Morten Brask har skrevet roman om hvordan det er å bli presset til å bli far

Kjæresten krevde at han gjorde henne gravid, men tvillingene døde rett etter fødselen.

Hun stiller ham et ultimatum. Kjæresten vil ha barn. Og hun vil ha det nå, hvis ikke forlater hun ham. Morten Brask er 24 år og ikke klar for å få barn, han vil se mer av verden og prioritere skrivingen. Men han er forelsket, og etter en stund gir han etter for presset. Prøverørsgraviditet og tvillingfødsel. 28 år gammel blir Morten Brask far til en gutt og en jente. Først da han holder barna og hører hjerteslagene deres, ønsker han å være der for dem. Barna lever i 12 dager. Ti år senere, da han sitter ved sin mors dødsleie på Rikshospitalet i København og ser bort på fløyen hvor tvillingene døde, forstår han at historien må skrives. Det er blitt til romanen En jente og en gutt, og er den første av Brasks romaner som er oversatt til norsk.

— Mange parforhold tåler ikke en krise. Fortvilelsen ble for stor for oss, forteller den danske forfatteren. Da de to mistet barna, røk også forholdet. I morgen besøker han Oslo bokfestival for å diskutere sorg i litteraturen med forfatterne Eivind Hofstad Evjemo og Brit Bildøen.

Overflødig og usynlig.

— Det ekstreme har alltid fascinert meg, sier Brask og mener dette synes i hans forfatterskap. Han debuterte i 2007 og har skrevet så forskjellige og internasjonalt anerkjente romaner som krigsromansen Havet i Theresienstadt , fortellingen om det ulykkelige vidunderbarnet i William Sidis perfekte liv og dokumentarboken BlondAnett, om en prostituert kvinnes liv i Danmark.

— Med min nyeste roman ønsket jeg å skrive en historie som folk kunne speile seg i. Det sies at noe av det mest ekstreme man kan oppleve, er å miste et barn. Jeg ville beskrive dette gjennom et mannsperspektiv. Det er kvinnen som har født barnet, det er henne det dreier seg om. Også når barna dør. Mens mannen ofte er den som skal bære det hele, være sterk og støtte i sorgen. Min egen farmor ble en påminnelse om dette. Da hun hørte om tvillingene, var hennes første reaksjon: uff, så forferdelig for henne . Jeg tenkte, ja, men hva med meg? Jeg har også mistet to barn, forklarer Brask.

I boken beskriver han hvordan hovedpersonen står på en klinikk med et pornoblad og en liten plastkopp, og alt han vil, er å rømme vekk fra hele stedet. Brask skildrer hvordan den mannlige hovedpersonen føler seg fullstendig overflødig og nesten usynlig under dramatikken rundt fødselen og dagene etterpå. Hovedpersonen gråter når ingen hører, og knekker sammen da barna dør.

— Man hører ikke så mye om menns sorg. Men menn sørger jo minst like mye som kvinner.

Brask forteller at mange menn har skrevet til ham og sagt at de setter pris på at han forteller om menn og sorg. Andre menn har skrevet at kona eller kjæresten nærmest tvang dem til å lese boken, men at da de først leste den, kjente de seg igjen og ble berørt.

— Boken har klare selvbiografiske trekk. Selv klarte jeg ikke å innfri kravet som ofte stilles til menn i vanskelige situasjoner; han skal være den som støtter opp og holder alt sammen. Selv hadde jeg problemer med å spise og måtte flytte hjem til foreldrene mine en periode.

Brask tror også enkelte menn vil kunne kjenne seg igjen i det å bli presset til å få barn.

— Når en kvinne først har bestemt seg for at hun vil ha barn, er det lite man kan gjøre for å få henne til å endre mening. Kanskje det er en slags naturkraft. Jeg måtte enten si

ja eller gå.

Jeg leste et intervju med Espedal hvor han sa at dersom du tar hensyn når du skriver, er du ferdig som forfatter. Det ga meg guts og mot til å gjøre min egen historie om til skjønnlitteratur. Morten Brask, Forfatter

Inspirert av norske forfattere.

Brask er ikke blant de mest kjente forfatterne i Danmark, men romanene hans har jevnt over fått gode kritikker. Bøkene hans er oversatt til flere språk, men det er første gang en av hans romaner er oversatt til norsk.

En jente og en gutt har allerede solgt 20.000 eksemplarer gjennom en bokklubb i Danmark og har fått mye oppmerksomhet i hjemlandet. Litteratursiden.dk skriver blant annet at man må ha et hjerte av stein hvis man ikke berøres av historien. Aftenpostens egen anmelder er noe mer tilbakeholden og mener karakterene og språket har mer å gå på, men roser tematikken i boken. Bergens Tidende roser derimot Brask for et nøkternt og saklig språk i møte med de store følelsene.

Morten Brask forteller at Karl Ove Knausgård og Tomas Espedal har vært viktige inspirasjonskilder i arbeidet med romanen.

— Jeg leste et intervju med Espedal hvor han sa at dersom du tar hensyn når du skriver, er du ferdig som forfatter. Det ga meg guts og mot til å gjøre min egen historie om til skjønnlitteratur.

Ekskjæresten, som har fått navnet Maya i boken, var den første Brask sendte manuset til. Hun har giftet seg på nytt og fått to barn. Selv har Brask ingen barn.

— Jeg har tenkt mye på om man kan skade noen ved å skrive om dem. Og om det i så fall er en form for vold.

Oppgjøret.

Etter tapet av tvillingene og det havarerte parforholdet måtte Brask begynne forfra. Han sier han ser på det som en slags gjenfødelse. Forfatteren sa opp leiligheten, solgte alle tingene sine og sa opp jobben for å reise og skrive.

— Jeg måtte jobbe meg ut av sorgen. Det innebar også å ta et oppgjør med det livet jeg hadde levd til da. Paradoksalt nok har jeg vært et lykkeligere menneske etter at tvillingene døde.

Forfatteren deler livet sitt inn i før og etter begravelsen.

— Selvfølgelig er det ikke noe jeg ønsker mer enn at de var i live. Men for første gang i mitt liv tok jeg valg som var forankret i hva jeg ønsket og hadde lyst til. Jeg endret alt etter at det skjedde - måten å leve på, bo på, parforhold, jobb, interesser, venner, livsfilosofi. Før tvillingene baserte jeg valgene mine på hva kjæresten og omverdenen forventet av meg. Jeg lyttet ikke til meg selv.

Han levde en periode på veldig lite penger og uten noen forsikringer.

— Det var deilig. Jeg var så fri, sier Brask, som blant annet reiste til Afrika.

— Det er jo det de fleste av oss opplever når vi mister mennesker som står oss svært nær. Det lyder banalt, men er ikke desto mindre sant: At overfor døden er mye av det man bekymrer seg for og bruker tid på, likegyldig. I dag lever jeg på en helt annen måte. Prioriterer beinhardt det som er det riktige for meg. De få ekte relasjonene. De få viktige tingene. Og å skrive.

a-magasinet@aftenposten.no

Les mer fra A-magasinet: