A-magasinet

Portrettet

– Når riksadvokat Jørn Maurud trenger ro, drar han til «et 30 kvadratmeter stort familiemausoleum»

– Dette er ikke en jobb å bli en helt i, sier riksadvokat Jørn Sigurd Maurud (62) etter uken der det meste handlet om å si unnskyld.

– På mandagen sa du beklager til fetteren til Birgitte Tengs. Fredagen etter sa du beklager til Viggo Kristiansen?

– Ja, sier riksadvokat Jørn Sigurd Maurud. Så venter han tålmodig på et spørsmål og ikke en oppramsing av noe han allerede vet.

– Det er neppe sånne arbeidsuker en riksadvokat ønsker seg for mange av?

– Nei. Dette bør ikke være hovedinnholdet i arbeidet mitt. Slett ikke. Men jeg er glad for at vi får frem feil. Selv om dette er feil som har skjedd langt tilbake i tid, er det mitt ansvar.

– Hvem skal vi tro på når rettsstaten går så på trynet?

– Ja, nei, det ... Jeg håper at vi vil være i stand til både å opprettholde og gjenreise tilliten til våre etater. Vi jobber veldig seriøst med å bli bedre. Rutinene er bedre. Metodene er bedre. Jeg tror nok at vi er bedre enn vi var før.

– Knut Hamsun skrev «Om hundrede år er alting glemt». Men når fremtiden kikker norsk rettshistorie i kortene om 100 år, er neppe dette glemt?

– Jeg ser ikke bort fra det. Heldigvis slipper jeg å oppleve det. Det er klart, dette er ... det er nesten uvirkelig å ta innover seg. Det Viggo Kristiansen har vært utsatt for ... jeg tror nesten ikke det er mulig å forstå, sier Maurud. Så rister han på hodet.

En mann med et budskap

Fredag i forrige uke var riksadvokaten mannen alle i fjerde etasje hos Oslo statsadvokatembeter i Pilestredet ventet på. 22 år og 5 måneder etter at Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) ble drept i Baneheia, og over 20 år etter at Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen ble dømt for drapene, skulle Maurud skrive om historien.

Inne i det tettpakkede rommet rådet et slags bunnløst alvor. Ingen smilte, det var ingenting å smile for. Noen hadde åpnet vinduene, men likevel var det som om salen var tom for luft. En fotograf hadde svettet ut hele skjorteryggen sin. Det dirret på toppen av alle nettavisene. «Han har mistet evnen til å stifte familie. Han har mistet alt med tanke på å leve som et normalt menneske», sa Viggo Kristiansens advokat, Arvid Sjødin, til én av dem.

Mange av reporterne sendte live, og stemmen deres viklet seg inn i hverandre som spaghettitråder: « ... voldtok og drepte to jenter», « ... knyttes til begge ofrene», « ... tidenes justismord.» Bare en jevn during fra en slipemaskin noen etasjer under vitnet om en viss normalitet.

– Nå kommer han! sa én lavt, og riksadvokaten kom inn døren, presis, nesten på sekundet.