, ulike typer pinner, hespetre, teiner, nøstemaskiner, kurs, garnfarge og bøker.

En av dem som har dratt i gang den siste strikkebølgen, er Dorthe Skappel. Hun gjør nå stor suksess med boken Skappelstrikk , som kom ut i høst. De to første opplagene er utsolgt, det tredje går unna, og hun vil fort sitte igjen med over en million kroner i royalties når alle bøkene er solgt.

afp000787586_ny.jpg

Sterkt i NorgeFlere kaster seg på bølgen. I høst kommer det ut rekordmange strikkebøker. Forlaget Manifest tilbyr raddisboken Strikk i strid . Pax har nådd bestselgerlisten med både fjorårets Sokker og årets Kluter , og Gyldendals nylig utgitte Strikkesidas favoritter suste rett inn på førsteplass på bestselgerlisten. Boken er basert på den populære Facebook-gruppen Strikkesida, som har over 67.000 medlemmer. Hobbyredaktør Ann Kristin Nås Gjerde i Gyldendal forteller at den store strikkeinteressen våknet i 2010 eller 2011.

— Mye takket være Arne & Carlos’ julekuler. Så eksploderte det da Skappelgenseren herjet landet høsten 2012. Sammenlignet med tidligere bølger er det nå mange unge som har fattet interesse for strikking. Strikking er trendy, det er ikke lenger en aktivitet for bestemødre, sier Gjerde. Og strikkebøkene selger godt, også i digital form.

SIFO-forsker Ingun Grimstad Klepp ser flere grunner til at strikking står spesielt sterkt i Norge.

— Det er en kontinuitet i feltet, med opplæring i norsk skole, strikkeoppskrifter i alle blader, aktive husflidsforeninger, store og små spinnerier og garnbutikker, som er blant de få spesialbutikkene som fortsatt eksisterer, sier hun.

Men dagens strikkebølge er ikke et særnorsk fenomen.

— Den er vel så kraftig i England, USA og andre land. Men der arter den seg annerledes, for i Norge er det så mange som strikker fra før, sier Klepp.

Strikkekonge. Harald Mjølne gikk fra oljebransjen til strikkebransjen. I fjor hadde han rekordhøyt overskudd i bedriften SandnesGarn. Foto: Andreas Kydland

Garnleverandører i plussStrikking er i hovedsak en kvinneaktivitet. A-magasinet har sett nærmere på de fem bedriftene i Norge som tjener mest på garnsalg, og ironisk nok er det menn som sitter på eiersiden i alle sammen. Vi ringte en av dem som har gjort det aller best.

— Hvem i Norge er blitt rike på all strikkingen?

— Nei ...

Harald Mjølne, eier og administrerende direktør i Sandnes Uldvarefabrik, drar på det.

— Jeg vil si Harald Mjølne, sier han så.

Det var det få som trodde da han for 15 år siden forlot oljebransjen for å overta spinneriet. Han kom selv fra en tekstilindustri-familie og hadde fått sterke advarsler fra faren mot å gå inn i bransjen.

— Folk trodde jeg var gal, at det bare var gamle mennesker som strikket, og at det ville dø ut med dem.

Men Mjølne så muligheter i å modernisere de gammeldagse produksjonsmetodene. På de siste 15 årene har omsetningen økt kraftig, til 181 millioner. I fjor satt han igjen med et rekordhøyt overskudd på 20 millioner. I tillegg eier Mjølne strikkebutikken Nye Strikkedilla på Oslo City, med en omsetning på 7 millioner kroner og et overskudd før skatt på nærmere én million i 2013.

Harald Mjølne har kjøpt topp moderne maskiner og begynt å importere fiber fra utlandet. Han har satset på design og tilpasset seg overgangen fra å levere til tepper og trikotasje (strikkede klær) til at «alt» dreier seg om håndstrikk.

— For fem år siden leverte vi 50-50 til hver, nå er 95 prosent håndstrikk.

Og han er ikke alene. De fem største garnleverandørene i dag har tilsammen mer enn doblet overskuddet siden 2009, fra 22 millioner til 49 millioner i 2013. De fem alene omsatte for nesten 514 millioner i fjor, mot 310 millioner i 2009.

Konfliktfylt

Strikking er ikke bare kos, bestemødre og lun peisvarme. De siste årene har det vært flere konflikter knyttet til forretningsmetoder i garnbransjen.

Ledelsen i Gjestal fikk de ansatte på nakken da de flyttet all produksjon på konkursutsatte Dale Garn utenlands, kort tid etter at de overtok bedriften tidligere i år. 20 av 29 medarbeidere måtte gå. Selv mener Gjestal-eier Dag Leo Vestre Martinsen at de ikke hadde noe valg hvis bedriften skulle overleve. Strikkebusiness er som annen business:

— I all handel handler det om å produsere varene til en billigere pris enn du selger dem for, slik at det er noe igjen etter at du har solgt dem og du får dekket dine utgifter, sier Martinsen.

Også selskapet Drops får kritikk. Det opererer med priser som til enhver tid skal ligge 20-30 prosent under markedspris for lignende garn. Garnet importeres fra utlandet, og Drops legger stor vekt på netthandel, design, inspirasjon og på egne strikkemagasiner, som utkommer på 15 språk. Selskapet har hatt en eventyrlig vekst siden oppstarten i 1982, og omsetter nå for over 111 millioner, med et overskudd på 12 millioner i 2013.

Noen av de andre aktørene i bransjen ser på Drops som en «enfant terrible», blant annet fordi de legger ut gratis mønstre, som ikke er bundet til garnkjøp, på nettsidene sine. Eneeier og gründer Stein Arild Rugtveit holder kortene tett til brystet. Av konkurransemessige hensyn vil han ikke kommentere kritikken eller siteres.

Anne-Cathrine Østby, daglig leder i garnbutikken Tjorven på Majorstuen, er en av dem som selger garn fra Drops. Hun er mildt sagt misfornøyd med noen av reglene for samarbeidet.

— De pålegger oss å selge nøyaktig det samme garnet billigere via nettet enn prisen vi tar over disk. Vi må også gi garnet i butikken et visst prosentavslag, slik at det blir mindre for meg å tjene på det, og vi er bundet til å kjøpe opp utgåtte farger og Drops-katalogen. Det irriterer meg veldig, sier hun.

Strid om ullkvalitet

Og kritikken mot bransjen stopper ikke der. Garnleverandørene får kritikk av SIFO-fors­ker Ingun Grimstad Klepp for å bruke norske tradisjonsvaremerker til å tjene penger på importert garn. Hun ledet forskningsprosjektet Valuing Norwegian Wool , et arbeid som resulterte i boken Ren ull ( 2013).

— Når garnet selges som håndstrikkegarn, er det veldig uklart hva som er spunnet i Norge og hva som er av norsk ull. Det finnes dårligere ull og billigere steder å produsere, sier hun.

Spesielt trekker hun frem det hun kaller «alpakkaspetakkelet» som en god melkeku for å tjene penger på garn. Alpakka kommer i hovedsak fra Peru.

— Alpakka har fått en status som noe av verdi, og dermed høy pris. Men holdbarheten er kort sammenlignet med norsk strikkegarn, sier hun.

Daglig leder og hovedeier av Viking of Norway, Ivar A. Ullebust, er ikke enig i at norsk ull overgår importert ull.

— Det er bare tull. Norsk ull er for grovt for de fleste i dag. Det var redningen for spinneriene før, men tiden har forandret seg kolossalt, sier han.

Både Viking of Norway og Drops baserer seg i dag utelukkende på utenlandsk ull og utenlandsk produksjon. Gjestal har ca. 5 prosent norsk ull, SandnesGarn 20-25 prosent, mens Rauma Garn har nesten bare norsk ull.

Designersuksess. Julekuleboken som Carlos Zachrison og Arne Nerjordet ga ut i 2010 åpnet døren for en økonomisk suksesshistorie innen norsk strikk.

Ikke klikk av strikkBlant dem som får sin del av strikkekaken, er designerduoen Arne & Carlos. I sin engelske hage, på tomten til en nedlagt togstasjon i Valdres, kan de se tilbake på en eventyrlig suksess de siste årene.

Bøkene deres er utgitt i 15 land. De har solgt rundt 250.000 eksemplarer i utlandet, i tillegg til et opplag på omtrent 174.000 bøker i Norge, som har gitt flere millioner i inntekt. På Amazons editor’s picks er Arne & Carlos nå på topp 10 innen hobbybøker. I tillegg bygger de opp om strikkesuksessen med spinoff-produkter som vin, porselensservise, strikke— og mindfulness-retreat og foredrag. Når strikkemagasinet Vogue Knitting skal arrangere en stor strikkeevent i New York på nyåret, skal Arne og Carlos holde workshop. De turnerer verden rundt, og har sogar egne groupies i Nederland og Japan - en håndfull 40-50 år gamle strikkeglade damer som følger etter dem i bil når de turnerer.

Til tross for forretningsaspektet kan Arne fortsatt oppleve strikkingen som en måte å meditere på, selv ute i store folkemengder.

— Hadde det ikke vært for at det er strikking vi driver med, tror jeg vi hadde klikket for lenge siden, sier han.

Strikkebutikk. For Pickles-damene Heidi Grønvold (t.v.) og Anna Enge (t.h.) startet det med en strikkeblogg. Etter to års tid kunne de si opp jobbene sine for å drive med strikk på heltid.

PicklesSuksessen har gitt ringvirkninger i strikke-Norge. Blant butikkhyller fulle av mohair, alpakka, merino, økologisk bomull, tweed og ull på Grünerløkka finner vi Anna Enge og Heidi Grønvold. Damene startet en strikkeblogg i 2009. De forutså ikke da at det skulle gå så bra at de to år senere skulle si opp jobbene som art directors i et reklamebyrå. Bloggen vokste til en nettbutikk, og i 2011 åpnet de et lagerutsalg to dager i uken. I fjor åpnet de butikken Pickles i Markveien, som har fått tilsammen seks årsverk. De lanserer sin fjerde strikkebok nå i høst, og hadde i fjor ca. 9,5 millioner i omsetning og et resultat før skatt på drøyt 2,1 millioner.

— Vi har aldri hatt en forretningsplan eller strategi, røper Enge.

— Målet er ikke å bli rike, men å ha det gøy. Det betyr forøvrig ikke at vi ikke jobber veldig mye, sier Grønvold.

De bytter på: Annenhver uke med administrasjon og annenhver med design.

— Denne uken er det Heidi som har det gøy og jeg har voksen-uke, sier Enge.

En og annen mann kommer innom for å kjøpe strikkegarn til eget forbruk, men damene bekrefter likevel bildet fra strikkesidene på Facebook, Instagram og nettsamfunnet Ravelry.

— 99,9 prosent er fortsatt kvinner, anslår Grønvold.

Strikkefellesskap. Damene i strikkekafeen Stitch’n Bitch møtes hver tirsdag på restaurant for å strikke. F.v: Nina Elisabeth Larsgård, Lotte Holmboe, Elisabeth Allen, Jorun Mjåland Ellen, Sophie Hill og Yvonne Gerner.

Det strikking erPå strikkekafeen på Santinos restaurant sitter Tuva Hoen med en tein i fanget; den er festet til en dott ullfiber, som hun drar ut litt og litt av.

Det blir en tynn tråd som spinnes rundt teinen, som snurrer lekent rundt og rundt. Både hun og Lotte Holmboe spinner og farger sitt eget garn. På et vikingmarked i fjor sommer lærte Hoen å farge med plantefarger, blant annet vaid.

— For at fargen skal virke, må man ha gjæret mannepiss fra menn som spiser og drikker godt. Kurslederen løp rundt til menn som satt og drakk øl og spiste kjøtt og sa: Kom og piss i bøtten min.

Alle har sin egen begrunnelse for hvorfor de strikker.

— Det er meditativt, sier Yvonne Gerner, som lærte å strikke under oppveksten i Øst-Tyskland. Da var det en nødvendighet fordi klær var mangelvare. Nå er det avslapning og sosialt.

— Det har vært antidepressivene. Den norske staten har spart mye i psykofarmaka på strikkingen min, sier Synnøve Kristiansen, som for alvor startet med strikking da hun fikk ME for ti år siden.

— Bare det å ha noe man føler man mest­rer, sier Anita Jacobsen, intenst konsentrert over strikkepinnene. Hun ser opp og holder frem et garnnøste.

— Å begynne med dette og se at det vokser noe ut av det.

— Jeg får ikke så dårlig samvittighet etter en kveld foran TV-en når jeg har produsert noe, sier Tuva Hoen, og damene ler.

— Den bruker vi alle effektivt, sier Lotte Holmboe.

De synes de får mye igjen for pengene de bruker på hobbyen. Store deler av garderoben. Kvelder som denne. De to pinnene som knapt berører hverandre, tråden som legges over, dras gjennom. Den samme bevegelsen, igjen og igjen.

— Hva var det Elizabeth Zimmermann sa, spør hun.

Zimmermann er den engelskspråklige strikkeverdenens svar på Ingrid Espelid Hovig, med eget TV-program om strikking og en strikkebedrift som drives videre av datteren i dag. Holmboe lener seg frem, siterer:

— That’s all knitting really is: a loop, through a loop, through a loop.

strikkeoppskrift.pdf

Har du lyst til å strikke en tusenlapp? Last ned mønsteret her.

Les flere artikler fra denne ukens A-magasin:

  1. Les også

    Jødiske Sally skjulte seg ved nazileir i fem år

  2. Les også

    Det vakreste som fins? Fem blinde svarer

  3. Les også

    Viten: Voksne som elsker Lego

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Moren til Joshua French: – Livet hans er en lidelse

  2. A-MAGASINET

    Blåstrømper krever slutt på kvotering, fedrekvoten og sexkjøpsloven

  3. A-MAGASINET

    Synes du Magnus Carlsen er en spesiell og eksentrisk sjakkspiller? Da har du ikke lest nok om livet til Bobby Fischer

  4. A-MAGASINET

    - Jeg stiller ikke opp for manneblader. Det er ikke akkurat helt meg.

  5. A-MAGASINET

    Kunsten å fordufte fra fest

  6. A-MAGASINET

    Den amerikanske BI-professoren var ny i Norge. Hun var fullstendig uforberedt på julebordskulturen.