A-magasinet

Klimakrisens første ofre

Maldivene er i ferd med å drukne. Øyfolket vet at undergangen kan være faretruende nær.

  • Ole Mathismoen

Litt over ni om morgenen 26. desember 2004 trodde Abdul Samad Mumthaz at klimaendringene kom som en kule. Havet flommet inn i landsbyen. I løpet av sekunder rakk det ham til brystet. Folk holdt panisk fast i palmetrær og hverandre. — Jeg var overbevist om at forskerne hadde tatt feil. Det var ikke hundre år til klimaendringene skulle drukne Maldivene. Det skjedde nå. Øynene til den blide lille mannen røper frykt.

Mumthaz er øysjef for 1512 innbyggere på Guraidhoo. En av Maldivenes 199 øyer med fastboende. Men det var ikke klimakatastrofen, det var tsunamibølgen som kom den morgenen for to år siden. Vannet forsvant fort. Men angsten for naturen sitter igjen. Angsten for når de må flytte fordi havet tar øya for godt. Eller angsten for at en syklon skal feie dem på sjøen. Eller kanskje skjer det sakte, ved at endrede havstrømmer og mer uvær gnager øyene i stykker og tar med seg landet deres ut i havet litt og litt. Øysjefen viser bilder fra katastrofen som feide bort 70-80 prosent av bebyggelsen på øya hans. Han forsøker å dokumentere for oss hvor tøff naturen er og hvorfor han frykter fremtiden. Når vinden blir litt kraftig, og bølgene litt store, gråter barna på Guraidhoo. De løper hjem fra skolen. Mange sover dårlig om natten. Klimatrusselen er ikke bare skoleteori.

Øystaten Maldivene er paradis - enten man er muslim, kristen eller hedning. Et av verdens få steder hvor virkeligheten overgår de glossy bildene i turistbrosjyrene. Men befolkningen på Maldivene er dypt fortvilet. Dommedag er ikke noe fjernt og religiøst. Klimaendringene er reelle varsler om dommedag. Den er på vei. FNs klimapanel har i sin siste rapport antydet at havnivået i verden kan stige med mellom 18 og 59 cm dette århundret. Kanskje mer. Fordi isbreene og isen på polene smelter, og fordi varmere vann utvider havets volum. Over 80 prosent av Maldivenes øyer ligger lavere enn en meter over havoverflaten. Det høyeste naturlige punktet på hele øystaten er tre meter. Selv en havnivåstigning på 20-30 cm vil få katastrofale konsekvenser for mange småøyer.

De bebodde øyene har bebyggelsen helt nede i vannkanten. En tredel av de bebodde øyene er rammet av alvorlig erosjon. Befolkningen er allerede tvangsflyttet fra 13 av de mest lavtliggende øyene. Det hjelper ikke at Maldivene var det første landet som underskrev Kyoto-protokollen. Landets eget utslipp av klimagasser er mikroskopisk, de er totalt prisgitt hva politikere andre steder i verden gjør eller ikke gjør. - Vi må betale for andres utslipp med vår eksistens, sier Abdullhai Majeed. Som visemiljøminister har han i 35 år reist rundt på alle mulige klimakonferanser og ropt varsko. Foreløpig til ingen nytte.

Fredagsbønnen er nettopp avsluttet i den lille moskeen i landsbyen på øya Guraidhoo, en av Maldivenes 1292 øyer, en drøy times båttur sør for hovedstaden Malé. Guraidhoo er omgitt av hotelløyer, men de er så langt unna at alle de 1512 innbyggerne kan leve sitt tradisjonelle liv, selv om turiststrømmen til Maldivene har eksplodert. Luften er glovarm, ikke et vindpust slipper til i de trange gatene mellom de lave korallsteinhusene og de litt høyere, moderne husene som Røde Kors donerte etter tsunamien.

Brødrene Azmee Ali på 20 og den ett år yngre Ahmed Jaisham, tar en pust ved et hjørnebord i familiens lille restaurant. Turkise vegger, korallsand på gulvet og et par dovne vifter oppunder taket. Brødfrukt, nudler og stekte bananer er satt frem på lunsjbuffeten. Restauranten er nybygget av faren - som gave til lillesøster Mariyam Razana på 17. Hun svinser stolt rundt som nybakt manager. Fedre på Maldivene har plikt til å gi slike startpakker til sine barn hvis de kan. Mariyam ønsker velkommen med sitt blendende sjenerte smil og serverer iskaldt vann. Søsknene har, som alle på Guraidhoo, følt på kroppen hva naturen kan gjøre. Hvor sterk naturen er når den rammer. Derfor tviler de ikke et sekund på at klimaendringene kommer.

Det føles så absurd å spørre de ivrige, blide tenåringene om hva de synes om trusselen. Om at 80 prosent, eller kanskje 90 prosent av landet deres vil bli slukt av Det indiske hav om noen tiår. Norsk klimadebatt handler om hvorvidt vi skal kutte utslippene med 20 eller 30 prosent innen 2020, selv om vi vet at vi og resten av verdens rike land burde kuttet med 80-90 prosent og kanskje reddet Maldivene. Men det vil vi ikke. Blir de ikke rasende på oss?

— Nei, jeg er ikke sint. Men jeg er trist. Jeg blir så lei meg fordi landene i Europa og Amerika vet hva de kan gjøre for å stanse at havet stiger, men likevel gjør de ikke noe, sier Ahmed Jaisham. Han smiler høflig, som om han blir flau over at han kan ha fornærmet den europeiske gjesten. Men han forstår kanskje at det er jeg som skammer meg mest.

— Vi er opptatt av det. Hører ofte om det på TV. Regjeringen vår gjør mye, men heller ikke den klarer dette alene, sier bror Azmee. En ti år gammel gutt kommer bort til bordet vårt. Sjenert. Tvillingbroren hans var et av de fire barna som døde da tsunamibølgen kom. Havet og naturen tok ham. Barna og ungdommene på Maldivene lærer om drivhuseffekten, ozonlaget og forurensning som alle andre barn i verden gjør i dag. Men for dem er det ikke bare teori, de vet hva som skjer når saltvannet fyller gatene og dreper brødfrukttrærne og river ned husene. Men i dag er det fotballturnering på Guraidhoo, skoleklasse mot skoleklasse. Glemt er tsunami og glemt er økt havnivå. Bygger redningsøy. 18-åringen Mohamed Anaam Fuvhmulah kommer med noen forløsende ord:

— Siden vi ikke kan gjøre noe med klimatrusselen, må vi bare leve vår liv. Men det er urettferdig at vi rammes så hardt. Vi har vel samme rett til et godt liv som folk i Europa, sier han, og ser det overhodet ikke som noen mulighet å flytte til den kunstige øya som bygges rett ved hovedstaden. - Jeg har hørt at det er så varmt at det ikke vokser trær der. Dessuten er det ikke Maldivene. Vårt land er alle småøyene, sier han. Mohamed elsker landet sitt, vil ikke bo noe annet sted. Til helgen skal han fly sørover for å besøke mor og søster som han ikke har sett siden han fikk hotelljobb for ni måneder siden.

Maldivenes hovedstad Malé er trengt sammen på en bitte liten øy. Mer enn hundre tusen mennesker lever på 1,6 kvadratkilometer. Mer enn femti millioner dollar er de siste årene brukt til å bygge en mur mot bølgene. Prisen er så høy at det er utenkelig å med en lignende løsning for alle de andre øyene.

I stedet er myndighetene i full gang med å bygge en ny kunstig øy rett ved hovedstaden. Nesten to kvadratkilometer er allerede fylt ut med masse fra havbunnen. Det er hektisk byggeaktivitet. Om et par tiår skal kanskje halve Maldivenes befolkning få plass på Hulhumale som ligger mer enn to meter over havoverflaten. Og ganske riktig, det er glohett der. Knapt et tre, og noe helt annet: Blokker til kontorer og boliger reises. Fremmedarbeidere fra Bangladesh, Sri Lanka og India støper murstein, bærer sand og knuser stein. Støvet hvirvles opp rundt dem. Maldivene importerer nemlig alt i sekker. Selv 99 prosent av souvenirene er laget utenlands. Maldivene er fattig på alle ressurser, bortsett fra skjønnhet. Her skal en ny kjempeby vokse frem. Modellene står utstilt. Byplanleggerne skryter. Brede avenyer og parker. Men dette blir ikke et nytt Maldivene, det blir en slags redningsflåte hvor et folk med flere tusen år gamle tradisjoner skal kunne overleve.

Ahmed Shaahid er imam i moskeen på øya Gurhaidoo. En hyggelig fyr som har tenkt mange tanker etter tsunamikatastrofen. Han har konkludert: - Miljøet ødelegges av våre handlinger. Hvis alle i verden hadde fulgt Koranen, ville det hjulpet. Der står det at vi ikke skal ødelegge naturen. Vi snakket ikke så mye om miljøvern i moskeen før. Men nå gjør vi det ofte under fredagsbønnen. Vi har en spesiell bønn til bruk i krisesituasjoner. Den brukte vi da tsunamien kom. Vi ba Gud, Allah, om hjelp. Jeg tror vi får bruk for den bønnen igjen.

Alle vi møter i den lille landsbyen konkluderer omtrent likt. De vet veldig godt hva som skal skje, men de føler seg totalt maktesløse. Vet ikke hva de skal gjøre. I ren desperasjon er befolkningen kanskje blitt verdensmestre i søppelrydding og kildesortering. De planter trær som kan gi skygge og binde CO2, og lovpriser forbudet mot å ødelegge korallrevene.

Forbudet kom etter katastrofen i 1998, et av de første tegn på hva Maldivene har i vente som følge av klimaendringer. En uvanlig sterk utgave av værfenomenet El Niño i begynnelsen av mars dette året, førte til såkalt «bleking» av korallrevene. Mellom åtti og nitti prosent av dem døde da vanntemperaturen i flere dager lå på 32 grader. Nye koraller har begynt å spire, men det tar tiår før alt blir som før. Hvis da ikke klimaendringene fører til flere «blekinger.» Det kan bli katastrofalt både for dyrelivet og turismen. Korallrevene er også svært viktige for å bryte bølgene og begrense erosjonen. Derfor er det blitt forbudt å hente bygningsmaterialer derfra, slik man har gjort i tusener av år. «Må Norge også flytte?» Barna har på nystrøkne skoleuniformer der de sitter mellom stabler av nye bøker i Guraidhoos skolebibliotek. Tre par mørkebrune øyne ser forventningsfullt på oss. Ahmed Rifshan, Mohamed Rishan og Mariyom Aroosha har snudd standardspørsmålet mitt om Maldivenes skjebne på hodet. Som ivrige skoleelever vil de dra nytte av situasjonen, og spør hvordan klimaendringene vil ramme Norge. Vil vi også drukne i havet?

— Neppe, svarer jeg. Og forteller om de høye fjellene i Norge, forklarer om trengrensen på høyfjellet som kryper oppover fordi det blir varmere. Vi ser i atlaset sammen. - Så fint, sier de.

På Maldivene er nemlig trær gull verdt, som beskyttelse mot varmen. De lytter intenst når jeg forteller om vinterisen som ikke hadde lagt seg i fjordene slik den pleier, da jeg var på Svalbard forrige vinter. Kan dét være noe problem da? Is er da bare kaldt. Men de nikker bekymret når jeg forklarer at det betyr at isbjørnen ikke klarer å fange sel og kanskje sulter ihjel.

— Men dere må ikke flytte? - Nei, vi må ikke det, svarer jeg. Norge er trygt, selv om vintrene kanskje blir litt mildere. - Vi har lært på skolen at de laveste landene, sånn som vårt, vil lide mest. Vi vet det blir enda varmere, vi vet at havet vil stige, sier Mariyom, og forteller at de har lært å plante trær, beskytte korallrevene og ikke kaste søppel. Hun ser brått ned i gulvet. Husker hva havet gjorde mot henne 26. desember 2004. Gruer seg til det kanskje skal skje igjen. - Jeg sto på veien rett ved stranden den morgenen. Jeg så en stor bølge komme. Vannet steg, jeg ble livredd. Deler av et hus falt over benet mitt. Det brakk, men broren min fikk tak i armen min. Jeg hadde aldri hørt ordet tsunami før. Jeg sov ikke om natten på flere måneder, sier hun. Nå har hun lært to ord til, «climate change». - Jeg er redd for det også.

Barna spør forsiktig om Norge er flinkere enn andre land i Europa til å redusere farlige utslipp. Nå er det jeg som ser litt ned i gulvet. - Ikke egentlig, svarer jeg. De nikker. De forstår at jeg er litt beskjemmet. Jeg klarer ikke å fortelle dem at norske politikere som sier at Norge skal være verdens miljøstjerner, at Norge skal gå foran og vise vei, egentlig er mest opptatt av å åpne nye oljefelt og bygge gasskraftverk slik at utslippene av klimagasser i verden vil øke enda mer. Og at vi er verdens rikeste land med mer penger enn vi klarer å bruke opp. Kyoto er ingenting! I konferanserommet er den hete ettermiddagen effektivt stengt ute av kjøleanlegget. Visemiljøminister Abdullhai Majeed er superveteran i internasjonalt klimadiplomati. Han har stått på talerstoler verden rundt og talt Maldivenes sak. - Vi har ingen evakueringsplan, sier han, og avviser blankt ryktene om at Maldivene har en avtale med Australia om å flytte befolkningen dit, mot at Australia får fiskerettighetene rundt det som måtte være igjen av Maldivene om hundre år. - Det eneste vi kan gjøre, er å be verden hjelpe oss gjennom med å kutte sine utslipp. Husk det er ikke bare vår livsstil som er truet, men hele vår eksistens. 300 000 mennesker er kanskje ikke så mye. Men vi har et eget land, vi har et skriftspråk, tradisjoner, flere helt egne språk, mange hundre år gammel kultur. Vår unike identitet. Skulle det virkelig bli alvor, kan vi kanskje flytte menneskene til et annet land, men alt dette som er Maldivene vil forsvinne. - Sint? - Ja, og spesielt fordi alle regjeringer i hele verden vet hva som må gjøres, men de lar være. Kyoto-protokollen er ingen ting, knapt en start. Husk det!

Men Mr. Majeed virker ikke sint eller bitter. Hans milde vesen formidler imidlertid et drepende budskap til den europeiske og norske klimadebatten. Han viser til at Kyoto-protokollen, som hvis den gjennomføres, bare medfører fem prosent kutt i i-landenes klimagassutslipp. Det beste som kan sies om den, er at politikerne kan si de gjør noe. Klimakvoter og CDM-kontrakter, hvor i-landene betaler for klimatiltak i u-land, har han null tro på.

— Det er å betale seg fri. Kanskje gir det en kortvarig klimaeffekt, men i-landene slipper å gjøre noe selv hjemme. Og etter kort tid vil de moderne fabrikkene de har bygget i u-land forurense mye mer og deretter stoppe opp, som all annen u-hjelp. Majeed har et svakt håp fordi han ser at vanlig mennesker i Vesten er i ferd med å våkne. Noe vil skje, kanskje ikke om to eller tre år, men likevel snart. Forskerne er nesten helt enige, store firmaer krever handling. - Om det vil skje tidsnok? Et godt spørsmål, jeg vet ikke...

Det er natt på øya Olhuveli. Stjernene tindrer og sjøen drar seg dovent et stykke opp på stranden, før den skyndsomt trekker seg tilbake. En fiskefinne plasker i vannkanten. Krabbene spurter i skjul. Mohamed Sohli har åpnet dører for oss, inn til skolen, restaurantene, moskeen, kontorene - og fortalt at vi er ufarlige. Skapt en tillit vi selv aldri ville klart å opparbeide på så kort tid. Han har hørt mine mange absurde spørsmål. Og gradvis har han fortalt sin egen historie om tsunamien. Om hvordan han og kona, Sadha Ahmed, så vidt klarte å redde sine tre strigråtende barn, men ikke klarte å redde huset, sine to butikker, laptopen, møblene eller stueklokken som fløt ut i havet. Han er i ferd med å bygge seg opp igjen nå. Men det er tungt. Hans siste hjertesukk denne natten blir hengende i luften, som et spørsmålstegn og utropstegn på en gang: - Vi behøver egentlig ikke tenke så mye på dette med klimaet. Alt tar nemlig slutt en dag uansett. Kanskje i en brann, i en ny tsunami, i sykdom, eller kanskje fordi havet stiger. Det er viktigst å leve nå og ta vare på hverandre. Gud, Allah, vil gi oss styrke til å klare også slutten.

Nesten 90 prosent av korallene døde etter at vanntemperaturen steg. Jan Tomas Espedal

I tusentall er fremmedarbeidere fra Bangladesh, India og Sri Lanka hentet til Maldivene for å bygge den nye øya Hulhumale. Jan Tomas Espedal

På skolen lærer Ahmed Rifshan, Mohamed Rishan og Mariyom Aroosha at havet vil ta landet deres fordi folk andre steder ikke vil slutte å forurense. Jan Tomas Espedal

Folk her er opptatt av klimaendringer, men hva kan vi gjøre? Vi rydder søppel og planter trær, men vet det betyr så lite, sier øysjef Abdul Samad Mumtaz på Guraidhoo. Jan Tomas Espedal

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Russlands klimaplan: Økte utslipp til år 2100

  2. VERDEN

    Kutt holder ikke lenger. Vi må suge CO₂ ut av atmosfæren

  3. KOMMENTAR

    Alt går for langsomt, men klimaforhandlingene er ikke verdiløse. Selv katastrofer er relative

  4. A-MAGASINET

    Snart er det mer plast enn fisk i havet

  5. REISE

    Utforsk Gili-øyene: Den bitte lille øygruppen kalles Indonesias Maldivene.

  6. DEBATT

    1,5-gradersmålet er en forsikring mot katastrofale konsekvenser