Foto: erika
A-magasinet

Vektløftet

Våren 2005 var 60 nordmenn samlet på Ebeltoft Kurcenter i Danmark. Tilsammen slanket de bort over ett tonn på fire måneder. Men hvordan gikk det etterpå?

  • Simen Sætre

– Arne? Hvor er Arne? Har han forsovet sig nu igen? Den solariumsbrune treneren fisker frem mobiltelefonen og taster utålmodig nummeret til hus nr. 14. – Klokken er to minutter over syv! Du skal sgu skynde dig, Arne! Seriøs slanking er ikke for B-mennesker. En rask morgentur over slake, danske bakketopper får fart på forbrenningen. De aller mest seriøse har vært oppe i flere timer alt. I nattens mulm og mørke, mens bønder og kyr ennå sov, kastet de seg på sykkelsetene og satte resolutt kursen mot svømmehallen. Kalenderen viser 6. april 2005, og det fire måneder lange oppholdet i Danmark nærmer seg slutten. Det gjelder å sette inn nådestøtet. Gi det lille ekstra.På Ebeltoft Kurcenter handlet dagene om kropp, det fikk denne observatør være morgentrett vitne til da jeg foretok en ukes feltarbeid der som sosialantropolog for fire år siden. Deltagerne var i bevegelse fra tidlig til sent. Alt fra aerobic og samba til bueskyting og boksing sto på programmet. Det var lagt inn en treningsøkt mellom hvert måltid, og med hele seks måltider daglig fikk musklene mer enn nok å bryne seg på. Filosofien var å spise ofte og lite for å holde forbrenningen i gang og samtidig holde sulten på armlengdes avstand. Slankematen var på ingen måte dyster – kantinen bugnet av de lekreste retter: fransk potetstappe, chilimarinert hvitløk, aspargessuppe, alt laget av en kyndig matmor med dansk omsorg. Deltagerne kunne spise hva de hadde lyst på, men med måte. Ved siden av rettene sto små kjøkkenvekter, og på veggen hang en tavle som indikerte kalorimengden i hver enkelt rett. Matinntaket måtte under ingen omstendighet overstige den anbefalte dagsrasjonen. Det ble talt på fingrene, noen fant frem kalkulatoren. Hvert måltid var en hel liten matematikkeksamen.

Matmisbruk.

– Opplegget her på Ebeltoft handler ikke egentlig om slanking, understreket «Ingrid» (54). Slankekurer hadde de alle prøvd før, uten å lykkes. Problemet med slankekurer er at kiloene kommer tilbake, gjerne med et par ekstra på lasset, så snart de er over. Det er nemlig hele livsstilen det er noe i veien med, og den er inngrodd i kjøleskap og handlelister, i armer og i tarmer, den sitter i sofakroken og i ekteskapet og ikke minst sitter den i hodet. Dag som natt dreier tankene seg rundt mat, rundt fett og sukker, bløtkaker og potetgull.

Hun gjemte mat slik alkoholikere gjemmer flasker– Mange av oss misbrukte mat slik andre misbruker alkohol, fortalte «Ingrid». – Når jeg hadde det skikkelig dårlig, kunne jeg lage en stor gryte pasta og spise opp alt. Jeg spiste så mye at det gjorde fysisk vondt.«Sissel» (42) pleide å gjemme mat slik alkoholikere gjemmer flasker:– Jeg skammet meg og ville ikke at de hjemme skulle se hvor mye jeg egentlig spiste, vedgikk hun. Kjæresten hennes kunne ikke begripe hvorfor hun fortsatte å legge på seg, hun som spiste så lite. Han visste ikke at skuffer og skap skjulte chips og sjokolade som hun spiste alene, full av skam, straks han ikke var der og ikke så.På Ebeltoft tok man tak i matmisbruket og i de underliggende årsakene. Deltagerne lærte å prioritere seg selv og å sette grenser.

Blomstret opp.

De fleste av deltagerne gjennomgikk dyptgripende forandringer på Ebeltoft. Det skjedde noe i løpet av oppholdet. Noe annet og større enn at kroppen ble mindre. Noe med øynene. De glitret med ett. Mange anskaffet seg ny hårfarge i løpet av våren. Sminkepungen fikk nytt innhold og visakortene fikk mosjonert seg i danske moteforretninger. Følelsen av mestring var berusende, forteller deltagerne. Det handlet om små ting som er selvfølgelige for de fleste av oss andre. Som å kunne stå på ett ben og ta på seg sko. Som å gå opp en trapp uten en eneste hvilepause. Som å gå fire kilometer hver morgen. Til slutt var nesten ingenting umulig for dem. Grensene ble visket ut, og plutselig kunne de svømme ti tusen meter på noen timer. Sykle femten mil på en dag. På Ebeltoft foldet livet seg ut som en blomst. Noen opplevde vennskap og fellesskap etter årevis med isolasjon og ensomhet. Noen fant kjærligheten. Som norske Håkon Farestveit (40) og danske Bolette Kristensen (38). De hadde bare vært sammen en uke da jeg møtte dem på Ebeltoft, men oppførte seg som om de hadde vært sammen i årevis.– Håkon har utrolig mye overskudd til andre enn seg selv og utstråler en positiv energi som gjør meg glad, fortalte Bolette, og la til: – Jeg føler meg elsket for den jeg er.Selv om de fleste dro hjem like single eller gifte som da de kom, hadde alle adskillig mindre å dra på, selv de ivrigste blant shopperne. Da avreisedagen opprant, var de fleste fulle av optimisme og pågangsmot. De var klar over at den virkelige utfordringen lå foran dem. Hvordan skulle de få til å opprettholde de nye, sunne vanene hjemme?

Vurderer operasjon.

«Sissel» var blant dem som gikk mest ned i vekt i løpet av oppholdet på Ebeltoft. I løpet av de fire månedene ble hun 27,5 kilo lettere. I dag, fire år senere, er situasjonen en annen.– Jeg fulgte programmet til punkt og prikke. Jeg forsøkte ikke å lure meg unna, forteller hun. Men hjemme ventet en stressende jobb og pleietrengende familiemedlemmer. Det gikk ikke lang tid før «Sissel» falt tilbake til gamle uvaner. Hun begynte å hoppe over måltider og stilte sulten med raske kalorier.– Det ble ikke så mye tid til meg selv i livet mitt, sukker hun. – Medlemskapene i Elixia og Sats ble raskt til støttemedlemskap.«Sissel» skulle ønske hun hadde fått mer oppfølging da hun kom hjem.– Da hadde jeg kanskje klart det. Det var forferdelig å merke hvordan kiloene kom tilbake. Det føltes som en straff. Fire år etter har hun lagt på seg nesten alle kiloene hun kvittet seg med. Som siste utvei vurderer hun å legge seg på operasjonsbordet.– Jeg vil så gjerne få oppleve å ha en normal kropp mens jeg ennå har en rest av ungdom igjen.«Gjertrud» (40) står alt i kø for å få fedme-operasjon.– Jeg har lagt på meg hvert av de 30 kiloene jeg tok av på Ebeltoft, forteller hun fortvilet.

Jeg vil så gjerne få oppleve å ha en normal kropp
«Gjertrud»– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle ende opp som en av de virkelig sykelig overvektige, men etter et svangerskap og et par depresjoner har jeg mistet kontrollen over spisingen. BMI’en har nådd nye høyder, og er nå på hele 43 (normal BMI ligger mellom 18,5 og 24,9), mens selvtilliten er helt på bunn. Jeg tør ikke tenke på hvor jeg er om fem-ti år. Jeg er redd for at jeg sakte, men sikkert, spiser meg ihjel.

Sitter i hjernen.

Jøran Hjelmesæth, leder ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst ved Sykehuset i Vestfold, er ikke overrasket over å høre at mange av deltagerne gikk opp igjen i vekt da de kom hjem fra Ebeltoft. – Sykelig overvekt er en kronisk sykdom og må behandles som sådan, forklarer Hjelmesæth. – Det er enkelt å gå ned i vekt, men ekstremt vanskelig å opprettholde vektreduksjonen over tid. Kroppen oppfatter vektnedgang som farlig, og aktiverer derfor hjernens krisemodus. Alarmtilstanden vedvarer helt til vekten er tilbake der den var, eller helst litt over. Hjelmesæth har liten tro på såkalte «fedmecamper»: – Problemet er at de overvektige reiser langt av gårde, til steder hvor de møter andre overvektige. Der har de det hyggelig noen uker og er veldig motiverte i fellesskap. De får hjelp til å trene og spise riktig, og går selvsagt mye ned i vekt. Så reiser de hjem igjen og faller tilbake til gamle uvaner, og kanskje kommer også uroen og angsten tilbake. De siste årene er det utarbeidet en rekke behandlingstilbud for sykelig overvektige i Norge. Spesialsykehuset for rehabilitering i Stavern er for eksempel i ferd med å prøve ut et dagbehandlingsopplegg med oppfølging over fire år, mens Evjeklinikken i Aust-Agder kan tilby et ettårig behandlingsprogram. Også her følges deltagerne opp i fire år.– Så å si alle disse prosjektene er på utprøvingsstadiet, kommenterer Hjelmesæth. – Vi vet ennå ikke helt hva som fungerer, men vi begynner å lære endel om hva som kanskje ikke fungerer. Det ser ut til at langvarig oppfølging hjemme er absolutt nødvendig for at pasienten skal klare å opprettholde vektreduksjon over tid. Det skal jo først og fremst fungere hjemme. Men, legger han til, – man kan jo spørre seg hva suksessraten skal være. Skal man utelukkende fokusere på at pasienten blir lettere, eller skal man også vektlegge livskvalitet? Ikke alle lykkes med å opprettholde vektreduksjonen, men mange blir i stand til å leve et aktivt liv og kommer seg tilbake i jobb etter behandlingen.

Økt selvtillit.

Som så mange av deltagerne på Ebeltof, opplevde også «Ingrid» at kiloene snek seg tilbake igjen da hun kom hjem til Norge. – Det var umulig å opprettholde det høye aktivitetsnivået i en travel hverdag, forklarer hun. «Ingrid» hadde likevel stort utbytte av oppholdet.– Der fikk jeg tilbake troen på at jeg hadde en kropp som kunne brukes til noe annet enn bare å spise. Jeg ble sterkere både fysisk og mentalt. Særlig i begynnelsen hadde jeg en rekke revolusjonerende erfaringer. Små og store aha-opplevelser. Tenk at jeg kan gjøre dette med min kropp, selv om den er stor!

Jeg har gjenoppdaget gleden ved å bruke kroppen
«Ingrid» «Ingrid» er opptatt av at hver enkelt må ta tak i årsakene til hvorfor de har spist så mye mat. Det kan variere fra triste historier om misbruk og mobbing til en enkeltstående, sårende bemerkning:– Selv hadde jeg ingen problemer med kroppen min, men så kalte bestemoren min meg en gang for «Michelin». Det var så sårende at jeg, paradoksalt nok, kan man si, begynte å bruke mat som trøst. På Ebeltoft ble jeg klar over at det var denne enkelthendelsen som hadde utløst matmisbruket, og da ble det lettere å ta kontroll. Selv om jeg la på meg endel kilo igjen da jeg kom hjem, føler jeg at jeg har fått tilbake meg selv. I dag misbruker jeg ikke mat lenger, og jeg har gjenoppdaget gleden ved å bruke kroppen.

Holder sammen.

I Roskilde er hvetebrødsdagene såvidt over for Håkon og Bolette. Avstanden ble for lang i lengden. Etter to år med pendling over Skagerrak tok Håkon steget og flyttet til Danmark. I fjor giftet de seg. Håkon har tatt farvel med bussjåføryrket og har utdannet seg til kjørelærer, mens Bolette nettopp har sagt opp jobben. Nå holder hun på å utdanne seg til kjørelærer hun også. – I sommer leide vi et sommerhus i Ebeltoft og fikk gått og syklet noen av de gamle rutene, forteller Bolette. Også hun sitter igjen med økt selvtillit, selv om kiloene er kommet tilbake.– På Ebeltoft ble jeg bevisst rundt mine egne valg, men det er en livslang prosess å utvikle seg og sette seg selv i førsteposisjon i stedet for å gjøre ting for å tilfredsstille andre. Og så hjalp det jo å møte Håkon, legger hun til med et smil.

FLINKEST: «Sissel» fulgte programmet til punkt og prikke, og gikk ned nesten 30 kg. Foto: Erika Fatland

EKSAMEN: Det fire måneder lange slankeoppholdet ble avsluttet med et beinhardt sykkelløp. Foto: Erika Fatland

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!