Psykolog Frode Thuen: Angrer på at hun fikk to barn

Det er slitsomt med to barn som stadig krangler. Moren håper de får glede av hverandre som voksne. Ellers har ideen med å gi den eldste et søsken, vært meningsløs.

  • Frode Thuen
  • Åge Peterson

Jeg er en kvinne i slutten av 30 årene, med to barn i barneskolealder. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har hatt et høyt ønske om å få barn, men samtidig var det helt naturlig at jeg og kjæresten min på et tidspunkt skulle ha barn. Da vi fikk den første, var jeg lettet over at morsinstinktet kom raskt, og at jeg ble hodestupet forelsket i babyen med en gang. Etter noen år begynte vi å snakke om vi skulle ha ett barn til, men min mann ville egentlig ikke. Som enebarn tenkte jeg at det kunne være fint, for i voksen alder har jeg kjent på savnet etter søsken. Og jeg tenkte at det ville være fint å vokse opp med en lillebror eller lillesøster. Kanskje er det også litt sært å ha ett barn nå for tiden.

I alle fall kom det en lillesøster.

Før hennes adkomst opplevde jeg meg selv som en rolig mor. En som hadde kontroll og trivdes i morsrollen. Men etter at hun ble født, har det egentlig bare vært et evig mas. Og jeg angrer. Alle sier at man ikke kan angre på et barn, og det er ikke det at jeg angrer på henne, men på det å ha to barn. Jeg synes det er skikkelig slitsomt.

Den minste er helt annerledes enn den eldste og krever mye mer oppmerksomhet. Og det blir stadig masing, skriking, erting og søskensjalusi. Jeg prøver så godt jeg kan å få til hyggelige stunder, og jeg føler at jeg ofrer mye. Sammen er de to små troll, som er mest opptatt av å ødelegge for hverandre på en eller annen måte. Jeg skjønner at dette er normalt, og at det eventuelt vil gå over, og håper inderlig at de kan få glede av hverandre som voksne. Ellers er hele dette oppdraget med «å gi hverandre søsken» helt meningsløst, spør du meg.

Les Frode Thuens svar lenger ned:

Les hele saken med abonnement