A-magasinet

Den lange avskjeden

Når ekteskap sprekker, er det mange måter å avvikle forholdet på.

Det er smertefullt

å bli forlatt. Samtidig er det ingen forbrytelse å ikke lenger greie å elske sin partner. Men måten et forhold avsluttes på, vil ha mye å si for om de to kan samarbeide om foreldrejobben og til og med være venner etter bruddet.«I november 2004 kom min kone hjem og fortalte meg at hun hadde truffet en annen. De hadde innledet et forhold, og nå ville hun skilles. Spørsmålet om skilsmisse hadde vært oppe noen måneder før hun traff ham, men på grunn av min umiddelbare, sterke reaksjon (brast sammen i hulkegråt) trakk hun alt tilbake og lovet å ikke gå fra meg. Med det nye forholdet tok det hele en brå vending. Vi startet et maraton med sene netter med prat, gråt, prat, beskyldninger, anklager, trusler, små forsoninger... Jeg ba henne vente med forholdet til vi var skilt og se på vårt ekteskap en siste gang. Vi gikk til privat terapeut, vi oppsøkte familievernkontoret, men alt var nytteløst fordi hun ikke hadde noen motivasjon og ikke klarte å gi opp forelskelsen og forholdet hun hadde innledet. Jeg merket på henne at hun hadde tvil og prøvde å utfordre henne på det, men overfor meg var hun «sikker som banken» hun ville skilles. Til sist ga jeg opp. I januar flyttet vi fra hverandre og ordnet med en hybel som vi delte. Vi flyttet inn og ut av huset slik at ungene ikke trengte å flytte.

Trøster hverandre.

I slutten av februar skjedde det som ofte skjer med overgangsforhold: Boblen sprakk. Alt det rosenrøde forsvant, han trakk seg unna, det ble for vanskelig for ham med hennes barn og at hun ikke var skilt. Min kone lider fortsatt under «tapet». Men hun ser også at det handlet vel så mye om oss og ikke så mye om ham. Vi har snakket oss gjennom dette forholdet, og nå er det snart bare oss igjen. Ikke sammen igjen, men det handler nå om to og ikke tre. Vi er fortsatt enige om brudd og avstand, selv om jeg skal innrømme at jeg håpet at hun ville komme løpende tilbake igjen når forholdet til den andre var over. Det er kanskje ikke så mye i vår historie som er av interesse for andre, men det som bare delvis er belyst i artikler tidligere, er at vi har trøstet hverandre. Hun trøstet meg, samtidig som hun forlot meg til fordel for en annen, og jeg trøstet henne da hennes boble sprakk. Det har krevd mye av oss. Jeg tror vi har lykkes med det, og vi har klart det fordi vi begge mente det var viktig og riktig, i respekt for hverandre og ikke minst av hensyn til barna som vi alltid vil ha sammen, uansett hvordan det går med oss.»Vil min Nora vende hjem?

SVAR:

Denne historien mottok jeg for et år siden. Mye har skjedd siden. Hans Nora vendte hjem, for så å flytte ut igjen, sannsynligvis for godt. Han skriver nå, rett før påske i 2006: «Gjennom hele prosessen har vi hatt en åpen dialog på godt og vondt. Det har kostet meg mye å stå i situasjonen, være tilskuer til tvilen og til slutt godta et brudd. Jeg har ofte tenkt at jeg plager meg lenger enn nødvendig og bare utsetter starten på et nytt liv, men samtidig vet jeg at jeg ikke kunne gå videre før hver sten var snudd i forsøket på å redde det som var. For hennes del tror jeg det året som har gått har vært preget av enorm tvil. Hun er glad i meg, men ikke på en kjærestemåte lenger. Og tatt i betraktning at hun er en person som alltid hungrer etter den store kjærligheten, vil hun aldri klare å slå seg til ro med bare å være «glad i» noen. Jeg er en mer utpreget «stayer» som alltid vil kjempe for å bevare et forhold selv uten glødende lidenskap. Altså har vi en vanskelig match i utgangspunktet! For min ekskones del har også tvilen vært ekstra stor som følge av hennes store tvil til seg selv og sin egen vurderingsevne når det gjelder mange andre områder i livet. Jeg føler at jeg har klart å støtte henne gjennom de tøffeste rundene i denne separasjonen. Ambivalensen i dette har jeg kjent hele tiden, og det har vært mange ganger jeg har tenkt at «Nei, dette går ikke!» Men jeg måtte finne en balanse og det er komplekst med unger i bildet. Gi og ta gjelder i ekteskapet, men det gjelder også når det tar slutt. Jeg har vært nødt til å rydde dette her i et tempo som er rolig nok til å kunne manøvrere meg i posisjon til et eventuelt nytt forhold uten at det gamle fortsatt er der som et spøkelse.»

Uvanlig.

Oppbrudd kan ta lang tid, og slik seig ambivalens som du beskriver er ikke uvanlig. Det som imidlertid er uvanlig, er denne evnen til å trøste hverandre underveis. Avviste parter greier sjelden å vise empati overfor den som ønsker bruddet. De sliter for mye med å bli forlatt og avviser ofte tilbake for å beskytte seg mot sin egen sorg. De opplever det ofte som en ond, viljesstyrt handling når den andre vil oppløse forholdet. Du gjorde ikke det. Du greide å se din kones smerte midt oppe i din egen. Det er sjelden. Det står voldsom respekt av dette, og jeg tror deg når du sier at nettopp fordi du og dere har snudd hver sten i denne vanskelige prosessen, så vil det til slutt være mulig å gi slipp og ikke la forholdets spøkelse dominere resten av livet.Som terapeut har jeg møtt mange kroniske tvilere i kjærlighet. I det øyeblikket de er ute av døren, vil de inn igjen. Idet de er inne, vil de ut. Det skal mye til av ytre eller indre rystelser for å få dem til å bli trygge og sikre i sin sak. Problemet for den mindre ambivalente som lever i et slikt parforhold, er gjerne følelsen av å være prisgitt den andres tvil. Det oppleves ofte så utmattende at det føles bedre å sette strek, for sin egen helses skyld. Utfordringen for den som forgjeves insisterer på forholdets levedyktighet, er å greie å gi slipp, å tåle at noe er slutt, å makte å legge håpet vekk. Du har gjort alt du kunne, men jeg vil også berømme din ekskone. Hun bøyde av da hun meldte skilsmissetankene sine den første gangen og så hvor fortvilet du ble. Hun ble med på runden til terapeuter, til tross for sin manglende motivasjon. Hun trøstet deg og lot seg trøste da forholdet hennes sprakk. Hun kom tilbake, flyttet hjem og tålte diskusjoner, anklager, tårer og våkenetter. Mange vil nok tenke: Hun var jo synderen her, hun fortjener ingen sympati. Men slik tenker altså ikke du og heller ikke jeg. Jeg tror snarere at din ekskones ærlighet, blottstillelse og vilje til å tråkke den slitsomme veien sammen med deg, har bidratt til å skape en slags vemodig allianse mellom dere som beskytter mot bitterhet og hjelper dere videre i livet. Lykke til, begge to.

  1. Les også

    Tidligere "leve sammen"-artikler

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET
    Publisert:

    Han vil snakke ut etter bruddet. Det vil ikke hun. Må han godta det?

  2. A-MAGASINET
    Publisert:

    De er gift, men bor hver for seg. Når bør de flytte sammen?

  3. A-MAGASINET
    Publisert:

    Han sier jeg er den store kjærligheten, men jeg er minst tredje kvinne han er utro med

  4. A-MAGASINET
    Publisert:

    Hun føler seg som en selskapsdame i pensjonisttilværelsen hans

  5. A-MAGASINET
    Publisert:

    Hun er forelsket i kollegaen. Bør hun forlate mannen sin?

  6. A-MAGASINET
    Publisert:

    Lei av kjærestens prioriteringer: - Jeg vet aldri når han kommer, eller om han dukker opp i helgene