A-magasinet

Lars Løvold fikk velstandssjokk på vestkanten

Regnskogfondets leder har bodd lenge med Indianerne i Amazonas. Men fikk sitt største kultursjokk på Oslos vestkant.

  • Miriam Lund Knapstad
    Miriam Lund Knapstad
    Journalist

Vi må snakke om regnskogen.

Vi må snakke om avskoging og konsekvenser og alt det mørke som er for kjedelig til å snakkes om rundt middagsbordet.

Men først vil Lars Løvold snakke om hvor vakker den er.

Ta pilgiftfrosken: En supergiftig, liten tass. Giften har en smertestillende effekt som er 200 ganger sterkere enn morfin. Den lever sine glade dager i regnskogen, i små grupper på opptil åtte, og har uvanlige foreldreinstinkter. Når eggene er klekket, bærer pappaen de små rumpetrollene ned til bekker og dammer.

Men for mennesker er de farlige. Den giftigste av dem kan ta livet av ti voksne menn. Litt av en type, du pilgiftfrosk.

Fortsatt håp

Og kanskje, hvis folk bare lærer litt om de fascinerende skapningene, eller innser at 260 millioner mennesker og mellom 50 og 80 prosent av verdens dyre— og plantearter har sitt hjem i regnskogen, så er det fortsatt håp.

Slik tenker mannen som har messet nøkternt og diplomatisk om uopprettelige ødeleggelser i 26 år. Om hvordan regnskogen puster, lagrer milliarder av tonn karbon i vegetasjonen og reduserer menneskeskapte klimaendringer.

Og hva gjør vi? Vi balanserer mot stupet.

— Det er alltid en utfordring å skape engasjement for noe som er så langt borte, innrømmer Regnskogfondets leder Lars Løvold.

Men han har langt på vei klart det.

«Fint at du holder på»

Da Regnskogfondet ble stiftet i 1989, var det en sak for spesielt interesserte. Løvold var den første og eneste ansatte. Responsen var høflig avmålt:

«Fint at du holder på»

«Eh, sikkert viktig med regnskog»

Hva sier de nå?

Løvold strekker på beina i en sofa hjemme i leiligheten på Majorstua i Oslo:

— Holdningen har definitiv snudd, hele verden ser til Norge nå. Vi har jo vært verdensledende innen regnskogbevaring en stund.

- Er du litt stolt?

— Jeg er ikke typen til å gå rundt og være så fryktelig stolt. Men jeg er fornøyd.

Søndag 18. oktober går årets TV-aksjon til regnskogbevaring, målet er å redde regnskogområder som er større enn Danmark og Norge tilsammen.

Vil du se hva Lars Løvold mener med at regnskogen er vakker? Ta en titt på disse bildene.

Aldri sjakk matt

_S8A1822_doc6mntqevby2ey65gn2hf-z2fexUPTWY.jpg

Kanskje startet det på sjakklaget til Grorud folkeskole på sekstitallet, der Lars Løvold utmerket seg som en habil sjakkspiller. Han ble trigget av å lete etter muligheter – selv om han sto i en håpløs stilling. Gutten kunne ligge utrolig dårlig an og likevel ende med å vinne partiet.— Jeg likte tanken på at det må finnes en mulighet, et eller annet sted.

Det ble starten på en livslang metode. Å se mulighetene, eller holde ut til det bød seg en. Spre informasjon om saken og ikke hoppe på andre miljøpolitiske utspill. Snakke om pilgiftfrosker, jaguarer og indianere til de yngste, mate forbrukerne med fakta om palmeolje og riktige hagemøbler. Ta med politikere på «inspirasjonstur» til Amazonas, så de selv kan se hva som står på spill.

— Mitt største fortrinn er at jeg er usedvanlig tålmodig. Og jeg prøver alltid å bli oppfattet som klok og fornuftig, sier Løvold.

Og legger til:

— Særlig av dem jeg er uenig med.

Overbeviste politikerne

Slik fikk Løvold og flere andre innen miljøbevegelsen i 2004 overbevist Stortinget om at miljø skal være ett av fem hovedelementer i norsk bistandspolitikk. Det er fortsatt en av hans største seiere.

Den aller største kom under klimatoppmøtet på Bali i 2007, da daværende statsminister Jens Stoltenberg annonserte at Norge skulle bruke inntil tre milliarder årlig på å belønne land som tok vare på regnskogen sin.

— Jeg har alltid ønsket at Regnskogfondet skulle bli større og jobbe flere steder enn vi til enhver tid har gjort, men jeg drømte ikke om at Norge skulle engasjere seg som stat og gjøre regnskogen til en overordnet prioritet, sier han.

Og nå altså: NRKs TV-aksjon.

- Dårlig timing midt i flyktningkrisen?

Løvold signaliserer at han allerede er lei av spørsmålet.

— Du er ikke den første som spør. Vi oppfordrer alle som er engasjert i TV-aksjonen til også å engasjere seg for flyktningkrisen. Samtidig må vi holde fast på at det er nødvendig å forhindre fremtidige ødeleggelser som vil ramme klimaet og sende mennesker på flukt fordi vi fratar dem livsgrunnlaget. Forebygging er viktigere og langt mer effektivt enn nødhjelp når skaden har skjedd, mener Løvold.

Løvold i Kongo i forbindelse med oppstart av arbeidet i Afrika.

Flørtet på lesesalen

Både han og kona Elisabeth er sosialantropologer. Leiligheten vi befinner oss i, vitner til de grader om det.

Etter at paret gjorde feltarbeidet sitt sammen hos en indianerstamme i Brasil på starten av åttitallet, har det ballet på seg med indianerfjær, pyntegjenstander og våpen på veggene.

De møttes på grunnfag på Blindern hvor de sendte lange blikk til hverandre på lesesalen. Så ble ble de kjærester og flyttet sammen. Etter at Løvold hadde vært sivilarbeider på Institutt for fredsforskning, søkte paret forskningstillatelse for å studere gaviao-indianerne i Amazonas.

Løvold skulle studere myter, verdensbilder og sjamanisme.

— Jeg var nysgjerrig på hvilke muligheter slike småsamfunn har til å overleve og bevare sin kultur i en verden med så sterke økonomiske krefter, sier han.

Sjamaner med motstandskraft

- Hva lærte du?

— At de som er sjamaner eller på en eller annen måte har en sterk opplevelse av en alternativ verden som vi hvite ikke skjønner så mye av, er mer robuste og har større motstandskraft. De faller ikke sammen i nesegrus beundring av våre materielle goder eller teknologi. De holder sin virkelighet for mer verdifull, uten å være fanatisk av noe slag. For eksempel var de sjamanene jeg kjente positive til vaksiner, men samtidig tydelige på at det er utrolig mye som vestlig medisin ikke har peiling på.

Oppholdet i regnskogen i Brasil varte i halvannet år. Tidligere i år besøkte de gaviao-stammen på nytt. Løvold har to armbånd av nøtteskall rundt håndleddet som takk for sist.

- Var det spesielt å gjøre feltarbeidet sammen med kjæresten?

— Det er ikke noe man pleier å anbefale i sosialantropologkretser. Man kan lett å gå hverandre på nervene, det er en stor påkjenning å være så tett på hverandre i en så annerledes kultur.

- Men ikke for dere?

— Nei, det gikk veldig bra. Det ga oss mye felles å bygge videre på. Erfaringene har vært viktige for oss begge etterpå.

Få med deg en Amazonas-reporatsje du aldri har sett maken til: Rikdommens forbannelse.

Løvold og hans kone Elisabeth Forseth på gjenvisitt til Gaviao-indianerne i 1992.

Se til indianerne

Oppholdet hos gaviao-indianerne ga ham «en dyp forståelse og respekt for indianernes liv og tenkemåte». Samtidig så han hvordan avskogingen av Amazonas truet livsgrunnlaget deres.

— Vi har lett for å se på disse menneskene som lever i skogen som primitive. Til og med lokalbefolkningen i Brasil gjør det, sukker han.

- Har vi har noe å lære av dem?

— På mange måter, ja.

Han nevner prioriteringen av det sosiale, inkluderingen. Det manglende jaget etter prestisje.

— Noe av det mest slående er den forbløffende store respekten de har for enkeltindividet. Selv om vi her oppe i nord tror vi er verdensmestere i å respektere hverandre, opplevde jeg at indianerne i mye mindre grad forsøker å presse hverandre inn i en samfunnsnorm. Også måten de oppdrar ungene sine på er helt annerledes.

- Hvordan?

— Det er en fri oppdragelse i den forstand at de aldri slår ned på barnas impulser. Å kjefte, heve stemmen, det forekommer ikke. Vil de krabbe ved elven eller leke med en kniv, så er det greit. Ungene er med på alle de voksnes aktiviteter, de lærer ting ved å delta på ting. Og de legger seg når de vil og sover sammen med moren i hennes hengekøye. Det er en veldig trygg oppvekst. Og det er slående hvor lite bråk det er i en sånn landsby, selv om det kryr av unger. Barna er ekstremt sjarmerende og frie, lite kranglete og hylete.

Tilsvarende er det visst mye indianerne ikke forstår med livet i byen. Konseptet «fengsel», for eksempel.

— De synes det er helt sjokkerende at man kan bure noen inne i evig lang tid. Gamlehjem og barnehage ser de på som en mildere variant av fengsel. Men at man kan gå i en butikk og bare plukke mat ned fra hyllene, det er de utrolig fascinert av.

Løvold ler litt.

— Men hva gjør egentlig livet verdt å leve? De har sine svar, vi har våre. Jeg tror det er ting å hente rundt omkring. Mangfold er et gode, både i naturen og blant menneskene. Sånn sett er globaliseringen, i betydningen at vi alle skal bli konsumenter av de samme markedsproduktene, noe jeg ikke er veldig glad i. Jeg skulle ønske vi klarte å bevare de små kulturene og samfunnene.

Hvis du er opptatt av klima kan vi også anbefale Ole Mathismoens klimablogg

Prosjektbesøk i Xingu-territoriet, hvor de satset på soltørkede bananer som en bærekraftig inntekstkilde.

Vestkantsjokket

Sitt første og største kultursjokk fikk han likevel i møte med Oslos vestkant. Det var da familien på fem (Løvold har to yngre brødre) flyttet fra Groruddalen til Midtstuen og Løvold begynte på Ris gymnas.

En helt annen verden enn den han hadde vokst opp i.

— Et rendyrket vestkantmiljø, sier han.

— Jeg opplevde deres hverdag som veldig lukket og snever. Folk levde rett og slett i sin egen økonomiske velstandsboble.

Det vokste en trass i ham: Løvold ble engasjert og kastet seg inn i Operasjon Dagsverk. Han gikk rundt og banket på klasseromsdører for å vekke medelevene fra velstandsdvalen. I tillegg begynte han å skrive i skoleavisen og tidsskriftet «Den tredje verden», som senere skiftet navn til «Solidaritet».

- Ditt ungdomsopprør?

— Ja, men som heldigvis fikk et konstruktivt uttrykk selv om en god del lærere som gjorde sitt beste for å dempe engasjementet med klassisk u-hjelpsskepsis av typen «penga kommer ikke frem». Jeg reagerte veldig på urettferdighet og merket at det var et eller annet som tiltrakk meg ved den store verden der ute.

Han tvinner på nøtteskall-armbåndene, tar en pause.

— Samtidig må jeg si at jeg virkelig tilhører en heldig generasjon. Ting har vært i en positiv utvikling hele tiden: Muligheten til utdanning, bolig og ikke minst jobb. I dag går ting mer og mer i retning av at det bare er plass til de beste på alle mulige områder. Å ha et vanlig fysisk arbeid er ikke lenger godt nok. Prestasjonsjaget… nei, jeg misunner ikke de som er unge i dag.

Betinget optimist

På veggen foran oss henger piler med fargerike fjær på. Indianerne pleier å gni pilspissene inn i giften til den nevnte pilgiftfrosken, derav navnet. På gulvet: En krakk, skåret ut som en jaguar. Løvold forteller ivrig hvordan jaguaren, med sitt kraftige bitt, kan knekke skallet på et beltedyr.

Det er dette han kan og brenner for.

Her til lands har det gitt seg utslag i et kraftig redusert forbruk av palmeolje (palmeoljeindustrien ødelegger regnskogen i Malaysia og Indonesia), mens store forhandlere av hagemøbler som Maxbo og Byggmaker har gått aktivt ut og sagt at de vil unngå salg av hagemøbler laget av utrydningstruet tropisk tømmer.

- Er du optimist av natur?

— Det tror jeg.

- Hvis ikke kunne du vel ikke hatt denne jobben?

— Nei.

— Jeg tror som regel at ting ordner seg, også personlig. Jeg regner ikke med at det skranglete småflyet jeg sitter i faller ned, selv om det blåser opp til storm, for eksempel. Man tar en del risikoer når man reiser i disse områdene. Og transport er den største risikoen.

- Du blir ikke redd?

— Nei, jeg tenker alltid at det går bra.

- Også med regnskogen?

Han drar på det.

— Jeg er betinget optimist. Men når det gjelder regnskogen er det for mange som tenker «det ordner seg nok». I dette tilfellet kan det bli katastrofalt. Vi har kommet fryktelig langt i ødeleggelsene. Veldig mye av nedbøren i Amazonas er selvprodusert og ny forskning viser at vi står overfor et vippepunkt der det kan bli for tørt til at skogen klarer å gjenskape det regnet den trenger for å overleve. Da blir det bare tørrere og tørrere, til det tar fyr. Som en nedadgående spiral. Vi ser allerede at det har begynt å brenne i regnskog som ikke kunne brenne før. Amazonas rommer 2,5 ganger all CO2 som finnes i atmosfæren. Lar vi det slippe ut, er det en klima-atombome.

Han stanser.

— Og når jeg tenker på dette, blir jeg virkelig skremt. Mer enn før. Det er en så sterk, selvødeleggende prosess at jeg ikke kan skjønne at noe kan snu det. Og da får vi virkelig et helt annet klima her på kloden.

- Hva slags klima?

— Blant annet en drastisk svekket golfstrøm, opptining i Sibir med enorme metangassutslipp. Vanvittig skumle scenarier.

- Hvor langt unna er vi?

— Vi er fryktelig nær. Den brasilianske forskeren Antonio Nobre, som er verdensledende på dette feltet, mener at vi allerede er der. Han mener det er viktigere å stoppe avskogingen av Amazonas enn å stoppe karbonutslippene.

Ikke i morgen, men nå

- Du skal jo oppfordre folk til at det nytter å engasjere seg. Er det en utfordring for deg ikke å bli for dommedagsprofetisk?

— Nei. Jeg har jo sett alle de positive tingene vi kan få til i samarbeid med våre lokale partnere i regnskoglandene. Og jeg vet utmerket godt at dommedagsprofetier funker elendig som kommunikasjon. Det er ennå håp, men problemet er å få vanlige folk og beslutningstakere til å skjønne alvoret i situasjonen og ta grep i tide.

Og det er nå, sier Lars Løvold. Ikke i morgen. Ikke om litt.

Selv kommer han aldri til å gi opp pilgiftfrosken og jaguaren.

Han klarte det jo på sjakkbrettet: Å se løsninger, selv i en håpløs posisjon.

— Slaget er ikke tapt, sier han alvorlig.

— Ikke før kongen ligger der.

miriam.knapstad@aftenposten.no

Vil du lese et annet lørdagsportrett med en «grønn» leder? Shoaib Sultan vil hoppe etter Fabian Stang

Ellers anbefaler vi også forrige ukes portrett med Anine Kierulf: - Jeg finner det anstrengt å la seg krenke av en pornosketsj

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!

Les mer om

  1. Portrettet