A-magasinet

Tillit er nøkkelen til å lykkes i den nye delingsøkonomien

Hva har husverten, turisten, Uber-sjåføren og hundelufteren til felles?

  • Miriam Lund Knapstad
    Journalist
  • Kjersti Nipen
    Journalist

— Ikke gi disse til kriminelle, ok?

Husvert Ole Martin Bøe Stokke ler og legger nøkkelknippet til leiligheten sin i hendene på Martina Skjellerudsveen. De neste dagene skal mennesker han aldri har møtt før, sove i sengen hans, ta seg til rette på kjøkkenet og dele bad med ham.

Skummelt? Nei. Stokke har hatt leiligheten sin ute på Airbnb, et nettsted som kobler turister og private utleiere, i et drøyt år.

Så langt har han ikke hatt én dårlig erfaring med å slippe fremmede inn i stuen.

— Første gangen var jeg kanskje litt avventende. Men det handlet mer om at jeg ikke kunne rusle naken rundt i stua og gjøre som jeg selv ville, enn at jeg ikke stolte på gjestene, sier han og ramser opp noen husregler for Skjellerudsveen og reisepartner Jason Ginter.

Ole Martin Bøe Stokke ønsker sine gjester Martina Skjellerudsveen og Jason Ginter velkommen.

Det gjelder å oppføre seg pent. For når oppholdet er over, inviteres både husverten og gjestene til å skrive anmeldelser av hverandre.

Eksplosiv vekst i deleøkonomien

The New York Times kaller det for en ny æra av internettbasert intimitet. Sikkert er det i hvert fall at digitaltjenester som Airbnb har snudd opp ned på etablerte forretningsmodeller og til dels også vanene våre. Vi går hjem til fremmede for å spise middag og bor hos ukjente når vi reiser. Vi haiker med tilfeldige sjåfører, fikser hverandres platting på fritiden og handler, låner og bytter klær og dingser med privatpersoner heller enn butikker.

Ifølge en ny rapport fra PwC deltar nå 44 prosent av amerikanerne i delingsøkonomien. Ungdommer i alderen til 18 til 24 er mest aktive, sammen med småbarnsfamilier.

43 prosent av de spurte mener det å eie ting i dag føles som en byrde, de foretrekker heller å leie, bytte og låne.

Husvert Ole Martin Bøe Stokke deler sine beste Oslo-tips med Martina Skjellerudsveen og Jason Ginter når de besøker Oslo.

Endringen har skjedd kjapt og blir ofte forklart med to massive, globale omveltninger: Finanskrisen og klimakrisen. Når privatbiler i snitt står parkert 96 prosent av tiden (ifølge The Guardian), mens en drill bare brukes 13 minutter av sin levetid (ifølge den britiske forskningsstiftelsen RAC), virker det fornuftig å utnytte hverandres ressurser.I 2013 anslo finansmagasinet Forbesstørrelsen på delingsøkonomien til å være ca. 29 milliarder kroner, og at den vokser med 25 prosent hvert år.

Tar med anmeldelser på visning

Fremtiden handler ikke om å eie, men om å ha tilgang.

Men den nye økonomien krever at vi stoler på hverandre. Og jo flere som går god for deg, jo lettere tilgang får du. I motsatt tilfelle blir du en taper på utsiden av markedet. — Jeg har faktisk hørt om unge folk som tar med anmeldelsene de har fått på Airbnb som referanse når de vil leie bolig, forteller Even Heggernes, nordenansvarlig for Airbnb.

— Med hundre andre på visning må du gå nye veier for å vise at du er en ålreit fyr. Fremtiden handler ikke om eierskap, men om tilgang, sier Heggernes.

Da Rachel Botsman, forfatter av boken Whats mine is Yours: The Rise of Collaborative Consumption , holdt sitt TED-foredrag om hvordan hele verdensmarkedet er i ferd med å bli en byttebørs, gikk hun så langt som å si at det bare er et spørsmål om tid før vi vil kunne foreta en ny form for Google-søk som oppsummerer vår personlige «ryktekapital».

Satt på spissen: Fremtidens kredittsjekk handler ikke bare om dine betalingsanmerkninger, men også om hvor stor troverdighet og tillit du har på de ulike, digitale byttebørsene. En Airbnb-vert som gis fem blanke stjerner av gjestene, får altså kø av folk på døren, mens vertskap med negative karakteristikker står uten.

En Uber-sjåfør med for mange dårlige anmeldelser kastes ut av systemet, de med gode får nok å gjøre.

Ressurskrevende og avansert

— De som vokser opp i dag, har stor kompetanse på å vurdere mennesker basert på hvordan de fremstår på nettet, sier Tore Witsø Rafoss, doktorstipendiat i sosiologi ved Universitetet i Oslo, som har forsket på tillit.

- For denne generasjonen er en person like mye et bilde og tekst på en skjerm, som et fysisk individ. Det er denne mentaliteten som legger grunnlaget for den tillitsbaserte delingsøkonomien.

Det er likevel ikke slik at den nye delingsøkonomien er et paradis hvor alle er snille og pliktoppfyllende, mener Rafoss. Derfor bruker delingsselskapene mye arbeidskraft og ressurser på at tjenestene skal være trygge og forutsigbare.

— Airbnb har for eksempel en rekke omfattende sikkerhetstiltak, inkludert en døgnåpen telefontjeneste og en vertsgaranti på én million dollar. Disse selskapene vet at de er bygd på tillit, og de er villige til å bruke mye penger for at tilliten skal bestå.

Finn har innført vurdering av kjøper og selger

Denne våren har også Finn.no innført vurdering av kjøper og selger. Var lampen du kjøpte, bulkete da den kom frem? Kjolen flekkete? Sykkelen rusten? To stjerner, minus i margen, og lykke til med å få solgt noe mer i nærmeste fremtid.

- Nå som offentligheten splittes opp i mange ulike, sosiale møteplasser, skjer det samme med omdømmet ditt, fastslår professor Benedicte Brøgger ved Handelshøyskolen BI.

På ett sted opererer du som leilighetseier eller -leier, i et annet forum selger du brukt barnetøy. I det tredje haiker du med tilfeldige sjåfører. Brøgger mener dette gjør omdømmebygging til en mer avansert øvelse enn tidligere

— Hvert digitale møtested har sitt system for vurderinger av kjøper og selger. Og det som inngir tillit i én krets, er ikke alltid det samme som gir tillit i en annen, sier hun.

Økonomen som ble hobbysjåfør

Når Pål Moen skrur på Uber-appen, begynner den umiddelbart å blinke. Uber kobler passasjerer med sjåfører gjennom en app. Passasjeren ber om å bli kjørt en viss strekning, og betalingen skjer automatisk gjennom appen.

En varm hverdagskveld på Grünerløkka svinger Pål Moen inn Markveien med sin sølvgrå Peugeot fra 2005. Når han parkerer og skrur på Uber-appen, begynner den umiddelbart å blinke og pipe. Det er noen som venter på tur.— Jeg begynte egentlig med dette litt spontant. «Drosjesjåfør for en dag», liksom. Men så oppdaget jeg at det er veldig gøyalt. Nå kjører jeg en del, sier Moen.

På dagtid er han samfunnsøkonom i et kraftselskap. Men fridager og kvelder, gjerne etter at barn er lagt hjemme, hender det han setter seg i bilen og kjører.

— Når jeg lager kaffe om morgenen, setter jeg på appen. Jeg kjører fra østkanten til jobb på vestkanten, og kanskje skal noen andre inn til Fornebu, for eksempel, forteller han.

Det etter hvert mye omtalte teknologiselskapet Uber er en transporttjeneste som kobler passasjerer med sjåfører gjennom en app. Passasjeren ber om å bli kjørt en viss strekning, og betalingen skjer automatisk gjennom appen.

Siden starten i USA i 2009 har Ubers tjenester vokst voldsomt, til over 300 byer verden rundt. New York Times anslo nylig at verdien nå nærmer seg 50 milliarder dollar – på samme nivå som Statoil.

Taxinæringen er kritisk til Uber

I Norge har taxinæringen vært kritisk til satsingen, og Samferdselsdepartementet fastslo først at tjenesten var ulovlig. Ifølge loven må man ha løyve for å drive persontransport mot vederlag.

Det norske «Uber pop» er derfor foreløpig et lukket prøveprosjekt i Oslo, noe Uber mener er innenfor gjeldende lovverk. Nå er lovgivningen under revidering, og byrådet har tatt til orde for å tillate tjenester som Uber.

- Når mislykket konkurranseregulering erstattes av ny teknologi, har man som økonom en sjelden mulighet til å være med på et storskalaeksperiment, mener Pål Moen, som ved siden av økonomjobben har meldt seg som Uber-sjåfør.

Pål Moen meldte seg til tjeneste så fort selskapet etablerte seg i Norge i desember. Først og fremst fordi han er «delingsaktivist» – entusiastisk til tjenester innenfor den nye delingsøkonomien og negativ til avdankede systemer han mener ikke fungerer.Økonomen var irritert på drosjenæringen, som til tross for tilsynelatende konkurranse tilbød det han mener er uforholdsmessig dyre tjenester, samtidig som drosjene ofte står tomme.

— Når mislykket konkurranseregulering erstattes av ny teknologi på denne måten, har man som økonom en sjelden mulighet til å være med på et storskalaeksperiment, mener Moen.

For å få oppdrag er Uber-sjåførene til enhver tid avhengige av sitt rykte i appen, hvor de vurderes fortløpende av kundene. Etter et innledende intervju og vandelsattest, følges hver eneste kjøretur av en karakter fra passasjeren. Anonymt.

Får du for mange dårlige, kastes du ut av sjåførparken.

— Vi som kjører, er glade amatører. Det er kundene som har makten og bestemmer, fastslår Moen.

Det piper så fort sjåføren skrur på Uber-appen på telefonen. En varm sommerkveld er det flere som trenger skyss i Oslo.

Tillit i gamle dager

For tusener av år siden var det deling vi drev med, alle sammen. Men ikke med hvem som helst: Man holdt seg til sin egen stamme, dem man kjente og stolte på. Delingsøkonomien er derfor ikke noe nytt, mener Helge Skirbekk, redaktør av antologien Tillit i Norge.

I deleøkonomien er vi på mange måter tilbake til utgangspunktet: Vi handler med fremmede, men bare med dem vi «kjenner» gjennom vedkommendes ryktekapital: Profilbilde, beskrivelse og andres anmeldelser.

— Derfor er en ny og mer personlig tillit helt avgjørende for delingsøkonomien, sier Skirbekk og poengterer at systemet er sårbart:

- Hvis man begynner «karrièren» med negative tilbakemeldinger, blir det veldig vanskelig å lykkes.

— Om fem eller ti år, hvordan vil det bli å være en person folk ikke stoler på?

— Ensomt! Nei, det vil nok fortsatt finnes mange upersonlige markeder. Men det blir bare mer og mer viktig å kunne gi andre tegn på at man er troverdig. Spørsmålet er om vi blir bedre til å kunne skille mellom dem som fortjener tilliten og dem som ikke gjør det.

Gikk fra oljebransjen til hundelufting

Hundepasser Matt Hein plukker opp to av sine faste firbeinte venner, Junior og Cherry, hos eier Anne Kristine Guldbakke på en hudklinikk i Oslo. Hein forlot finansjobben i London for å starte hundelufterservicen Who let the dogs out 2013.

Matt Hein parkerer sin hvite, gamle Volkswagen Transporter inntil fortauet og skritter over gaten. Inne på en hudklinikk i Oslo går han rett til bakrommet og henter sine to faste, firbente venner ut av bur: Junior og Cherry.Gjensynsgleden er så ellevill som bare to border collier kan klare å oppvise.

— Junior er ingen enkel hund, han godtar ikke hvem som helst. Men Matt var godkjent med en gang, forteller eier Anne Kristine Guldbakke.

Hun og mannen var blant de første kundene som fant tjenesten til hundepasser Matt på nettet etter at han startet opp hundelufterservicen Who let the dogs out i Oslo i 2013.

Nå henter han bikkjene i sentrum tre dager i uken. Junior og Cherry hopper inn bak i den spesialinnredede kassebilen, og Junior signaliserer med glade bjeff at han vet hva som venter: En lang tur.

Hein jobbet med finans i oljebransjen i London da han en dag fikk nok av kontorlivet og bestemte seg for å komme seg ut.

En ekskjæreste førte ham til Oslo, hvor han bestemte seg for å starte med hundelufting.

— Jeg gjorde en del research og fant ut at det var mye svart arbeid i denne bransjen. Jeg hadde lyst til å gjøre dette skikkelig, starte mitt eget firma og betale skatt og moms, forteller han.

Noen er for tillitsfulle

De første månedene etter oppstarten annonserte Hein mye på nett for å finne kunder. Så gikk det plutselig av seg selv.

- Nå er det bare ryktet som gir oss nye jobber, forteller hundelufteren og manøvrerer mot Maridalen.

Ute på tur ser Matt Hein hvor lett det er å misbruke hundeeiernes tillit. Noen luftere har med ti hunder på tur, i korte liner, og hundene får knapt sette seg ned for å bæsje. - Noen ganger tenker jeg at folk stoler for mye på fremmede, sier Hein.

I dag er rundt 75 hunder hans faste kunder, og flere hundeluftere er tilknyttet selskapet. Alle hundeeierne overgir et kjært familiemedlem til en som i utgangspunktet er en fremmed.Ute på tur ser Matt Hein hvor lett det er å misbruke hundeeiernes tillit.

— Noen luftere har med ti hunder på tur, i korte liner. De får knapt satt seg ned for å bæsje. Og så venter det like mange hunder i bilen, sukker han.

— Noen ganger tenker jeg at folk stoler for mye på fremmede i dag.

Norge: Et godt og trygt fellesskap

For nordmenn er et tillitsfullt folkeslag, ja, helt i verdenstoppen. 74 prosent av nordmenn mener at «folk flest er til å stole på», ifølge den internasjonale undersøkelsen World Value Survey. Ingen andre land i undersøkelsen har like høy score.

Det er flere grunner til at det er slik, forklarer tillitsforsker Tore Rafoss. Historisk sett har Norge vært preget av religiøs og etnisk likhet. Vi har ikke hatt store indre konflikter, blodige borgerkriger eller opprivende separatistbevegelser.— Den moderne norske staten er i stedet bygget på samarbeid og tillit mellom grupper. Embetsmenn og folkebevegelser, arbeidere og kapitalister har i stor grad klart å møtes og snakke sammen. Dette er en viktig årsak til at vi i dag har en høyst velfungerende velferds- og rettsstat, som igjen skaper en selvforsterkende, positiv spiral, sier Rafoss.

Og legger til at det høye, norske tillitsnivået er et fantastisk samfunnsgode, mye viktigere enn materiell rikdom.

— Høy tillit er enormt ressurssparende. Uten tillit må man hele tiden sikre seg på bauer og kanter, noe som både er dyrt og tidkrevende. Men enda viktigere er likevel tillitens mer diffuse konsekvenser: At vi kan føle oss som en del av et trygt og godt fellesskap.

Like sterk tillit til hverandre etter 22. juli

Så kom dagen da alt som kunne gå galt, gikk galt. Mange forventet en knekk i den norske tilliten etter 22. juli og Gjørv-rapportens knusende dom over politiet. Det skjedde ikke.

— Forskere ved Politihøgskolen har funnet at dette ikke reduserte folks tillit til politiet. Faktisk gikk tilliten opp etter 22. juli, og etter Gjørv-rapporten gikk tilliten tilbake til det samme høye nivået som før terroren. Det kan virke som om den norske tilliten er spesielt robust, sier Rafoss.

Mange forventet en knekk i den norske tilliten etter 22. juli. Espedal Jan Tomas

Etter terrorangrepet fokuserte det norske samfunnet på mer åpenhet og demokrati. Rafoss peker på kontrasten til terrorangrepet i New York 11. september, der Bush-administrasjonen «kuppet» terrortraumet og brukte det som et politisk våpen og til å spre frykt. — Det sterke samholdet i tiden etter 22. juli kan være en årsak til at den norske tilliten overlevde terrorangrepet, tror forskeren.

Da Nina Witoszek, som er forskningsleder ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo og kaller seg en «norskifisert polakk», kom til Norge fra et kommunistisk Polen i 1983, ble hun overrasket over denne «folk flest er til å stole på»-holdningen.

Nina Witoszek Paal Audestad

Forskeren som tidligere har karakterisert Norge som et «godtrohetens museum», ser delingskulturen som en motreaksjon til negative sider ved modernitet: Fremmedgjøring, institusjonell forkalkning og byråkratisering. Men hun advarer mot å tro at den er en arena med bare godhjertede sjeler.— Delingskulturen er også en del av et marked. Man må ikke falle for illusjonen om at alt dette er ren nestekjærlighet, advarer hun.

Har vi det for bra til å dele i Norge?

Men om nordmenn er verdensmestere i tillit, er vi langt unna det samme når det gjelder å dele. Kanskje har vi det så godt materielt i Norge at mange av oss – inntil videre – ikke ser behovet for å dele på godene.

— Norge ligger et stykke etter land det er naturlig å sammenligne seg med, både når det gjelder å leie ut, sier Even Heggernes i Airbnb.

- I København har vi over 11.000 verter, i Oslo er det bare ca. 2500. At de fleste nordmenn føler de har mer enn god nok økonomi, kan være en årsak. Til gjengjeld ligger vi helt i topp på tilbakemeldinger, så vi anses som gode verter.

- Vær så snill: Ikke rør i kasserollene med kokkekniv, sier Airbnb-vert Ole Martin Bøe Stokke til Martina Skjellerudsveen og Jason Ginter. Ellers er husregelen: Vær grei.

I leiligheten til Ole Martin Bøe Stokke diskuterer verten og gjestene forskjellen på seg selv og foreldregenerasjonen. — Vi som er unge i dag, er nok mindre redde for delekulturen. Vi snakker mye om den og er vokst naturlig inn i den. Bestemoren min derimot, er redd for både bildeling og Airbnb, sier Jason Ginter, som har reist til Oslo fra San Diego i USA.

Også husverten får spørsmål fra foreldre og besteforeldre som synes det er litt skummelt at han så lett gir ut leilighetsnøklene til fremmede.

— Men det er jo bare noe de tror, flirer Stokke.

— De har aldri noen skikkelige argumenter å komme med.

  1. Les også

    Kronikk: Velkommen til delingsøkonomien

  2. Les også

    Google-generasjonen kjøper kunsten sin på nett

  3. Les også

    Høy tillit er god økonomi

  4. Les også

    Slik gikk det da Aftenposten «mistet» 20 lommebøker

  5. Les også

    Rettskjennelse truer Uber og delingsøkonomien

Les mer om

  1. Økonomi

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Sammen med Mark Zuckerberg var han en av de unge datapionérene. Nå sitter han fengslet for drap og svindel.

  2. A-MAGASINET

    Disse bildene avdekker en 140 år gammel sannhet om Norge.

  3. A-MAGASINET

    Kalle Moene mener betydningen av Davos-møtet er overdrevet

  4. A-MAGASINET

    Det er ti år siden den desperate søndagen da 60 personer ble hasteinnkalt til Norges Bank for å redde oljeformuen vår

  5. A-MAGASINET

    Vår journalist testet «de nye jobbene»

  6. A-MAGASINET

    Turistene erobrer spanske storbyer. Det presser vanlige familier ut av hjemmene sine.