A-magasinet

Proppet av selvtillit

Turnuslegen tok nesten livet av en pasient. Det lærte ham å lytte.

  • Emma Tollersrud

– Magnus, jeg tror det er best at du går inn på akuttrommet nå. Der sitter det en med brystsmerter, roper sykepleieren.

Magnus Valland har jobbet som turnuslege på legevakten i drøye to måneder, og denne travle januarkvelden er han litt forsinket. Inne på akutt-rommet sitter Einar Årvik og venter, mens en stor propp av stivnet blod er i ferd med å blokkere blodtilførselen i lungene hans.

Tempoet på legevakten er et kick i hverdagen for ham som nyutdannet lege, men Magnus kjenner nakkemusklene spenne seg ved synet av et nesten fullt venterom. Dette bør gå raskt, tenker han, idet han tar i dørhåndtaket på vei inn til akuttrommet. Der inne venter tre bekymrede fjes som forteller ham at det kan bli langvarig. Ved siden av Einar står hans kone Birgit og datteren Kari Ann Gudmundsen Årvik. De tripper og sukker, med rynkede, bleke ansikter og ytterklærne på. Magnus rekker ut hånden mot Einar: – Ja, og hva er det som skjer her?

– Jeg har vondt i brystet. Det er som det står en kniv der, og det er vanskelig å puste, får Einar presset ut av seg.

Einar Årvik er en frisk 72-åring, som ikke er vant til møtet med legevakt og sykehus. Litt smerter kan han leve med, synes han. Slik er det å være menneske, slik er det å bli litt eldre. Så denne dagen tok det tid før han innså at han måtte få hjelp. Det hadde vært tungt å komme seg ut av sengen. Trivelige kolleger, en herlig, frisk havluft og følelsen av å bidra fikk ham likevel til å dra på jobben som traktorreparatør i Sykkylven. Etter tre timer la han fra seg verktøyet. Da greide han knapt å bevege seg, og å puste var en kraftøvelse. Fergeturen hjem var den lengste noensinne. Mens køen vokste bak ham, angret han på at han ikke hadde ringt etter sykebil.

Overfor Magnus er Einar kortfattet og lavmælt, med plagede, men tillitsfulle øyne. Han har respekt for doktoren og vil helst ikke være til bry, tenker Magnus. En hedersmann, som alltid har vært frisk og tatt vare på familien. Nå venter han på at jeg skal spørre mer og til slutt ha det riktige svaret. Magnus liker den tilliten, liker å bli anerkjent fordi han har valgt dette yrket.

– Han er aldri slik! Han er aldri på legevakten, avbryter Kari, datteren til Einar. Hun har pustet tungt lenge, mens Magnus har vært og fortsatt er fokusert på Einar.

– Han er her nå, og da er det noe galt! fortsetter hun, og håper Magnus ser hvordan faren plages, hvordan pusten hans dyttes ut i små porsjoner. Hva om...? Jo, det var på høyre side han hadde vondt, men hjertet er lunefullt, tenker hun. Som sykepleier kjenner hun betydningen av brå forandringer. Hun søker øyekontakt med Magnus, men hodet hans er vendt mot Einar.

Ingen uvanlige lyder i stetoskopet, blodtrykk og puls er noenlunde normalt. Lite tyder på at det er hjertet, og et infarkt ville gjort ham svett og svimmel, farer det gjennom hodet hans. Ingen svar i sykehistorien heller. Røyker ikke, bruker ingen medisiner, ingen sykdommer i familien, er aktiv. Gi meg noe, så jeg kan konkludere og gå videre, tenker Magnus. Etter fem måneder i turnus er han bevisst på rollen. Være kritisk, luke ut dem som virkelig trenger behandling. Dette kan ikke være noe alvorlig.

– Jeg tror det er noe muskulært du har pådratt deg her, en strekk eller vridning, kan hende.

Reparering av traktorer betyr skyving, løfting og dytting, begrunner Magnus for seg selv.

Både Birgit og Einar nikker stille. Men den fjerde i rommet er langtfra rolig. – Skal du ikke ta EKG? Jeg er erfaren sykepleier, og EKG er da vanlig å ta når eldre har vondt i brystet, smetter Kari inn.

Magnus er stille. Hun måtte være sykepleier. Helsepersonell er de vanskeligste å behandle, for de har så mange meninger selv. Fordi jeg er ung, nekter hun å stole på min vurdering.

– Hvor bor dere? spør han.

– Bare fem minutter unna, på Åsestranda.

– Da kan dere trygt reise hjem. Ta kontakt hvis det er noe, sier Magnus.

Kari hever stemmen: – Du må ta EKG!

Hennes nesten krakilske stemme treffer Magnus som en piskesnert, og hjertet hans slår fortere mens han prøver å riste henne av seg. Samtidig ulmer følelsen av å bli overprøvd, når hun nå reiser tvil om hans troverdighet og kunnskaper. Hun har startet en dragkamp.

– Å, må jeg det? Magnus blåser seg opp og blir rak i ryggen. Prøver å gjøre henne liten.

– Ja. Han har aldri vært sånn. Det er et eller annet som er alvorlig galt. Du må gjøre noe, instruerer hun. Like fordømt selvsikkert og bedrevitende, tenker Magnus.

– Hjertet er på den andre siden, og dette hverken ser eller høres ut som hjertesmerter, belærer Magnus med hevede bryn.

– Vi ser an dette. Han har brukt altfor lang tid, mer enn de gjennomsnittlige ti minuttene. Med opptil 35 konsultasjoner på én dag, og bare én lege, er prioriteringer og rutiner viktig.

– Men du må ta EKG!

Kari har reist seg nå. Stemningen er i ferd med å eksplodere. Det knyter seg i magen til Magnus, og blodet pumper i tinningen. – Nå må du sette deg og slappe av. Jeg prøver å finne ut hva dette er og ta en rimelig avgjørelse, befaler han.

Kari setter seg ikke, men stirrer like hissig tilbake. Hun føler seg sikker på at Magnus er som mange andre leger: Vil ikke høre på sykepleiere, selv om de blir rådet til det fordi sykepleiere har mer nærkontakt med pasienter. Kanskje er det statusforskjellen og sperrene mot å ta imot råd fra dem lenger nede i hierarkiet. Nå synes hun det er åpenbart. Brystsmerter, en mann på over 70, uten noen tegn i sykehistorien... Og så nekter han å ta EKG! Små, enkle elektroder som måler hjerterytmen og undersøker uregelmessigheter på fem minutter.

Inn i usikkerhetssonen.

Den gode flyten som pleier å gjøre Magnus effektiv, er borte forlengst. Han vil få dem ut av det stadig trangere rommet.

– Jeg tror dette er... Jeg er ikke sikker på hva dette er for noe. Men slik du ser ut nå, er jeg trygg på at jeg kan sende deg hjem. Hvis du blir verre, tar du kontakt igjen med en gang.

De færreste ringer etter disse ordene, for da føler folk seg trygge.

– Kanskje det er lungeemboli, utbryter Kari.

De er inne i en av Magnus’ usikkerhetssoner: Indremedisin. Og det plager ham at han ikke har tenkt på det. Dødt materiale, ofte stivnet blod, fraktet med blodstrømmen til lungene, hvor det har satt seg fast i en pulsåre og blokkert blodtilførselen. Plutselige pustevansker, sterke smerter i brystet. Høy dødelighet. Han blir usikker.

– Ja, det kan godt være, svarer Magnus med lys stemme og hevede øyenbryn. Så tar han seg inn igjen: – Men da er han ikke så påvirket at han må legges inn. Jeg gjør ingen undersøkelser. Faren din er ubesværet og fin i pusten. Jeg synes at han kan dra hjem.

Ideen om lungeemboli fortsetter å spinne. Antagelig er Einar, som så mange eldre menn, maskert av stolthet, tenker Magnus. Gjør alt for å være rak i ryggen og si at det går bra, kniv i brystet eller ei. Magnus spiller også et skuespill. En pasient som ikke er syk, er ikke undersøkt godt nok, har han lært. Han kan finne feil hos alle, men ikke alle kan legges inn. Er det ikke livstruende, så skal folk få lov å ha det bra. Det handler om å være der og roe ned. Det rykker i bena hans når han kikker på klokken. Det har gått over 20 minutter, og Magnus tenker på det fulle venterommet igjen. Han vil begynne å skrive journalen.

En mygg.

Men Kari er ikke blitt roet ned av Magnus’ skuespill. Han har bokerfaring, ikke praktisk erfaring som meg, tenker hun. Og selv om han er fersk, så setter han seg på bakbena, støttet opp av eget legeego. Hun stanger mot en vegg og innser at faren vil sendes hjem uten at det gjøres noe mer. Mens hun står der med angsten for farens liv dirrende i brystet, behandler Magnus henne som en summende mygg. Iskald og selvgod nekter han å se det hun ser.

– Nei! tordner hun. Øynene blir våte. – Han skal ikke hjem! Jeg nekter å kjøre ham hjem!

Magnus hopper i stolen. Det verker i ørene hans, og magesekken vrir seg. For første gang bryter Einar inn.

– Kari, slapp av. Det går bra, dette.

– Nei! Det går ikke bra. Du pleier ikke... Du er aldri sånn! Hun rister på hodet og vender seg mot Magnus. Mascaraen renner nedover kinnet hennes. Nå må han vel se fortvilelsen i øynene hennes og forstå?

Sjelden har jeg møtt en så utrolig kjip kjerring, tenker Magnus, og borer sine øyne inn i hennes. Lenge har han vært rolig og behersket, men nå... Ut! Vekk! De er to hunder som kjemper om ett bein: Å få viljen sin til slutt.

– Nei! Nå blir jeg faktisk irritert, bjeffer han. – Dette gidder jeg ikke! Stemmen fyller rommet og stenger Karis munn.

Bare to-tre ganger det siste året har Magnus rast slik, og da har han enten glemt å spise, sovet dårlig er eller blitt løyet for. Nå har et kvelende rom blottet ham for all ære og besinnelse. Han puster dypt inn og ut, lener seg fremover mot Karis ansikt og strever for å finne tilbake den rolige, men myndige stemmen en lege helst bør ha.

– Du må slappe av. Du kan ikke mase så fælt. Faren din er i fin form, sier han fra kontorstolen og peker i retning Einar.

– Dere reiser hjem og passer på ham. Veien til sykehuset er ikke lang, og det ser ut som om du har en oppegående kone, sier Magnus og nikker mot Birgit.

Kari hører ikke lenger etter, for nå tenker hun bare på kollegers kjente fjes og gode hender i sykehusmottagelsen.

– Du kan fortsette å si det, men vi reiser ned i mottagelsen i stedet. Her er vi blitt behandlet på en veldig dårlig måte, sier Kari kontant. Stemmen hennes river ikke lenger.

– Jeg mener det er helt feil og kommer ikke til å melde dere videre, svarer Magnus. Den krasse stemmen er tilbake, men nå blåser han i hvordan de oppfatter ham. Han har selv jobbet i mottagelsen, hvor de er pliktige til å ta imot dem som kommer og gjøre kliniske undersøkelser. Han vet hvor irriterende det er når noen på legevakten sørger for masse unødvendig ekstrajobb ved å sende videre noen de ikke vil ta ansvar for selv.

Magnus lærte det på medisinstudiet i Tromsø, hvor viktig det er å tørre å ta avgjørelser, tro på egen kompetanse og ikke frasi seg ansvaret. Han sugde det til seg. Og de fire h-ene: Hendene, hørselen, hjernen og hjertet. Kjenne på pasienten, lytte, være til stede og vise omsorg og resonnere seg frem gjennom oppdatert fagkunnskap. Han sugde det til seg. Trykk på selvtillit: Unngå å ta helt unødvendige prøver og undersøkelser – stol på deg selv. Og han slo seg til ro med sin egen personlighet som fremtidig lege: Lite engstelig, kjapp i vendingene, tar ansvar, er beslutningsvillig og prinsippfast.

45 minutter er gått, og Magnus får endelig lukket Årvik-familien ut av kontoret. De blir bedt om å vente på gangen mens han skriver ned journalopplysningene. Det tar tid å gire seg ned, og hendene skjelver over tastaturet. Med et detaljert skriv i hånden stopper han noen meter fra demi gangen. Mens han rekker det frem, glipper det ut av ham:

– Hvis det er trynet mitt dere ikke tåler, så er det vaktskifte klokken ti.

Han snapper etter ordene, men de er alt sluppet ut. Så prematurt sagt, tenker han. Vanligvis veier han ordene sine godt.

– Øh... Nei, men det er ikke deg det er noe galt med, svarer Einar med hodet på skakke. De to andre ser tause ned i gulvet. Så forsvinner de, og Magnus kan slippe ut magen etter en time i spenn.

En tung ball uten ord.

– Magnus, hva er det du driver med?! Samboeren roper i røret noen timer senere. Bare når de krangler hjemme kan stemmen hennes bli omtrent slik. Nå er den blitt smittet av en fortvilet kvinne hun traff i sykehusmottagelsen, hvor hun har nattevakt som turnuslege.

– Du sendte hjem en pasient med lungeemboli!

– Hæ?!

Noe raser inne i ham. Hjertet som var blitt rolig igjen etter bruduljen med Årvik-familien, begynner å pumpe voldsomt inne i brystet. Han fomler.

– Eh... jøss. Det var ikke bra...

For et par timer siden kom en tungpustet mann og to opprørte familiemedlemmer inn dørene til mottagelsen. Etter å ha målt blodgass, blodtrykk og temperatur, fikk de fastslått at mannen hadde akutt lungeemboli, og at øyeblikkelig innleggelse var nødvendig. Imens fortalte datteren gråtende om den arrogante legen som ville sende hjem faren uten å gjøre flere undersøkelser. Samboeren skvatt da hun skjønte at det handlet om Magnus. Men nå når hun spør i telefonen, greier han ikke å si så mye. Gjennom hodet hans farer Einars tunge fjes, Karis tårevåte øyne og ordene han sa og hørte. Noe fornuftig må han få sagt før de legger på. Han henter seg inn igjen.

– Nei, det var virkelig ikke bra. Flaks at han reiste ned likevel, mumler han. Magnus stirrer ut i luften på det ensomme kontoret mens kroppen har begynt å skjelve.

– Han kunne virkelig ha dødd i natt. Einar, en oppegående mann, frisk og rask, tenker han. Min stolthet, min feil.

Klokken ti er vakten hans endelig over. Men magen hans vil ikke hjem. Der vil han ikke greie å sove. Først må han se Einar, for bare sånn kan han få det ut av verden. Det er dette alle snakker om, og dette er min sjanse til å lære, tenker han. Oppe på avdelingen trekker han pusten dypt og går nølende inn på Einars rom.

– Hvordan går det med deg?

Einar er langt borte. Hjemme, sammen med Birgit, ville han vanligvis ha sovnet for et par timer siden. Nå er han utslitt og sulten, men kniven i brystet trenger igjennom store doser morfin og blodfortynnende midler og gjør det umulig å slukne helt. Fjernt og uklart hører han at Magnus’ s stemme er høfligere og vennligere enn sist.

– Det gikk vel bra. Kanskje, sier Einar spørrende.

– Ja, jeg regner med at det går bra nå som du har kommet hit. Det var hit du skulle ha kommet. med en gang, svarer Magnus. Han har en klump i mellomgulvet som han ikke greier å få opp i form av unnskyldende ord.

– Det er ikke så mye jeg kunne gjort annerledes. Jeg mener fortsatt at jeg stilte riktig diagnose ut fra situasjonen, fastslår han behersket.

– Men det kan jo ikke stemme. Det var nok ikke bare muskelsmerter, det her. Tydeligvis burde jeg jo vært på sykehuset, sier Einar og ser opp på Magnus. Stemmen hans er litt krassere enn sist. På legevakten hadde han vært så enig med Magnus, hatt full tillit og trodd på vurderingen hans. Nå synes han det er vanskelig å forstå hvordan Magnus kan fortsette å stå på sitt.

– Jeg har ikke tatt feil... Magnus stopper opp. – ...for det var helt umulig for meg å si. Lungeemboli er en såpass vanskelig diagnose å stille, så det er ikke så mye jeg kunne ha gjort annerledes, lyder unnskyldningen.

Etter ønske om god bedring avsluttes den knapt fem minutter lange samtalen.

Oversett diagnose.

Magnus går tur, klatrer, går på ski og sykler. Sover godt, spiser seg mett og går på jobb. Evnen til å legge fra seg det som skjer på jobben, er livsviktig. Altfor mange tar det med hjem og grubler, helt til det sprekker. Likevel kan han ikke annet enn å erkjenne at det vokser en svart flekk inni ham, av ydmykelse og tvil. En bestemt og selvsikker pårørende reddet ham kanskje fra å oppleve alle legers største skrekk: At noen dør på grunn av en feil. Og alle forstår at det ligger i yrkets natur å gjøre feil, men likevel opplever Magnus at det ties ihjel. Han har tenkt det tidligere, og han tenker det nå: Leger har et trøblete forhold til feil, både fordi det kan bety liv eller død, og fordi de er vant til å være best og alltid ha et svar.

«Spør når du er usikker, innrøm at du ikke vet og ikke kan. Snakk sammen! Vit at du ikke alltid kan ha svar og ikke alltid kan være tipp topp flink,» hørte han på legestudiet. Men konkurransen var hard, og stoltheten hadde et godt tak på mange. Legeyrkets byrde begynner for første gang å tynge Magnus’ skuldre: Folks liv og helse – dine beslutninger. Han ser for seg Einar som drar hjem og legger seg til å sove, men som ikke våkner igjen. Magnus hadde oversett det han hadde lært: En lege som bare durer på, uten å hente inn en annens vurdering, er en farlig lege. For det vanskeligste med en diagnose er å komme på den.Spørsmål dukker opp om hvordan han kunne være såsikker og stolt, hvorfor han nektet å høre på dem, hvorfor han ikke greide å være som sin far: Tålmodig, lyttende, men likevel bestemt i sin legegjerning. Nå er læremesterens ord viktige:

– Sånt skjer, og det kommer til å skje igjen, sier faren i telefonen.

– Det viktigste du må gjøre nå, er å snakke med pasienten og hans pårørende. Innrømme feilen du gjorde, fortsetter han og råder Magnus:

– Hvis du blir bedt om å gjøre noe, så gjør du det. Ta blodsukkeret. Ta EKG. Du må se og lytte til pasienten og de pårørende. Hvis de er opprørte, er det som regel en god grunn til det.

– Du er fra Årvik, du? I Vanylven? spør Magnus. Noen dager senere er han tilbake på rommet til Einar.

– Ja, jo, det stemmer det, svarer Einar straks fra sengen.

– Fra gård eller fra vanlig hus, da? Ligger det nede ved fergekaien der? Jeg har kjørt mye forbi der... Det er et flott sted, det!

Einar lyser opp når de snakker om hjemstedet. De blodfortynnende midlene har dessuten gjort nytten sin, og kniven i brystet er snart helt borte.

– Du skal være glad for at datteren din ikke ga seg. Blodpropp er en veldig alvorlig tilstand, og jeg stilte feil diagnose. Du skulle ha kommet hit med en gang, sier Magnus med fast blikk.

Fortsatt kjenner han at den tunge klumpen i magen ikke vil opp. Han greier ikke si unnskyld.

– Dette skal du glemme. Jeg er bra igjen nå, sier Einar forsonende.

Fra liv til lære.

En uke senere kommer sjeflegen med et klagebrev fra kommunelegen. Kari Ann Gudmundsen Årvik har fortalt om hendelsen til kolleger og blitt rådet til å klage. Noe slikt bør ikke få skje igjen, har hun tenkt.

– Vi har alle skjeletter i skapet. Alle har fått en klage, og det er helt normalt. Hvis det er noe du lurer på eller vil snakke om, så kan du bare komme til meg, sier sjeflegen.

Samme kveld samler Magnus seg og taster Karis telefonnummer.

– Unnskyld for det som skjedde. Og takk for at du klager, slik at vi kan fokusere på slike problemer og lære av dem. Du gikk imot det jeg sa og reddet livet til faren din.

Magnus klapper seg selv på skulderen da han legger på. Han føler seg tyve kilo lettere og klar til å gå videre.

Men Magnus vil ikke glemme, han vil forandre. Bryte ned et tabu.

På jobb forteller han takknemlig lyttende kolleger alt om hvordan han nesten drepte en pasient. Hjemme ved skrivebordet blir en nettside til, feilbehandling.no, en database for leger og annet helsepersonell som anonymt vil fortelle om sine tabber. For alle opplever det, men frykt og skam får mange til å tie.

Magnus nekter å la den svarte flekken være der for alltid. Løsningen ligger i lærdommen. Og i hans egne sanser. Så vil han greie å leve opp til Hippokraftes’ eldgamle læresetninger: Aldri skal du skade. Iblant skal du lege. Ofte skal du lindre. Alltid skal du trøste.

Historien er basert på intervjuer med Magnus Valland, Kari Ann Gudmundsen Årvik og Birgit og Einar Årvik. De har gitt sitt samtykke til publisering.

Pasienten Einar Årvik sammen med sin kone Brigit Årvik. Emma Tollersrud

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Barbro Løhre (51) fikk brystkreft. Så begynte hun å google.

  2. NORGE

    Om få dager skal Terje dø. Det har han selv bestemt.

  3. A-MAGASINET

    Vi ringte 113 og ga ham førstehjelp. Da ambulansen kjørte, pustet han igjen. Men lever han fortsatt?

  4. A-MAGASINET

    Denne legen er kalt «kirurgiens Knausgård» for måten han åpent snakker om sine feil.

  5. A-MAGASINET

    Nordmenn forteller: Slik er det å ha et implantat i kroppen

  6. KRONIKK

    Vil du ha det slik, fru eldreminister?