Stengte grenser og avlyste flyavganger gjør at norske bønder står uten tusenvis av sesongarbeidere fra utlandet.
Den ekstraordinære situasjonen har fått koronapermitterte nordmenn til å kaste seg rundt og bidra.
Marie Thoresen er permittert fra jobben som prosjektleder. I mangel på arbeid har hun tatt seg jobb på Hovelsrud gård i Ringsaker.
Rino Sannes er til vanlig kokk på Color Line-båten mellom Larvik og Hirtshals. Nå jobber han for en av landets største produsenter av juletrær.
A-magasinet

Kan koronapermitterte nordmenn redde landbruket?

I motsetning til bedrifter som har måttet permittere sine ansatte, roper norske bønder varsko i mangel på utenlandsk arbeidskraft. Det har fått nordmenn til å kaste seg rundt og bidra.

  • Adriane Lilleskare Lunde
    Journalist

Koronaviruset har effektivt flyttet landbruk fra utkant til sentrum av norsk debatt. Bak hverdagsmåltidene våre har det åpenbart seg grove arbeidsnever og skjøre forsyningslinjer. Samt tusenvis av sesongarbeidere. Hvert år kommer mellom 30.000 og 40.000 mennesker fra land som Polen, Latvia, Vietnam og Ukraina for å bidra i norske åkre og drivhus.

Men i år er flyreiser avlyst. Familier er bekymret. Mange tør ikke reise fra sine hjemland. Andre får ikke lov.

Rino Sannes er permittert fra jobben som kokk på Color Line. Nå jobber han på Vestfolds største juletrefelt. Foto: Jan T. Espedal

Inn i granskauen

Dypt inne i juletreskogen i Vestfold, langt fra plast og kunstig granbar, dukker det opp en oransjekledd fyr blant de grønne toppene. Rino Sannes er iført solid utstyr for å kvalitetssikre julens mest pyntede gjest. Til vanlig håndterer han visper og sleiver på Color Line-båten mellom Larvik og Hirtshals. Nå står han i stedet med en hagesaks i nevene.

– Jeg er vant til å begynne julen tidlig, med pinnekjøtt og ribbe til gjestene i starten av november. Men så tidlig ute som dette har jeg aldri vært.

Sannes er permittert. I over ti år har han jobbet som kokk på Color Line. Men nå er både arbeidsplass og landegrenser stengt. Båten hans frakter bare cargo, og med et fåtallig mannskap er ikke matbehovet særlig stort.

– Det var tungt å få beskjeden, men det er ingenting jeg får gjort fra eller til. Det er bare å bite tennene sammen og tenke annerledes. Ingen restauranter har behov for meg, så da ble dette løsningen.

De fleste av oss gir ikke juletrær så mye oppmerksomhet før desember, men noen passer på dem også i mai. Foto: Jan T. Espedal

Sannes fikk dagpenger fra Nav, men sier at han ikke likte følelsen av å være avhengig av andre. Løsningen ble å ta seg jobb i Vestfold Juletre AS. Firmaet har eksistert siden 2007 og er blant Norges største produsenter av juletrær.

Yrjan Fevang er én av tre som eier og driver firmaet.

– Når snøen går i midten av mars, da begynner vi arbeidet med neste års juletrær, forteller han.

16. mars skulle de faste, erfarne sesongarbeiderne fra Litauen ankomme. I stedet kom koronakrisen. På verst mulig tidspunkt for landbruket med våronn for døren i Norge og ellers i Europa.

– Det er fryktelig mye å gjøre her de neste månedene. Vi tok kontakt med vikarbyrået Vestfold landbrukstjenester for å prøve å få på plass noen norske arbeidere kjapt.

I normaltider organiserer firmaets formann, som selv er fra Litauen, arbeiderne som kommer fra utlandet. Nå er det Fevang som har måttet skaffe den nødvendige arbeidskraften innenlands. Og de ferske sesongarbeiderne må følges opp på en helt annen måte enn de erfarne, forklarer han. Alt må læres for første gang.

- Vi ser jo at situasjonen kan bli dyr og at det tar litt lengre tid med norsk arbeidskraft, men jul blir det i år også, sier Yrjan Fevang i Vestfold Juletre AS. Foto: Jan T. Espedal

Ute på juletrefeltet griper han rundt en edelgran. Valget kan synes tilfeldig, men ifølge Fevang er dette «det perfekte utgangspunktet for et flott juletre». Han demonstrerer hvordan andre trær bør korrigeres og klippes for å ligne dette. Hvordan mestrer de norske juletrearbeiderne det?

– De lider litt under dårlig erfaring og mangel på tempo. De ser ikke umiddelbart hva som må gjøres, sier han.

Jobben er fysisk krevende. Men Rino Sannes mener han har en fordel sammenlignet med de andre fordi han er vant til å håndtere forskjellig redskap med hendene.

– De har nok verre smerter enn meg, sier han og sikter til de tre–fire ferskingene rundt ham. De er permittert fra butikkjobber, taxinæringen og elektrobransjen.

Flere av de ansatte hos Vestfold Juletre AS er koronapermitterte nordmenn. Foto: Jan T. Espedal

Foreløpig skal de jobbe for Fevang ut mai. Etter det vet ikke Sannes hva som skjer.

– Jeg jobbet under finanskrisen og kjente på usikkerheten da. Men det ble aldri så ille som dette.

Han og samboeren har akkurat kjøpt seg hus og skal snart bli foreldre. Omstendighetene er ikke ideelle, men Sannes har tro på at det ordner seg. I mellomtiden er han takknemlig for å få jobbe utendørs. Om bord kan vaktene vare opp mot 12 timer, hektisk lent over glovarme komfyrer under stort tidspress. Det å kunne gå ut en tur er ren luksus.

Yrjan Fevang ser også fordeler ved å ha nordmenn i aksjon ute på jordene.

– De er jo lette å prate med og forklare ting for, særlig over telefon. Når erfaringen kommer på plass, skal nok dette gå.

Rino Sannes vet ikke når han får komme tilbake i jobben som kokk hos Color Line. Foto: Jan T. Espedal

– Forbrukerne må kjøpe norsk mat

De aller fleste av oss plukker ubekymret grønnsaker og brød fra bugnende hyller i butikkene. Koronakrisen har imidlertid brakt nytt liv i debatten om matsikkerhet og selvforsyning. Norges selvforsyningsgrad, altså hvor stor del av matforbruket som er norskprodusert, ble i 2019 beregnet til 45 prosent. Hvis man korrigerer for importert kraftfôr faller graden til 36 prosent. Det er bunnplassering blant i-landene. Mange mener krisen har avslørt svakheter både hva gjelder norsk mat og arbeidskraft.

Landbruks- og matminister Olaug Bollestad (KrF) understreker at landbruksproduksjonen har gått som normalt også i vår, men at nettopp mangel på arbeidskraft har vært en utfordring for bøndene.

– Har landbruket gjort seg for avhengig av utenlandske sesongarbeidere?

– Vekstsesongen varer bare tre–fire måneder her til lands. Derfor må vi ha utenlandsk arbeidskraft. Vi ikke kan forvente at nordmenn skal ta seg fri fra vanlige jobber for å jobbe i landbruket. Samtidig skal det også være plass til nordmenn på jordene, mener hun.

– Er ikke lønnsnivået i dag for lavt for at nordmenn skal finne yrket attraktivt?

– Vi må legge til rette for at dette er jobber som ungdom vil velge. Inntektsmulighetene må opp. I tillegg må bønder være tilpasningsdyktige. Det samme må forbrukerne.

– På hvilken måte?

– Bønder må våge å satse på nye grønnsaker og tenke bredere. Og så må forbrukerne utfordres til å kjøpe norsk.

Fra 60 kvadrat til 10 måls prydhage

Marie Thoresen er oppvokst i et hus på Frogner i Oslo og har aldri hatt noe spesielt forhold til norsk mat eller landbruk. Vendepunktet kom da hun studerte i Australia og møtte mennesker som kunne mer om norsk natur enn hun selv gjorde. Hun kom hjem for seks år siden. Nå er hun med i et andelslag som dyrker grønnsaker i Maridalen. I tillegg er hun permittert fra jobben som prosjektleder i eventbransjen.

Det førte til at Thoresen gikk hvileløst i ring inne på 60 kvadratmeter. Hele tiden med samboerens hamrende tastatur og videosamtaler i bakgrunnen.

– Jeg har brukt så mange timer på puslespill, surdeigsbrød og langtidsstekte middager, sier hun.

Til slutt spøkte samboerens kolleger med at paret måtte ha det ryddigste kjøkkenet i hele byen. De så at Marie alltid ordnet opp i bakgrunnen under videomøtene.

Spøken ble mindre morsom etter noen uker.

– Jeg blir nesten på gråten av å tenke på det. Hvor kjedelig og frustrerende det var ikke å ha noe å gjøre, forteller hun.

Nå står Marie Thoresen i en enorm prydhage på Helgøya i Ringsaker kommune og skuer utover Mjøsa. I snart en uke har hun jobbet med å beskjære bærbusker og frukttrær på Hovelsrud gård. Stikkelsbær, rips og solbær. Epler. Det er tungt for både hode og kropp.

Marie Thoresen mener bønder har det for travelt til å rekruttere og lese CV-er i mangel på arbeidere. – De bryr seg ikke om jeg har en master eller er god i engelsk. De vil vite om jeg er sterk og har lappen. Foto: Jan T. Espedal

– Heldigvis er hun ikke redd for å ta i et tak, sier bonde Marianne Olssøn om sin nye medhjelper.

Hun forteller at Thoresen kom i grevens tid. På Hovelsrud har mange av vekstene allerede kommet for langt. Planter, trær og busker stanser ikke opp selv om samfunnet gjør det.

Hovelsrud gård leverer økologisk kylling til restauranter. 12. mars ringte samtlige og avbestilte. Det utgjør en stor del av inntektsgrunnlaget. Dessuten mangler de franske gartnerstudenter som vanligvis kan ses i ivrig aksjon på gården. Heller ikke sesongarbeiderne fra Polen har kommet seg nordover.

I stedet har mye av arbeidsmengden falt på Marie Thoresen etter at hun en aprildag gikk bort til familien som sto på stand i Oslo og solgte kylling. Hun lurte på om de hadde behov for hjelp. Bonden ba henne sende en mail med informasjon om seg selv.

– Det gikk bare noen minutter før mailen tikket inn, ler Olssøn og legger til:

– At det plutselig skulle dukket opp en nordmann som ville jobbe på gård, det trodde jeg knapt fantes.

— Dette er en prydhage, men først og fremst en nyttehage. Nesten alt vi dyrker er spiselig, forteller bonde Marianne Olssøn (t.v.) Foto: Jan T. Espedal

I tillegg til Thoresen, hjelper også de tre tenåringsbarna til Olssøn til. Hjemmeskole og avbrutte utvekslingsopphold gjør at de kan bidra mer i år.

– Dessuten er det min 83 år gamle far du ser der på traktoren. Så her er alle i arbeid, smiler bonden.

Hun mener det er viktig å holde humøret oppe selv om utsiktene er usikre. En plommehage bestående av flere tusen trær ligger i retning av dit Olssøn peker. Vanligvis kommer det ti plukkere for å bistå i løpet høsten. Hun håper at det ordner seg innen den tid.

Master i arbeidsledighet

Press fra landbruksorganisasjoner har gjort at regjeringen i begynnelsen av mai lempet på innreisereglene til Norge. Likevel er det fortsatt mange forbehold knyttet til den usikre situasjonen.

Mens Marianne Olssøn og andre bønder krysser fingrene for at alt snart skal bli normalt igjen, gjør Marie Thoresen seg klar til å avslutte arbeidsdagen ved bredden av Norges største innsjø. Idet hun tar av seg arbeidshanskene, tikker det inn en melding fra Nav.

– De spør om jeg har husket å fylle ut meldekortet.

Mange av de ledige kveldene på gården har gått med til å forstå systemet. Nå som hun både er i lønnet arbeid og går på dagpenger, har det vært mye å sette seg inn i.

– Jeg tok ikke master i arbeidsledighet. Jeg synes det er et personlig nederlag å være i en sånn situasjon. Motivasjonen til å jobbe her kommer nok fra det.

Hun vet ikke når hun får komme tilbake til jobben i Oslo. I mellomtiden fortsetter hun å beskjære solbærbusker med gårdens sanktbernhardshund labbende like bak.

– Jeg håper dette kan bli mer av min hverdag fremover. Å jobbe tettere på naturen og forstå hvordan ting henger sammen. Jeg tror nok mange har en liten «styggen på ryggen» i disse dager som spør: Hm, er det sånn verden skal være?

Marie Thoresen er i ferd med å avslutte arbeidsdagen i barokkhagen på Helgøya. Foto: Jan T. Espedal


Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Landbruk

Relevante artikler

  1. ØKONOMI

    Slik vil bøndene få permitterte til å jobbe i landbruket

  2. KOMMENTAR

    Fattigere med selvplukk | Kjetil B. Alstadheim

  3. NORGE

    Da Adele ble permittert fra McDonald’s, hev hun seg rundt og fikk sesongjobb - med akkordlønn

  4. ØKONOMI

    – Jeg ble advart mot å ansette norsk ungdom

  5. NORGE

    Her jobber permitterte arbeidere på dugnad for hotelldirektøren

  6. A-MAGASINET

    Dette kan være et nøkkelord i et vaklevorent parforhold med barn