– Når jeg kommer til ungene mine, må jeg legge fra meg mobilen. Ellers får jeg kjeft.
Tilhørerne lytter når en av Aftenpostens eldste journalister holder foredrag om digital omstilling. Denne uken ble Mette Bugge kåret til Årets seniorprofil.
Om man må trekke frem én avisside som illustrerer hvor mye idrett og teknologi har endret seg siden Mette Bugge begynte som sportsjournalist, kan et godt valg være TV- og radioprogrammet på side 38 i VG tirsdag 14. juni 1977. På den tiden hadde Norge og NRK fortsatt kun to kanaler – én for titting og én for lytting. Programoversikten var enkelt og greit inndelt i «TV» og «Radio». Under «Radio» kunne man denne dagen finne et innslag der nettopp Bugge var en av programlederne. Tittelen: «Kvinner skal ikke svette».
I dag mener hun å huske at de laget programmet i forbindelse med Holmenkoll-stafetten, som to år tidligere hadde åpnet for å la begge kjønn delta i løpet. Tittelen spilte på misnøyen enkelte følte mot denne og andre former for kvinneidrett.
– Noen syntes jo ikke det var fint å se kvinner svette og sikle, sier Bugge.
- Mette Bugge er stort sett i farta. Her da hun ble kåret til Årets seniorprofil denne uken:
Digital Duracell-kanin
Selv om mye har endret seg, er noen ting ennå som de var i 1977: Mette Bugge lager fortsatt journalistikk om sport. Denne uken, etter snart 39 år som sportsjournalist i Aftenposten, ble hun kåret til «Årets seniorprofil».
– Jeg er veldig stolt over å få den. Også på Aftenpostens vegne, som ikke kastet meg ut for 10 år siden.
Prisen deles ut av Senter for seniorpolitikk, og dette er første gang den går til en enkeltperson.
64-åringen er de siste årene blitt svært synlig på nett. Hun er ivrig på Twitter, aktiv på Instagram, har nådd taket på 5000 venner på Facebook, og på journalistenes Skup-konferanse tidligere i år holdt hun foredraget «Bli en Duracell-kanin i sosiale medier». Siden mars har hun holdt 30 foredrag om omstilling til den digitale hverdagen for næringslivet, organisasjoner og mediebransjen.
– Som voksen medarbeider kan du ikke sitte i et hjørne og si, «Nå får ungdom jaggu ta over, for nå har jeg gjort mitt. Nå har jeg jobbet i 40 år.» sier veteranen.
Løy under intervju
Da hun begynte i Aftenposten 1. mars 1978, var den teknologiske hverdagen en annen. Bugge, som hadde spilt håndball siden hun var 13 og syntes idrett generelt var veldig gøy, søkte på stilling i Aftenposten-sporten. Det var, for å si det forsiktig, ingen kvinnedominert redaksjon. Under intervjuet spurte redaktøren hvilke idretter hun likte.
– Jeg var så redd for å bli et jentealibi som bare dekket turn og andre typiske kvinneidretter. Så jeg sa at jeg var interessert i fotball, boksing og motorsport. Det var ren løgn. Men det sa jeg. Jeg fikk jobben, og et av dekningsområdene mine ble motorsport. Det har det vært siden, sier hun.
Artiklene hamret hun ut på skrivemaskiner. Var hun ute og rapporterte fra idrettsarenaer og sportsarrangementer, måtte Bugge ofte ringe inn artikkelen til en av de fire-fem personene i Aftenposten dedikert til å ta diktat fra journalister i felten. Å være eneste kvinne i en redaksjon som dekket et da mannsdominert område, var ikke noe problem.
– Jeg har alltid følt at jeg er blitt backet opp av kollegene mine, sier hun.
Kineserne som jublet for Norge
I 1980 skulle Bugge egentlig dekke sitt første OL, i Moskva. Men så bestemte Norge seg for å boikotte lekene, og hun måtte bli hjemme.
– Da husker jeg at jeg gråt. Jeg hadde gledet meg så veldig, sier hun.
Siden har hun dekket 12 olympiske leker. Hun har intervjuet en haug idrettsprofiler, fra formel 1-kjører Michael Schumacher til Marit Bjørgen. I 1995 reiste hun med fotograf Rolf M. Aagaard til Brasil for å dekke VM i sandvolleyball. Før hun gikk ut døren på kontoret foreslo en av kollegene, nærmest på spøk, at hun også kunne gjøre et intervju med Romario, brasilianeren som året før ble kåret til verdens beste fotballspiller. Bugge og Aagaard klarte å snakke seg inn på treningen til laget hans, der de til slutt fikk intervjuet Romario.
– Jeg tror gutta hjemme ble litt målløse. Det var gøy, sier hun.
Ett av de aller sterkeste minnene var da hun fulgte Alexander Dale Oen under svømme-VM i Kina i 2011, få dager etter 22. juli. På tribunen satt flere tusen kinesere som hadde fått med seg terrorangrepene. De jublet frem nordmannen, som svømte inn til en suveren seier i 100-meter bryst – Norges første VM-gull i svømming. Bugge husker hun fikk gåsehud:
– Det var som om publikum løftet ham gjennom vannet. Et sterkt øyeblikk, og på pressekonferansen etterpå kom Dale Oens tårer. Han snakket om den ufattelige tragedien som hadde skjedd der hjemme. Jeg satt på første benk, tok bilder, og tenkte at dette var et historisk øyeblikk.
- Mette Bugge delte også mye fra sin egen kreftbehandling på sosiale medier. Her kan du lese hvordan hun opplevde det.
Barna klager
I 2014 fikk Mette Bugge intensivkurs i å tenke og jobbe mot nett. Hun lærte om digitale plattformer, deling på sosiale medier.
– Det satt langt inne å være opptatt av at jeg skulle tenke nett først, ikke bare papir, sier hun.
Hun hadde allerede tatt egne bilder i 15 år. Etter digital-treningen lager hun også videoer, tar opp lyd, deler på sosiale medier, kommenterer og deler litt mer. Flere ganger har hun hatt de mest leste og delte sakene i Aftenposten. Foredragene hennes er blitt populære. Selv tror hun tilhørerne lytter nøyere etter når den som står og snakker om teknologisk omstilling er 64 år, ikke 30. Hun mener det å være nysgjerrig og aldri se på seg selv som utlært, er noe av nøkkelen til å klare omstillingen til en mer digital arbeidshverdag.
– De fleste tror det er vanskelig. Da sier jeg at når jeg kan klare det, så kan alle klare det. Men mange unnlater å prøve.
Samtidig har det å være nettekspert i 60-årene også visse bivirkninger.
– Når jeg kommer til ungene mine, som er 29 og 32 år gamle, må jeg legge fra meg mobilen. Ellers får jeg kjeft, sier årets seniorprofil.
- Her er Mette Bugge i kjent stil fra Nordiske Mediedager våren 2016:
