Saabye Christensen: - Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv
Hvor lenge kan man synge Imagine etter en trussel? Etter terroren i Paris opplever Lars Saabye Christensen at godheten har nådd sitt metningspunkt.
Hva former deg? Hva er det som til syvende og sist gjør deg til den du er?Lars Saabye Christensen kommer ikke utenom skolegården på Uranienborg skole. Han gikk her fra 1960 til 1967. Eller fra Cliff Richard til Strawberry Fields, om du vil. På denne asfalten startet livet. Venner og musikk, stikkball og håndball; leken vokste til en sum av erfaringer. Gutten som sto i skolegården på Urra og betraktet alt som skjedde i friminuttene, som en selvoppnevnt observatør, oppdaget fort at den var full av fortellinger.
Senere forsto Lars Saabye Christensen at det var her, mellom disse murbygningene på Oslo vest, han ble et sosialt menneske. Det var her han fant ut hvem han var som forfatter. Det var her han fant åpningen på Beatles.
En klokke som går feil
50 år senere sitter forfatteren på kaffebar rett over gaten, med sort dress, dyrt skjerf, grått bukkeskjegg og rød klokke. 62-åringen ser i grunnen temmelig tidsriktig ut. Men fasade kan bedra. Er du på Facebook? spør jeg. Nei, svarer Saabye Christensen. Twitter? Niks. Instagram? På ingen måte.
— Hvorfor ikke?
— Fordi det tar for mye tid. Og det er to ting jeg er gjerrig med: tiden min og språket mitt. Jeg er redd for at tiden og språket skal begynne å lekke, og prøver ikke å sløse. Jeg ser forøvrig at Twitter kan forstås som det nye haikudiktet, men da kjøper jeg heller hundre postkort.
Lars Saabye Christensen kjenner ikke noe påtrengende behov for å være samtidig. Heller en anakronisme. Eller en klokke som går feil. Man trenger blikk fra andre kanter for å se sin egen tid, mener han. Og en av Norges mest produktive forfattere ser med undring på det som skjer.
— Det er ikke akkurat enestående for vår tid at vi ikke å klare å følge med; det blir bare så mye tydeligere nå. Det er så fordømt mange apparater man skal mestre, så mye man skal delta i.
Det orker ikke Saabye Christensen. Han er glad han ikke er tenåring i dag.
— Da hadde jeg sikkert ligget med mobilen hele natten og ventet på smiletryner. Det må jo være som å bli anmeldt fra man er tretten. Det høres helt forferdelig ut.
Ingunn Øklands om årets Bragepris:
Når en av landets mest elskede og begavede forfattere blir nominert – da er det han som vinner
Lars Saabye Christensen hører selv at han har en oldings blikk på verden. Men han kan ikke hjelpe for det; når han sitter på trikken og ser alle de vakre studentene fra Blindern sitte med nesen i hver sin mobiltelefon, tenker han: "Hvorfor ser de seg ikke rundt? Hvorfor flørter de ikke med hverandre?" Hadde han vokst opp med mobil, tror han ikke at han hadde blitt forfatter.
— For meg er det helt nødvendig å ha tid til å være uforstyrret i mine egne tanker. Selv om de sikkert ikke er så oppsiktsvekkende, er det et fint sted å være. Men til tider er det selvsagt upraktisk å være i utakt med tiden. Jeg må velge med hard hånd hvilke redskaper jeg trenger å benytte meg av i livet mitt. Hver nye mulighet man får, innebærer et valg, også moralsk. Det er ikke skjebne.
Et grotesk samfunn
Hans nye megaroman Magnet , 780 sider om det umake paret Synne og Jokum, har gått sin seiersgang blant anmelderkorpset i høst og omtales som hans tredje store episke roman etter Beatles og Halvbroren.
Der skriver Lars Saabye Christensen at vi lever i en tid der det er bedre å være blottstilt enn usynlig . Selv er han opptatt av at det er en menneskerett å ha hemmeligheter, og anser et samfunn der skillet mellom det private og det offentlige er visket ut, som grotesk. Forfatteren er såpass tro mot det vakre begrepet privatlivets fred at han ikke ønsker at kona, som er lektor i videregående skole, skal uttale seg om ham i dette intervjuet.
— Alle autoritære stater, alle diktatoriske samfunn, bryter ned privatlivets fred og blir gjennomsiktige. I Sovjet ble det bygget leiligheter med så tynne vegger at man kunne høre naboen. I dag, hvor alt handler om å dele, gjør vi på mange måter det samme selv. Om ikke helt frivillig, så i alle fall med åpne øyne. At det å være beskjeden, bluferdig og tilbakeholden skal være den største tragedien som kan ramme en, forstår jeg ikke. Det burde bli den nye moten: å være utilgjengelig. I hvert fall en time hver dag.
- Hvorfor er du så opptatt av tid?
— Fordi det er den grunnleggende ressursen vi har. I tanken, eller bevisstheten, om tiden, samler alle tanker seg. Du skal rekke trikken. Du skal rekke avtalen. Du skal rekke livet.
Helt siden han var gutt har Lars Saabye Christensen vært besatt av opplevelsen av tid. Det gjennomsyrer alt han har skrevet. Som Beatles. Romanen som gjorde en 31-åring fra Skillebekk kjent – og kjær – for det norske folk, skildrer Frogner-kompisene Kim, Seb, Ola og Gunnar i 1960-tallets Oslo, med høy gjenkjennelsesfaktor i tidskoloritten. Sin egen ungdomstid har forfatteren beskrevet som sorgløs.
- Hva er den største forskjellen på den tiden du vokste opp i og det samfunnet dagens ungdom vokser opp i?
— 60-tallet var preget av en voldsom frihetsfølelse. En løsrivelse fra autoritetene og tradisjonen. Den friheten er blitt en karikatur. Hvem hadde trodd at vi skulle ende med bevæpnede vakter utenfor kunstutstillinger og debattmøter? At en dansk poet må ha livvakter når han skal lese dikt i Norge? Det er ubegripelig. En utvikling som nesten ikke har gått opp for oss ennå.
I forfatterens ører lød det ufattelig falskt at vi etter terroren i Paris ikke skulle la terroristene vinne, men bare leve som før.
— Leve som før? Det er ikke som før! Frykten er til stede. Men det skumleste er hvis tilliten blir borte og mistankene sprer seg. Tillit er limet som holder et samfunn sammen. Mistankene river det opp. Svekkes tilliten til hverandre når vi setter oss inn i en drosje, og tilliten til dem som styrer det hele, er vi ille ute. Jeg håper inderlig dagens unge har kjent sorgløshet. Sorgløsheten forstått som glede, letthet og overbærenhet. Er den truet, er samfunnets musikalitet truet. Jeg er redd den er det allerede. Det gjør nesten vondt å tenke på.
Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv. Man kan bli så god at man nesten blir slem.
Godhetens metningspunkt
Så hva gjør vi, da? Lars Saabye Christensen vet ikke. Men han opplever at godheten også kan nå et metningspunkt, og spør selv: Hvor lenge kan man synge "Imagine" etter en trussel?
— Jeg tror det er viktig å rendyrke noen verdier vi kanskje har latterliggjort, som at toleransen dessverre har sine grenser. Toleransen, liksom dialogen, må være kritisk. Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv. Man kan bli så god at man nesten blir slem. Da vipper reaksjonene over i det sentimentale, og det føler jeg ubehag ved.
Forfatteren mener de harde og uforsonlige ordene etter terroren i Paris var på sin plass. For språket setter en grense, og den grensen var for ham helt nødvendig.
— I disse globale tider er det viktig å huske at mennesket ikke er grenseløst. Livet er lokalt. Vi har også et ansvar for våre nærmeste.
- Som ung tilhørte du venstresiden, men i Norge er det FrP som tradisjonelt har stått for en slik tankegang. Synes du det er ubehagelig?
— Nei. Jeg er ikke et politisk menneske, og håper jeg tenker i andre baner enn programmer og partier. I dag forekommer det meg at deler av venstresiden, som en gang talte folkets sak, nå baktaler folk. Det er det som skjer når politikk erstattes av moralisme, og man ikke evner eller vil forstå folks uro og bekymring, og i stedet setter diagnoser gjennom å mistenkeliggjøre. For meg spiller det ingen rolle hvilket parti som sier hva. Det jeg hører på, er hva de sier. Og venstresiden har knapt et språk for det som skjer nå.
For Saabye Christensen er ikke idealisme og dårlig samvittighet et godt utgangspunkt for politikk. Han minnes med gru en hjelpeorganisasjon som moraliserte over nordmenn som la ferieturen til Hellas, mens båtflyktningene kom til land på en strand rett ved.
— Er det deres skyld? Skal ikke norske familier feriere i Hellas, hvor myndighetene ber turistene om å komme? Jo. Og de fortjener den ferien. Noen av hjelpeorganisasjonene, som gjennom årtier har bygget opp en stor, moralsk kapital, investerer denne i dårlig samvittighet. Det er uhørt. En tankegang som er løsrevet fra alt annet, kommer det ikke noe godt ut av. Gi meg heller en real kyniker enn en idealistisk politiker. Idealister ender opp i kynisme uten at de vet det selv.
Les flere utvalgte portrettintervjuer fra Aftenposten:
Her er de mest populære intervjuene - med «Brutter'n» på topp
Enestående onsdag
Lars Saabye Christensen utbasunerer på ingen måte disse meningene med brask og bram. Han hører dårlig og snakker lavt, har forlengst bedt baristaen om å dempe musikken og lider av langt fremskreden konfliktskyhet.
— Værer jeg en konflikt, løper jeg og gjemmer meg. Dermed samler konfliktene seg opp til et svært slag, i stedet for å tas en og en. Jeg liker ikke å sjefe og har en dyp aversjon mot folk som herser med andre. Det er det absolutt verste jeg vet.
Forfatterens voksenopplæring har bestått i å bli flinkere til å si ifra.
— Når jeg skriver, må jeg være ekstremt bestemt, og ta hundrevis av valg hver dag. Kanskje er det så enkelt som at når jeg ikke skriver, orker jeg ikke bestemme mer? Det overlater jeg til andre.
Les hva forfatteren har å si om Magnet:
Saabye Christensen klar med sin tredje store episke roman
I så fall har kona fått god anledning til å ta avgjørelser i det siste. Lars Saabye Christensen har skrevet på "Magnet" hver dag i tre år, bare avbrutt av den dagen han ble operert for prolaps i ryggen. Hans metode ligger så fast at han har begynt å lure på om forfattere er vâre for forandringer.
— Jeg står opp så tidlig som mulig og brygger to kopper kaffe. Så går jeg opp på arbeidsrommet mitt og skriver. Når koppene er tomme, skriver jeg ikke mer. Har jeg en halv, kanskje én og en halv side, er jeg fornøyd.For første gang har han ikke fortalt noen hva han skrev på. Ikke ett ord, hverken til kona eller redaktøren sin. For det føltes som om mye sto på spill denne gangen. Nærmest som et være eller ikke være.
— Det var et egoistisk, selvopptatt valg, men jeg kom til at jeg skulle holde denne prosessen for meg selv. Det viste seg å være en god metode, som styrket min overbevisning om at det er fint å ha hemmeligheter - så lenge de ikke skader andre, forklarer han.
Når han ikke sitter hjemme og skriver, møter Lars Saabye Christensen gjerne de som leser det han skriver. Også de såkalte "kulturkjerringene". Et ord han for øvrig forakter.
Mens andre forfattere har sagt at de ikke ønsker bare å skrive for kvinner på 50 år, har han turnert landet rundt, både alene og som del av en større forestilling. Han har møtt lesere på Eidskog, i Halden og på Strømstadferga. Forfatteren bedyrer at det både er inspirerende og skjerpende å møte publikum, at han har et avslappet forhold til folk flest og at det ikke finnes en kunstnersnobb i ham.
— Jeg blir oppriktig glad over en god anmeldelse, men å bli lest, og lese høyt, i hver krok av dette landet, det er ganske enkelt en fornøyelse.
- Hva er din mest folkelige side?
— Frisyren, gåstavene og humoren. Jeg verdsetter alminneligheten. Det daglige brød. Det herlige A4-livet. Det er dette jeg forsøker å skrive om; den ualminnelige alminneligheten, den enestående onsdagen. Kan man si det uten å høres ut som en snobb?
Dette mente Aftenpostens anmelder:
