• Miriam Lund Knapstad
    Journalist

Seremonien ved Alfaset kapell i Oslo foregår uten klemmer og håndtrykk, og med nye regler om avstand mellom Anne Grete Listrøm og familien.

Hun følger retningslinjene så godt hun kan, men på innsiden tenker hun: «Å, så viktig berøringer er for å være nær hverandre når noe er vondt».

Det eneste hendene hennes kan brukes til nå, er å tegne et kors i luften. Så ser hun familien i øynene, og går sin vei.

Dagene er ikke til å kjenne igjen. Heller ikke for landets over tusen prester. Vårens konfirmasjoner er utsatt til høsten, gudstjenester streames på nettet. Begravelser, bryllup og barnedåper må gjennomføres med svært få personer til stede.

Til denne saken har Aftenpostens fotograf fulgt fire prester i Oslo i en ny og ukjent arbeidshverdag.

Alfaset kapell er ommøblert. Stolene har fått to meters mellomrom, slik at det ikke er plass til flere enn 30 personer i rommet.

– Det er noe av det vanskeligste. Å se familiemedlemmene sitte der med så lang avstand til hverandre, når det de trenger er nærhet, forteller Anne Grete Listrøm, som er sogneprest i Nordstrand menighet.

Hun innser hvor viktig det å samle har vært i jobben hennes. Flokken er som oksygen for oss mennesker, også fysisk.

I dag er ordene det eneste hun har å gi.

– Men ord har en begrensning. Til daglig tenker vi ikke på de små tegnene for omtanke, hvor mye en lett hånd på skulderen kan bety for den som er i sorg. Trøst er en veldig fysisk ting, det har jeg sett i mange begravelser, sier hun.

– Nå blir vi bare stående å se på hverandre.

Med over 1200 sitteplasser, er Trefoldighetskirken en av landets største til vanlig. Nå står den tom.

Pål Kristian Balstad er fortsatt innom kirken av og til, men for det meste har han hjemmekontor

– Jeg merker usikkerheten hos folk, det er en uro på innsiden. De som har det vanskeligst fra før, har det dessverre fått det enda vanskeligere.

Kirkene har streamet flere andakter de siste ukene, men Balstad mener det ikke kan erstatte at kirke er å møtes «ansikt til ansikt, hjerte til hjerte».

– Jeg vil så gjerne være der for de som trenger oss. Det er det vi er til for.

I stedet sitter han mye i telefonen. Ringer de ensomme og urolige, forsøker å lytte en situasjon mange sliter med å forstå.

– Frykt er en naturlig reaksjon i en så unaturlig situasjon. Men vi bærer dette sammen.

Nå starter påskeuken, en høytid for gudstjenestene. I fjor ble det holdt over 3300 gudstjenester mellom skjærtorsdag og andre påskedag rundt i Norge. I år må de som vil i kirken sette seg foran skjermene sine.

Det er trist, synes Pål Kristian Balstad. Men han håper påskens budskap om at kjærligheten er sterkere enn døden vil føles ekstra relevant i år, hvor nasjoner maner til en historisk fellesdugnad for å ta vare på de som trenger helsehjelp.

– Påsken er så heftig. Den anerkjenner det menneskelige, både seire og nederlag, mener han.

Påskeaften markerer dessuten slutten av fasten, som startet i slutten av februar.

– I år har vi jo virkelig fått øvd oss på det fastetiden handler om, nemlig å kjenne hvordan det er å mangle noe, sier Anne Grete Listrøm.

– Vi ofrer noe for et fellesskap, fordi alles liv betyr noe. Å oppgi noe av sitt eget for et større gode, kan være noe av det fineste vi gjør for andre.

– Og i den andre enden venter gjenoppstandelsen?

– Ja, et nytt liv venter, svarer hun, og smiler.

– Det får vi virkelig håpe denne gangen også.

Les hele saken med abonnement