Vinskolen: Duftene som ikke lar seg fange

Jeg trente nesen for å bli vinanmelder, men det endret også måten jeg opplever verden på.

Jeg savner juletreet. Hver gang jeg åpner døren inn til stuen, kjennes det som om noe mangler. Er ikke det rart? Man kan jo nesten ikke si sånne ting høyt. Skulle jeg ha nevnt det for min fysikk- og matematikkelskende mann, for eksempel, hadde han løftet øyenbrynene litt, som om han var usikker på om jeg spøkte eller ikke.

Én ting er at det var et spesielt vakkert tre. Men det som fanget meg, var duften. Treet utsondret skog, krydder og kvae. Og akkurat som en eksklusiv parfyme kom den mot meg i små blaff. Phoof, der var den. Gikk jeg nærmere og forsøkte å fange duften, nærmest analysere den, så forsvant den. Jeg gned kvistene mellom fingrene for å snuse – ingenting. Stilte meg tett på – duften borte. Ga opp, fortsatte med mitt, tenkte på andre ting. Og der var den igjen. Umulig å eie.

Duften skal lokke deg

Motsatsen er majoriteten av kommersiell parfyme. Unge menn i tjueårene og damer over seksti er ofte verst. Hvis man passerer hverandre på et fortau, og duften av tung musk og vanilje følger deg tre meter nedover gaten, har man egentlig lykkes da? Duften er jo ment å være en invitasjon. Noe dempet som lokker, ikke truer som en massiv knyttneve mot ansiktet. Jeg vet, jeg vet. Jeg høres ut som en snobb. En duftfanatiker som krever at verden tilpasser seg min sarte nese. Men tenk etter – luktesansen er for mange av dere nesten glemt. En sans som brukes ordløst og ubevisst, men det er ikke ensbetydende med at du ikke bruker nesen til å navigere med.

• Se Ingvild Tennfjords vinanbefalinger lenger nede i saken.