Foto: Lars Verket
A-magasinet

Ligger løsningen på klimakrisen i filosof Arne Næss' tenkeboks 1505 meter over havet?

Verden går tilsynelatende skeis, men det er ennå mulig, det finnes et håp, ville Arne Næss si: Men det avhenger av at DU gjør noe i dag.

  • Lars Verket
  • Simen Tveitereid

Arne gikk aldri samme veien to ganger.

Filosof Per Ingvar Haukeland setter kursen vilkårlig oppover, rett ut i myr og lyng, uten å ense stier. Hallingskarvet — et høyfjells­område som strekker seg inn i Buskerud, Hordaland og Sogn og Fjordane - ligger i tåke. Snart kommer skum­ringen. Men det er ingen hast å spore. Ti menn med sekker vandrer mot Mekka for det enkle friluftsliv og den norske hytte­kultur: Tvergastein.

Hva skal vi der? Ingen vet helt. Et seminar i Arne Næss’ ånd. Lære om økofilosofien, dypøkologien, økopsykologien. Og hva en økofilosofisk livsstil kan bety i hverdagen.

Da Arne Næss ville blitt 100 år i 2012, skrev daværende kulturredaktør Knut Olav Åmås denne kronikken om ham:

Les også

- Et av de mest bemerkelsesverdige mennesker som har levd i Norge

Selv lurer jeg: Vil det skje noe om jeg sitter i stolen til Arne Næss? Der han så lenger enn noe annet sted og alltid måtte tilbake. Vil en dypere innsikt kunne oppstå selv etter kun to dager her? En ny forståelse, forankret i det lange livs far — som han kalte Hallingskarvet, og i Tvergastein - forankret i bøkene der inne, i vedovnen og vanene til Norges vismann. Og hva ville han ha tenkt om klimaendringer og veien videre?

Tvergastein, Hallingskarvet. I denne enkle hytta på 1505 m.o.h tilbragte Arne Næss til sammen 14 år av sitt liv. Tvergastein eies i dag av en stiftelse, som en gang i året arrangerer et seminar med innføring i økosofien.

Klyvende opp steinur stiger brått noe sort og spist ut av tåken. Det er mønet på hytta, 1505 meter over havet. Vi må sette opp telt, med stive fingre og våte bukser, i mørket, i null grader. Hva er dette for en gjeng mennesker? Som vil sove på nysnø og bære med seg egen mat på seminar. Noe søkende har vi felles. En lengten etter en endring, kanskje.Inne i hytta fyres det, men forsiktig. Ovnen har skjøre vegger, og brenselet består hovedsakelig av gamle planker. I stuen er en propanovn slått på. Der kommer en BI-forsker bærende på flytende kapital, to bøtter vann, hentet i bekken.

Vannet varmes på et gassbluss i det trange overvintringsrommet , det eneste rommet med noe isolasjon. Her skrev han, her sov han, innimellom to køyer er 90 fyrstikkesker stablet, merket sikkerhetsnål, lisser, kork, magnet. Hver ting har sin plass og sin verdi. Ved den ene veggen står det stablet noen plankebiter med lappen «fredet». De skulle ikke brennes, for så lenge Arne Næss så den stabelen, følte han seg trygg, kunne ikke fryse ihjel, den var et symbol på rikdom. Dessuten vakker å se på.Varmt vann og tørre sokker er i hvert fall rikdom nå.

«Vi har ikke en dag å tape, hver uke teller», sa Arne Næss. Han erklærte seg som en optimist - på vegne av det 22. århundre, ikke det 21.

Arven fra Arne Næss kan ikke læres bort på et seminarrom på Blindern, den må oppleves, er Tvergastein-seminarets tanke. Den må leves i praksis. Her. Der hver handling får sin mening. Hvor du hugger hull i isen for å hente vann. Hvordan du lukker døren så den går ordentlig igjen.

— Stedet gir en sensitivering, sier BI-forskeren med vannbøttene, Per Espen Stoknes, en av seminarlederne.

Å være her er å vekke sansene til live, mener han.

— Måten du legger flisa inn i ovnen på. Måten du trår på steinene. Og selvfølgelig kunne vi isolert hytta, satt inn nye vinduer og en bedre ovn, men da ville noe gått tapt, sier Stoknes.

Tvergastein ville mistet sin betydning som korrektiv til kulturen, til hyttepalassene på Ustaoset, fire kilometer under oss.

Økosofi i solveggen

Om morgenen ligger hyttene pakket i tåke. Men vi svever over skyene, og Skarven står klar og mektig bak oss. Inne i hytta er det fem grader, men ingen vilje til fyring, for sola vil snart komme. Og det gjør den. Og det er helt vindstille. På 1500 meter. I oktober. Ingen har opplevd det før. Alt er helt annerledes enn i går kveld.

Per Ingvar Haukeland spenner opp en snor langs sol­veggen for tørking av sko og klær, bringer kjeler med varmt vann og snakker om økosofi T.

I 1969 fikk Arne Næss ideen om å starte et kurs på universitetet om mennesket og naturen sammen med Sigmund K. Setreng. Det var begynnelsen på den norske økofilosofien. Næss utviklet den til økosofien, som betyr naturvisdom. Alle mennesker kan ha hver sin personlige økosofi, for det handler om den enkeltes relasjon til natur. Derfor la Næss til en T, for Tvergastein.

— Hva ser dere her vi sitter nå? spør Haukeland.

Vi ser langt, ser med lang sikt. Helt til Gaustatoppen i sør, den sklir ut og inn av skyene. Vi ser bredt. Den som sitter lengst til venstre av oss, ser lenger vest. Flytter vi oss 100 meter bort, ser vi noe annet. Om en time ser vi kanskje ingenting.

Utsikten skal illustrere to av økosofiens p-er: plura­lisme og possibilisme. Filosofiens to siste p-er er pragmatisme: Det gir ingen mening kun å snakke om ting om det ikke får betydning for hva vi gjør. Og positivisme: å dyrke det positive, tenke på hva man kan gjøre i stedet for alt man ikke kan klare. Dvele ved livets egenverdi. Verden går tilsyne­latende skeis, men det er ennå mulig, det finnes et håp, ville Arne Næss si: Men det avhenger av at DU gjør noe i dag.

Vi skal gå. For det er gjennom kroppen vi får tilgang på natur, og det er i møte med noe utenfor at vi finner oss selv, vårt større selv. Med økopsykologiens metode søker du ikke alle svar i ditt eget indre, det finnes en mening der ute. Blåbærlyngen en ettermiddag i august er mening.

Noe sånt.

Vidsyn. Seminarleder Per Ingvar Haukeland i Arne Næss-stolen. Han fremhever økosofiens positive grunnholdning, åpenhet og respekt for alt levende.

Sommerfugl i fjellveggenVi samles et sted Arne Næss kalte den hengende hage. Noen få kvadratmeter med fjellgress, i skråningene over Tvergasteintjønn. En bergknapp holder seg fast og strekker seg mot høstsolens siste varme, slik vi gjør. En sommerfugl flyr opp, en fjellvåk fanger en rype.

Arne Næss skapte begrepet dypøkologi, i motsetning til grunn økologi eller reform-økologi, som typisk vil peke på grønn teknologi og reformer som viktigste vei ut av en økokrise. Vel og bra, vil Næss si, men uten en dypere innsikt kan grønt ende opp som en ny, fiks idé. På lang sikt trenger vi en systemendring og en revolusjon — i tankegangen. En ny måte å erfare verden på der en økologisk livsstil kommer av indre motivasjon, ikke av mote eller plikt.

— Man kan ikke vedta ildsjeler på naturens vegne, gnist­en til endring og engasjement blir til i et dypt møte med naturen, sier Per Ingvar Haukeland.

Det dype naturmøte skjer ikke på oppfordring en lørdag formiddag. Hva betyr det å være en del av naturen? Selve spørsmålet røper splittelsen, som ifølge økopsykologien skaper lidelse både for naturen og for mennesket. Men ved å oppdage vårt økologiske selv kan vi heles. Det finnes i det som vi identifiserer oss med, det vi kan føle en delt identitet med. Dette stedet og dette landskapet er en del av meg. Hvis det blir ødelagt, går noe i meg i stykker. Når fisker blir borte på grunn av overfisking. Når elver tørker ut. Når luften blir vond å puste inn. Da er det vi som forkludrer vårt selv.

Det kan høres mystisk ut. Nærmer seg besjeling av naturen, vår rasjonelle hjerne steiler. Men kan du føle dypt for noe som ikke har en sjel? Kan du bli grepet av naturen om du bare ser den som noe utenfor deg selv, et det, aldri et du?

Og er det mer mystisk å dele identitet med natur enn et land, et Norge eller en gruppe av landsmenn eller folk i en bestemt bydel?

Vi drikker vann fra en renne under isen i en fjellsprekk, hører steiner som faller. Nede ved Tvergastein beveger noen prikker seg, latteren klinger som en underlig lyd.

Tvergastein, Hallingskarvet.

Vi skal gå, men helst hver for oss. Arne Næss kom sjelden alene til Tvergastein, han likte best å ha med en venn eller en partner, helst et hyttemenneske som kunne være stille, og som kunne samtale. Men ute på tur skulle de gå hver for seg. Han utforsket mikronaturen, livet som finnes selv blant en kvadratmeter stein. Eller han kunne løpe og rulle ned steinuren, ta Ura-sprinten, for å kjenne naturen som en forlengelse av kroppen.— Vi sees klokken seks. Da har vi varmet vann.

I årevis fikk Arne Næss' gjester servert blodpudding til middag. Trondhjems Preservering sendte ham 185 bokser blodpudding på boks ettter krigen.
Arne Næss spiste mest blodpudding på boks, etter krigen fikk han et godt tilbud på to paller (det er ennå bokser igjen)

Maten her oppe skal kunne tilbringes kun med varmt vann. Det var en beskjed på forhånd. Arne Næss spiste mest blodpudding på boks, etter krigen fikk han et godt tilbud på to paller (det er ennå bokser igjen).

Hva nå? En vending. Om kvelden, i det svake lyset fra en enslig parafinlampe, diskuterer vi de norske naturfilosofene. Næss, selvsagt. Zappfe og Sigmund Setreng.

— God bless them. Men det de har oppnådd, er å bli margi­nalisert, sier Per Espen Stoknes.

— Selvfølgelig har Næss & co. inspirert mange. Og de må gjerne si at hvis folk bare får tenkt dypt og lenge nok, så vil de til slutt komme etter. Ja, de kan snakke om degrowth og ha så rett de bare vil - but it doesn’t work!

— Arne blåste litt i det der. Han brukte plastski, han spiste en hamburger, sier Per Ingvar Haukeland.

— Han var motstander av det rigide. Ikke vær for prinsippfast, det sliter deg ut, sa han.

Næss likte ikke strenge leveregler

Et sted skriver Arne Næss om tendensen til dogmati­sme i den første grønne bevegelsen på 70-tallet: Man skulle sykle, man skulle ikke fly. Unngå enhver sport som krevde bruk av teknisk utstyr. Arne Næss likte ikke strenge leveregler. Med årene stadig mindre. Han bekjente seg til en indiansk bønn:

«Måtte Store Ånd gi meg visdom slik at jeg ikke kritiserer min nabo før jeg har gått tusen mil i hans mokasiner.»

Likevel var en av pilarene i dypøkologien mer vekt på livskvalitet enn stadig høyere levestandard. Å dvele mer ved egenverdiene, alt som har verdi i seg selv, var målet. Når folk jager og maser for å skaffe seg ting, er det et hinder, ikke en hjelp, på veien mot målet. Nedsatt forbruk var ikke et poeng i seg selv for Næss, men en konsekvens av å prioritere det som har egenverdi. Og en vei til dypere glede og mer frihet. De gamle, norske naturtenkerne er døde. Nå er det vår tur. Hva nå?

— Vi må velge en ny strategi. En som går med, ikke mot, den menneskelige natur, sier Per Espen Stoknes.

I år har han gitt ut boken What We Think About When We Try Not To Think About Global Warming . Utgangspunktet er klimaparadokset: Vi vet mer og mer om klima­endringene, men bryr oss mindre.

Det hjelper fint lite med flere fakta om klima-trusselen, så lenge folk har en enestående evne til å fornekte dem og fortsette som før.

Les også

Slik blir vi enige om å fornekte alt vi vet om klima

Ifølge Stoknes kolliderer klimasaken med våre psykologiske barrièrer. Klimatrusselen er langt unna, i tid og i rom, abstrakt og komplisert. Dreier seg om p.p.m.-nivå i atmosfæren, havstigning som kanskje kommer, temperaturer innen ett århundre.

— Når tok du sist en beslutning for de neste 80 år? spør Stoknes.

Å flyte som en ugle

Er mennesker uunngåelig kortsikt­ige og egoistiske? Blir selv våre egne barns fremtid for fjern? Under hvilke betingelser vil mennesket handle langsiktig klokt, hva skal til?

Ny strategi. Psykolog og økonom Per Espen Stoknes mener vi må spille på lag med menneskers natur i klimakampen.

Per Espen Stoknes sitter nå i Arne Næss-stolen. Ute ser vi kun tåke, seminaret er snart over, vi vil gjerne gå hjem med løftet hode og nytt håp.Stoknes forteller om et møte med to ugler under en lang tur i den nordsvenske villmarken Sarek. To ugler han fikk se fly gjennom luften en sensommernatt. De fløt så lydløst og elegant, fullstendig i ett med sine omgivelser.

Slik liker han å se for seg vår personlige omstilling. Det skal ikke føles som en kamp, men som å finne flyten.

— Mennesker kan handle langsiktig hvis vi tror at andre gjør det samme. Vi må utnytte kraften som ligger i det sosiale. Forskning har vist at dersom én i nabolaget får seg elbil eller solcellepanel, så øker sannsynligheten for at andre gjør det samme ti ganger, sier Stoknes.

Klimasaken trenger en ny innramming

Klimasaken trenger en ny innramming, mener han. Det er vanlig å snakke om omstilling som en stor, økonomisk kostnad. Men hva om vi tenker på den som en forsikring. Og som muligheter. Til bedre helse. Sykling og grønnere kosthold som en vinn-vinn-situasjon. Smarte nye veier, bedre byer, renere luft. Et bedre liv.

Positive strategier er nødvendig, mener både Stoknes og Næss - for å spille på lag med menneskers behov for glød og flyt.

Da Stoknes har snakket ferdig, sier flere: Det var godt å høre på. Du ga meg et håp.

To store vinduer i hytta gir fabelaktig utsikt mot Ustevannet og Hardangervidda.

Alle får ta et bilde av seg selv, sittende i stolen til Arne Næss. Jeg prøver stolen, men det kommer ingen ny innsikt. Men etterpå, ute i gangen, der veggene mangler panel, der klatreutstyr og National Geographic tilbake til 1919 står ved siden av Arne Næss’ samling av kjemiske grunnstoffer, dukker en setning opp i hodet, en setning jeg tror har noe for seg uten at jeg er helt sikker på hva den skal bety:

Spør ikke hva du skal gjøre med klimaendringene, men hva klimaendringene skal gjøre med deg.

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!

Les mer om

  1. Uteskolen
  2. Klimaendringer
  3. Klima