Spedbarnsrevolusjonen: – Fordi dette feltet er så nytt, oppdager man noe nytt hele tiden
Vi trodde hjernene deres var helt blanke. Vi tok feil.
I et dunkelt rom på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO) sitter jeg med min snart ett år gamle sønn på fanget. Vi er i instituttets egen babylab. Etter signering av samtykkeskjema i et forværelse fullt av leker sitter vi nå foran en skjerm, og jeg blir bedt om å lukke øynene og holde meg helt rolig. Begge deler for å hindre at jeg ubevisst påvirker den mer eller mindre frivillige testpersonen. Målet er å besvare to spørsmål: Følger 11 måneder gamle Herman den største av to flokker? Og reagerer han dersom en tjeneste ikke gjengjeldes?
Dette kan virke litt … ambisiøst. Herman er jo ikke spesielt glup. Jeg elsker ham naturligvis, men selv for en far er det vanskelig å se den elleve måneder gamle kroppen stupe ned fra sofaen eller svelge unna never med sandkassesand og tenke: «Så smart du er!» Noe som selvfølgelig er helt naturlig, siden det vesle hodet hans ikke engang har fylt ett år – og det foregår jo ikke all verden der inne?
Les hele saken med abonnement
