- Jeg synes Norge opptrer smålig

Jordmor Elizabeth Hoff fra Ålesund leder WHOs helsearbeid i Syria og bor i Damaskus. Hun er lite imponert over Norges innsats for flyktningene.

— Nesten 100.000 mennesker har flyktet fra Syria til Europa hittil i år. Du bor der. Hvordan er situasjonen?

— Den forverrer seg fra dag til dag. Da jeg kom for fire år siden, var helsesituasjonen nesten på linje med Vest-Europa, fattigdom var ikke et stort problem og folk var relativt trygge. Nå er sikkerhetssituasjonen ekstrem. Bare i Damaskus, som er ganske sikker, har det falt 180 raketter de siste to ukene. Folk er redde for å sende barna på skole, mange kommer seg ikke på jobb, utallige familier har mistet hjemmene sine og hele befolkningen lever i konstant frykt. Krigføringen foregår ikke på en slagmark, men i tungt befolkede områder. Midt i folks hverdag.

- Du jobber med helse. Hvordan står det til etter fire år med krig?

— Ekstremt utfordrende. Eksempelvis var 98 prosent av alle barn vaksinert før krigen. Nå er tallet under 60 prosent. Vi har hatt polioutbrudd, og infeksjonssykdommer som var helt utryddet er et stort problem. Mer enn 40 prosent sliter med psykiske problemer. 25.000 blir såret hver måned. To av tre sykehus er ødelagt eller skadet. Sykehusene som fortsatt er i drift er totalt overfylte, og hardt sårede mennesker ligger i gangene. Helsepersonell jobber døgnet rundt og er utmattet etter et umenneskelig kjør i fire år.

Elizabeth Hoff har jobbet for WHO i nesten 20 år og har erfaring fra flere krigssoner. På de tre årene hun har vært i Syria har situasjonen blitt verre dag for dag.

— Hva har gjort sterkest inntrykk oppe i alt dette?- Historiene er utallige. Men kanskje den 23 år gamle moren med en baby på elleve måneder jeg møtte på et sykehus i Damaskus. De hadde vært på markedet for å handle grønnsaker da en rakett slo ned. Begge hadde tredjegradsforbrenninger. Babyen døde etter to døgn. Moren overlevde, men mistet synet og ble sterkt funksjonshemmet. Etter ni måneder på sykehus, lever hun nå som pleiepasient hos foreldrene i en trang leilighet der mange slektninger har søkt tilflukt.

Vil du vite hvorfor krigen i Syria varer så lenge? Her er fem grunner.

- De aller fleste flyktningene har jo flyktet internt i Syria. Hvordan lever de?

— Jeg tror det er vanskelig å forestille seg. Veldig mange har søkt tilflukt hos venner og slektninger. Selv mine kolleger, som er godt stilt, kan ha 10–12 familiemedlemmer ekstra i en leilighet med to soverom. Andre bor i utrangerte bygninger uten vann, strøm eller varme i bitende vinterkulde. Opp til 70 mennesker deler ett toalett.

- Så de som har flyktet ut av landet har det bedre?

— Livet er ikke lett utenfor heller. Men de har i hvert fall kommet seg bort fra bombene.

- Hva tenker du om debatten om å hjelpe i nærområdene eller ta imot flyktninger i Norge?

— Leirene i nabolandene må rustes opp, men det er ikke løsningen på lang sikt. Det finnes ingen militær løsning på denne konflikten, bare en politisk. Og Norge burde ha en stor rolle i å fronte en slik løsning internasjonalt. Flyktningestrømmen er et symptom på grusomhetene som skjer, og det er det symptomet som blir diskutert. Syrerne vil ikke forlate landet sitt, de elsker det. Men de har ingen ting igjen.

- Er det noe som minner om normalt liv i det hele tatt?

— I sentrum av Damaskus blir blomsterbedene vannet, politiet dirigerer trafikken og bussene går. Men 15 minutter utenfor ser det ut som om et barn har bygget en Lego-landsby og brent og tråkket på den. Kontrasten er vanskelig å begripe. Men folk må jo fortsette å leve. Men på kafé røyker de mye mer enn før og går tidlig hjem.

- Ditt eget dagligliv?

— Jeg går minimalt ute i byen og beveger meg stort sett i skuddsikker bil. Utenfor Damaskus har jeg alltid med en egen vakt, ofte iført hjelm og skuddsikker vest. Når jeg har fri liker jeg å lese og er avhengig av daglig yoga.

- Hvordan jobber du og dine folk?

— Enkelt sagt, koordinerer vi alt helsearbeid i Syria i samarbeid med dem som måtte være å samarbeide med, både hjelpeorganisasjoner og myndigheter. Jeg har jobbet i land som Afghanistan og Somalia. Det spesielle her er at de lokale er veldig høyt utdannet, og at vi får frem hjelpen. Så langt i år har vi levert 15 millioner medisinske behandlinger og vaksinert 2,9 millioner barn under fem år mot polio. Selv om fire millioner mennesker befinner seg i områder som er krevende å komme inn i.

- Hva med områdene IS kontrollerer?

— Også der får vi levert medisiner til helsepersonell, i samarbeid med Røde halvmåne. Og det kommer frem, vi opplever ikke at ting ender på svartebørs.

- Hvordan er det å følge debatten i Norge fra Syria?

— For meg er den vanskelig å forstå. At vi skal ha en debatt om kvoter når fortvilelsen og lidelsen er så ufattelig. Og å overlate jobben til nabolandene som er totalt utarmet. Jeg synes faktisk Norge opptrer smålig. Vi burde lært av Tyskland og Sverige og den solidariteten de viser. Det norske folk bør kunne ta et større løft.

- Men nettopp det norske folk viser jo nå at de ønsker å hjelpe?

— Ja. Og nå kjenner jeg igjen varmen og generøsiteten jeg forbinder med nordmenn. Den gjenspeiles bare ikke i politikk.

- Men Europa kan jo ikke ta imot hele Syria?

— Nei. Men Syrerne vil raskt tilbake hvis de kan. Jeg kjente Syria også før krigen. Et fantastisk land der folk levde i sameksistens og fargerikt fellesskap. Så slet de med vanstyre, korrupsjon og fattigdom. Vi må bare håpe at de kan komme tilbake til et bedre Syria.

- Stiller verdenssamfunnet opp for dere økonomisk?

— Vi er kraftig underfinansiert – selv om Norge bidrar mye. Jeg skjønner at vi konkurrerer med mange. Men dette er helt annerledes enn en naturkatastrofe. Her kommer helseproblemene som følge av krigføring. Da blir mat, medisiner og vann helt vesentlig.

- Du er jordmor, hvordan er det å møte syriske barn?

— Angsten jeg ser i barns øyne vil brenne seg inn for livet. Jeg gråter ofte selv over alt som er ødelagt. Jeg gråt da Palmyra ble ødelagt. Men mest når jeg hører om enkeltmennesker og sårene de er påført.

- Du har levd i dette i over tre år og skal være den FN-lederen som har levd lengst i en krigssone. Hvor lenge blir du?

— Jeg ser at det nytter, ellers hadde jeg ikke fortsatt. Og jeg har gode venner og familie som støtter meg. Foreløpig tar jeg i hvert fall ett år til. Så får jeg se.

Gjorde denne artikkelen inntrykk? Visste du at 12 barn drepes i Syria hver dag?